Vega Rundt, min challenge - del 3 - circumnavigation

Jeg var på tur rundt Vega for å teste om det er noen grunn til at konkurransen heter «Vega Challenge». Dag to møtte jeg på tåka, som jo, var en utfordring. Jeg kom ut av tåka, men forrige "episode" av turen endte med at jeg var i land på Hamnøya, for å finne svar på spørsmålet – should I stay or should I go? Jeg hadde nemlig truffet på den igjen.

Del 1 av turen ligger HER og del 2 ligger HER, for de som ikke har fått hele turen med seg.

Jeg konkluderte med å padle videre. Nå skulle jeg nokså greit kunne følge land videre nordover på vestsiden, så jeg valgte fortsette. Jeg kunne fortsatt returnere til der jeg hadde lunsjet, om det skulle vise seg for ille med det første.

Jeg hadde ikke padlet så langt før jeg kom inn en liten vik. Her hørte jeg det jeg mistenkte sterkt var ørneunger. Etter kort tid så jeg ei stor ørn – som lettet idet jeg så den. Samme sekund ble det stille på ørneungene. Det var ikke lett å se i tåka, men jeg fant reiret like ved der voksen-ørna hadde sittet. Men ikke før jeg kom hjem og fikk se bildet på skjermen var jeg sikker på at jeg kunne se ungene oppi. To stykker, som vi ser her. (Man ser best nebbet, egentlig.) Det er vel første gangen jeg har funnet et ørnereir, så dette var en høydare! Moren til ungene var også skikkelig staselig flott. Det får veie litt opp for at det var generelt mindre fugl å se her enn hjemme.

Tåka var ikke riktig så tett nå som den var tidligere på dagen, så det gikk nokså greit å navigere. 

Men jeg burde vel strengt tatt kunnet se Søla nå? Øyen på vestsiden av Vega, som jeg også egentlig hadde lyst til å padle rundt. Det fikk i hvert fall vente til det ikke var tåke lenger. 

Jeg fulgte nøye med hvor hen det kunne være mulig å gå i land, og slå leir om det skulle bli for ille. Jeg var jo ikke helt frisk heller, for den del.

Jeg var også i land flere steder, og fant blant annet denne flotte villrosa. Artig med slike innslag.

Men HJELP!!! Jeg har glemt å lukke lommen på vesten, og telefonen er borte!!! Nei og nei og nei. Ikke for det, jeg har tur-telefonen med, så jeg har telefon. Men disse Facebookoppdateringstelefonene er jo noen hakk dyrere...

Det viste seg heldigvis at jeg bare hadde lagt telefonen i dagsluka forrige gang jeg var på land, der den nå lå til lading… Puh.

Selv i den grå tåka var det forskjellige farger og artige ting å se.

Som sagt, tåka var ikke like tett nå. Noen steder var den det, men så åpnet det seg opp innimellom. Så jeg fikk sånn høvelig godt bilde av hvordan vestsida av øya ser ut, likevel.

Søla? Den skal nok være her et sted…

Enda en vik å gå i land på. Det var bra, for det var fortsatt ganske varmt så jeg måtte drikke hele tiden. Og da trenger man jo jevnlig å komme seg en tur i land også… (Takk og pris for tørrdrakt med bakluke, det forenklet hele turen en god del.)

Flott mønster i sanden.

Neeesten klarvær!

Som nevnt før så var det litt vanskelig å bedømme avstand i tåka, noe som kunne føre til misforståelser. Nå var jeg nok også begynt å bli litt sliten, burde nok spist i forrige pause på land. Så da jeg så denne her konkluderte jeg med at det var en båt som lå og dro garn langt der framme – så jeg tok på refleksvesten for sikkerhets skyld.

Da jeg kom litt lenger fram, skjønte jeg imidlertid at det var HELT feil, garnet var en trestamme og selve båten var rota som stakk opp… Jada. Men den skulle ikke få kjøre ned meg i hvert fall, med refleksvesten på… (Som om noen båt ville ligget så nært land her og dratt garn uansett. Men jeg trodde jo det var langt unna.)

