Vega rundt, del 2 - circumnavigation - Should I stay or should I go?

Da jeg våknet dag 2 (del 1 av turen er HER) på Kjul, under min rundtpadling av Vega, var det vind. Pettersen syntes ikke det fristet å padle i motvind, så han meldte pass.

Jeg derimot, gledet meg regelrett, og skulle få en aldeles utmerket og interessant dag i kajakken. Flatt hav og kosepadling er greit nok til tider, men jeg liker tross alt selve padlingen også. Og så langt hadde vi bare padlet det kjedeligste, såvidt jeg kunne lese av kartet. Her tas farvel med utmerket campsted, som det visst er et grunneierlag som holder i orden. Pettersen skulle returnere samme vei tilbake til bilen,  i innerleia.

Etter værmeldingen skulle jeg egentlig få sidevind til "hjørnet" av øya, for så å få til dels medvind oppover. Det slo på ingen måte til, og jeg fikk motvind hele dagen. Her ser vi stranda vi vurderte å padle til kvelden før - den var lang, like kjedelig sand, og lå mer vindutsatt til. Jeg angret ikke.

Men som vi kan se på overflaten, kom ikke vinden fra siden. Derimot kom den susende i vindrosser rett fra land, delvis forfra. Jæklar. Det var ikke farlig mye vind, men såpass at jeg stort sett bare tok bilder når jeg hadde funnet et lite sted i le, for ikke å blåse for langt tilbake.

Det var såpass at skuldrene mislikte såpass høy intensitet før jeg var blitt varm, så jeg tok en tur på land for å se hvordan forholdene var videre. Vinden var samme opplegget (det blir jo ikke bølger med fralandsvind da, om ikke annet), og tåka ligger klar. Det bekymret meg ikke voldsomt, jeg skulle jo "bare" følge land videre. Det skal snart vise seg at å følge land ikke nødvendigvis er "bare".

Tett bortenfor traff jeg fire padlere fra Finland. De hadde padlet fra Dønna tror jeg det var. De mente på at jeg må komme til Finland og padle, for der er det fint! Det spørs vel, men man skal aldri si aldri. (Annerledes men fint, presiserte de etter hvert.)

Enda mer av kule formasjoner. Her er det småbiter av stein smeltet inn i annen stein, og så har havet polert det. Tøft.

Det er jo ganske dekorativt når tåka kommer rundt fjellformasjoner da?

Så, inn i tåken. Det var slett ingen spøk, og den ble rett og slett veldig tett etter hvert. Jeg fulgte nøye med på både kart og GPS. En gang jeg lå i ro en stund og bare hadde en holme ved siden av, satte jeg kursen etter magefølelsen. Jeg sjekket heldigvis kart og kompass før jeg padlet videre, for hadde jeg bare fulgt magefølelsen, ville jeg padlet mer eller mindre rett til havs…

Det var nemlig ikke "bare" å følge land, noe jeg egentlig burde visst. For sør på øya er det nemlig en del viker med holmer og sånt utenfor. Her må det navigeres – tåka var så tett at det var ikke bare å krysse over, da jeg ikke så land på andre siden. Padlet så langt inn at jeg gjorde det før jeg krysset, stort sett. Om ikke jeg hadde holmer å manøvrere etter.

En utfordring var rett og slett å ikke bli sjøsyk når jeg hadde så lite å feste blikket på, noen steder. For når jeg rundet sørspissen kom det også litt dønninger i tillegg til småbølger. En annen var at det ble jækla vanskelig å bedømme avstand. Her har jeg rett og slett gått i land for en pause på innsiden. Jevn motvind og full konsentrasjon er også mentalt slitsomt.

Også her var det kule formasjoner.

Mer stein, kul stein.

Hersens tåke som ikke ville lette. Men jeg konstaterte på ett punkt at det beste var å fortsette, ikke å snu. Så det var bare å mote seg opp.

Tåka førte med seg flere morsomme situasjoner. Blant annet så jeg en nokså stor øy ganske langt unna med en sånn sort/hvit varde på, og lette lenge på kartet for å finne den. Etter å ha gitt opp og padlet litt videre, oppdaget jeg at det slett ikke var en øy med sort og hvit varde på, langt unna, jeg hadde sett. Det var en holme med en måke på, ganske nært! Pinlig, men sånn kan man bli lurt i tåka. (Det samme skjedde faktisk en gang til noe senere, men da husket jeg den første gangen og avslørte feilen…)

Men hei, så langt jeg ser plutselig! Kan det være…

JA! Tåka letter, hurra!!! På toppen av det hele var det like før jeg kom til den neste stranda vi visste om. Det var bra, for det er sannelig ikke lett å lete etter en strand når man ikke ser særlig langt rundt seg. Særlig når stranden ikke en gang er hvit og peker seg ut sånn.

Joda, såvisst lettet tåka, endelig. Det var herlig. Nå var det heller ikke langt igjen til pause etter mine beregninger, og det var i grunnen også ganske herlig.

Her så det ut til å være flere hus og fiskebåter som lå. Men ingen strand, som det var jeg så etter. Jeg bare visste at den skulle være et sted her på denne siden av fjellet, men ikke eksakt hvor hen.

Mye fint å se mens jeg lette, her flott farge på havet. På land sto det bobiler og sånt overalt der det var naturlig å parkere. Tydelig populært område.

Her fant jeg strand! Og en bil med kajakken på taket. Jaja, fint at folk ikke er så sprø at de driver og padler rundt i tåka. Det var for øvrig en trivelig kar og dame som kom bort og slo av en prat mens jeg lunsjet. Hyggelig. Levika ser det ut til å hete her. Og le var det.

Jeg tok meg en skikkelig pause her, med god mat og iskaffe, juice og regelrett avslapping. Noen klegg selvfølgelig, men ikke uoverkommelig plagsomt. 

Nå var det omsider blitt dreis på naturen her ute også! Fjell! Stranden var riktignok ikke hvitsand her heller, men det hadde jeg etter hvert ikke forventet. Den var utmerket til mitt bruk.

Men selv om det var fint her – jeg hadde jo tenkt å komme meg lenger. Jeg var nemlig fortsatt ikke blitt frisk, og var rimelig oppsatt på å rekke butikken neste dag for å få fatt i nesespray. Så jeg padlet videre etter et godt måltid.

Jeg kom imidlertid ikke lenger enn til Hamnøya, før tåka plutselig dukket opp igjen. %(%(%(%%&$$% Hadde den bare tatt en runde, og regelrett tatt innersvingen på meg?

Jeg gikk i land igjen, for litt rekognosering. Det var uansett på tide med dopause, for det var veldig varmt så jeg drakk hele tiden for å ikke bli dehydrert. VARMT. Herlig varmt.

Tåka oppførte seg rart, så jeg var litt usikker. Should I stay or should I go? Skulle jeg eventuelt dra tilbake for å campe der jeg hadde lunsjet? Eller videre?

Det var ikke flust med teltplasser her, men det ville vel gått. Samtidig var ikke godt å si hvor lenge tåka hadde tenkt å bli, heller.

Mens jeg funderte fant jeg et lite moltefelt, og spiste dessert.

En del skrot i fjæra, her kunne jeg nok båle hele natta om nødvendig. Veden var dessuten god og tørr.

Det er ikke alt man finner i fjæra man helt klarer å se for seg hvordan havnet der. Denne suste rett inn på topp 3-lista over rare ting man har funnet der.

Should I stay or should I go? Vanskelig å si. Tåka kom og gikk. Jeg ble nokså lenge på land og funderte. To be continued.