Siste etappe 4 • Gaukværøy – Litløy – Vinjesjøen

Dette er fjerde og siste episode av turen fra Øra, rundt via Hovden, Sandvika, Åsand, Gaukværøy og Litløy til Vinjesjøen. Etappe 1 ligger HER. Etappe 2 finner du HER. Episode tre finner du HER. Dette innlegget starter altså på Gaukværøy, der vi kom fram sen ettermiddag den siste dagen i april.

Ti på skjæret-posten har vi vel plukka allerede, men her er nå dokumentasjon. Dette er da reklame for hovepremien, som Bent vant for fjorårets runde – en Jeven original fjellduk.

Det ble flotte farger etter hvert som sola gikk ned. Jeg var ikke helt obs på at sola går i skjul bak øya utenfor her før den går ned i havet så tidlig på året, men det var uansett lite å gjøre med. Det var jo nå vi var her, uansett.

Bent hadde egentlig kledd seg matchende til fjellet i kveldssol. Bra planlagt.

«Bent i solnedgang». Det kom forresten en feit mink forbi plutselig om kvelden, vi hørte bare et dunk da den hoppet over en av kajakkene. Den brydde seg ikke nevneverdig om oss, akkurat. Artig – men lurer på hvor mange sjøfugl den dreper i løpet av en sesong… Noen burde vel slenge ut ei minkfelle.

1. mai våknet vi til knallvær, ingen tvil om det. Det var som bestilt.

Vi tok det med ro om morran, men samtidig var det ikke så mye å vente på heller. Vi pakket ihop og kom oss av gårde. 

Det var tid for mairulle så klart, men hadde jeg med neseklypa? NEI!!

Forresten – det er jo ikke akkurat så stort behov for hjelm på flatt hav selv om det er her ute. MEN – denne hjelmen (Sweet strutter) er jo helt genial! Den der ekstra bøyen på sidene av pannedingsen (hva heter det? brem? bremen?) gjør at man ikke får sola i øynene nesten uansett! Den er mange hakk bedre enn capsen jeg padler med til vanlig. Rett og slett, jeg er storfornøyd til tross for at den er rosa.

Bent bryr seg jo ikke med sånt, han sculler og ruller uansett. 

Som vanlig gikk det helt fint, også.

Jeg gadd ikke vente lenger, så jeg rullet uten neseklype. Det gikk ikke på første forsøk, men på andre kom jeg meg opp – altså uten å være ute av kajakken imellom.

Her er bevis. De som nå bør føle presset vet det nok selv.

Så snart pliktene var unnagjort satte vi i rolig tempo kursen mot Litløy. Planen var å finne hula som er på øya, sånn at vi vet hvor den er til vi skal hit på tur med klubben i juli.

Hva måkene hadde for seg her er vi litt usikre på, men det må ha vært ett eller annet for de hadde samlet seg.

Denne sto på stas på ei støtte mellom øyene. Et flott syn som vi aldri blir lei.

Litt «feil» farge her – det ble for en stund siden satt fyr på hele Gaukværøy. (Dette er sørsiden.) Det har vært noen år nå som det ikke har beitet sauer på øya, men i år skal det settes ut noen der igjen. Derfor brant de bråte over hele. Det mest interessante ved dette bildet, ser man imidlertid ikke så lett, kanskje selv om man klikker det større. Men det er altså noe her som ser ut som en sti – er det den veien som er ok å bruke til toppen? Det kan se ut for det.

Da vi kom over mot Litløy så jeg en ørn som kom ganske nært meg etter hvert. Dem blir jeg heller aldri lei av.

Vi gikk i land i Litløyvågen på motsatt side av Tarvågen, der er ei slags strand. Hva har denne her vært en gang, tro?

Som sagt, vi var på jakt etter ei hule, vi var litt spente på hvor den kunne være hen og om vi kom til å finne den. Her har Bent fått øye på noe – kan det være?

Ja, det kan det! Vi fant hula! Det skulle være et sagn om denne hula og en hund, men ikke søren at jeg får googlet det fram igjen nå. Mystisk.

Utsikten var ikke så verst her heller. Artig å komme litt opp i høyden her ute, uten at vi nå var så fryktelig høyt da.

Bent dokumenterer hvordan utsikten ser ut uten oppdrettsanlegg, som det er søkt om å få anlegge innenfor Gaukværøy. Midt i bildet ligger forresten kajakkene våre. I dette området har det altså bodd en hel del folk, hvor rart det høres ut for. Mormor bodde på denne øya da hun var liten, faktisk.

Utsikt til Lofoten. Vi har litt dårligere utsikt enn de har (som har utsikt hit), men slett ikke så verst likevel. Det duger, dette her. Sette gjennom et hull i en grunnmur som står igjen.

På øya er det satt opp informasjonsskilt om livet i gamle dager, til og med er det bilde av hvordan det så ut da det sto hus her i Tarvågen. For et liv det må ha vært.

Da gjensto det bare vassing i råtten tang for å komme oss i kajakkene for en siste avslutning på turen.

Litt mat og drikke først, bare.

Flatt hav på turen inn til Vinjesjøen. Ikke direkte spennende, dette er det vi kaller en transportetappe. Så turen var i praksis ferdig.

Men på tur etter bilen så jeg disse her to. Slike ser jeg ikke hver dag.

Og på tur videre hjem så jeg disse her. Gravender, de er kule.

For ikke å snakke om denne her, som kom og satte seg på en stolpe like foran der jeg hadde parkert bilen for å se på noen andre fugler. Man ser litt på vei til og fra padling også, om man bare har øynene med seg.