Jeg konkluderte nå med at det var på tide å begynne å se etter leirplass. Jeg hadde snart padlet tre mil, som hadde tatt ganske lang tid siden jeg store deler av turen måtte sjekke kart og GPS stadig vekk, pluss at det var så fint på land i pausene at jeg brukte tid der også. Jeg kunne fint rekke tilbake til bilen, men så ingen grunn til å stresse dit for så å måtte lete etter camp-plass.

Her var det allerede opptatt.

Her var det ledig – men ikke bare bare å få sikret kajakken. Jeg gikk selvfølgelig i land på nesten maks fjære… 

Men jeg fant en helt ok plass til teltet, takket være at det er så lite, og at jeg bare trenger plass til fire plugger – og plassering er fleksibel. Helt genial ordning, jeg er evig takknemlig for dette. (Tidligere eier av teltet som har ordnet.) Jeg fikk en god natts søvn her, og var spent på hvordan omgivelsene ville se ut når det ble morgen.

Her er tracket fra denne dagen, som vi ser stort sett nokså kloss i land hele veien. (Spor fra dagen før og neste dag også markert.)

– – – Dag 3 – – –

HALLO!!! Søla!!! Vist har jeg padlet forbi den dagen før, ja. :) Ikke mye jeg ser av den, men denne fjelltoppen var definitivt ikke der i går. Letter tåka?

Jeg var tydeligvis ikke den første som hadde campet her. Men det er en del fotturister også på øya, så ikke godt å vite om det var andre padlere som hadde vært på ferde.

Det lå i grunnen an til å bli en fin dag, her skulle jeg padle videre. Jeg hadde god tid, det eneste jeg skulle nå var butikken for å få fatt i Otrivin. Nå var jeg nærmest desperat, for jeg ble helt tett på land. I kajakken gikk det greit, pussig nok.

Søla kom etter hvert mer tydelig fram, og til slutt klarnet det helt opp.

Sannelig var det fjell ganske nært campen også. Egentlig et kjempefint sted.

Men jeg måtte videre, Døcken var allerede klar. Her var det bare å pakke pikkpakket. Havet fristet.

Fuglelivet tok seg litt opp nå det siste stykket, nesten som Vega ville friste meg til å bli litt lenger. «Vi har både hegre og ærfugl, altså!» Joda, vi får tro på det.

Ærfuglhus? Eller leftovers fra tidligere tider? Som vi ser var det ganske stor fjære nå, så jeg måtte padle en del omveier – eller dra over. Så turen til bilen ble litt lenger enn nødvendig – verdt for de som skal være med på den lengste turen på Vega Challenge å merke seg. Her kan det bli krøll.

«Vi har gjess også! Mange flere enn i Sverige!»

Ohoi! Ikke bare ei tom brusflaske, men ei av de store! Her blir det noen kroner i pant! (At ikke folk bare kan levere disse inn på butikken selv, istedenfor å slenge dem på sjøen. Grrr.)

Etter turen var jeg innom kafeen på Nes og dusjet, skiftet og dro på butikken. Så hadde jeg tenkt å dra til et sted jeg kunne få se Søla litt fra høyden, og kanskje padle ut dit til og med, dersom forholdene var tilstede. Men neida, på vei til startpunktet for å spasere opp i høyden, møtte jeg på tåka igjen. Nå fikk det være nok!

Jeg satte kursen mot ferga, tåke fikk være tåke og Vega fikk være Vega. Jeg satte kursen mot innlandet – der ventet elvepadlekurs om et par dager. Det var jeg spent på – men i mellomtiden så jeg for meg å gå tur i marka, rett og slett. Egentlig var planen å gå Torghatten etter Vega, men den lå også helt i tåka så det utgikk.

Vega var ingen stor utfordring denne gangen, men det ble en både fin og interessant tur. Tåka lettet akkurat nok på vestsiden til at jeg føler jeg fikk den med meg – og med mer vær er det nok også en større utfordring. Jeg har fortsatt lyst til å padle rundt Søla, og kanskje ta en tur mer ut i skjærgården utenfor. Vil tro at det i hvert fall er mer fugleliv der.

 Helgeland er helt ok padlebart.