Værøy og Røst påsken 2017 del 3

Da vi våknet på Havly overnatting dag 3 på påsketuren, angret vi lite på at vi hadde tatt turen inn til Røst kvelden før. Det blåste jevnt frisk bris og liten kuling hele dagen, med sterkere vindkast selvfølgelig. Temperaturen lå rundt null, da kan man tenke seg følt temperatur. *Hutre*

Men det var sol fra blå himmel, så vi kledde på oss ull og dun og luer og votter, og gikk ut på tur for å se hva Røst har å by på. En av de første vi møtte på var denne her. Han hadde nok ikke frosset i hjel, vi har mer tro på at han hadde gått i et garn eller lignende, og så blitt skutt, ut fra merkene på han. Uff.

Denne var litt mer levende, men sannelig ikke enkel å se. Godt kamuflert.

Vi så mennesker på en liten haug ved flyplassen, og antok at det var noe turterreng her. Folk på søndagstur, rett og slett. Verdt å merke seg, tenkte vi.

Vet ikke om jeg har nevnt det før, men det var altså tele her ute. Og tydeligvis hadde det vært frost sist natt også, for disse søte isflakene sto og vatiet på strå i sola. Vanskelig å få med på bildet hvor flott de blinket når bølgene rørte på dem, men det var litt magisk på nært hold.

Vi fant et lite sentrum, med skole, kirke, kommunehus, fotballbane og det meste man ellers trenger av sånne greier. Her sto også et minnesmerke over en kar som hadde berget masse folk på havet. Sånne karer er gode å ha fremdeles.

Spesielt i ett område var det mye steingjerder. Og så var det en del små tak, som vi lurte på om kunne være brønner. Ser du til venstre i bildet er du en sånn, som er veldig likt en brønn jeg i ettertid har sett på bilde. Røst er for øvrig faktisk en kommune som har helt oppdatert kulturminneplan. Det er kanskje ikke tilfeldig.

Påskepynt.

Derfor padlet ikke vi i dag.

Bygning i kombinert stein og tre har det visst også vært flere av før i tiden, for de hadde mye stein. MYE stein. Tøff kombinasjon.

Gjennom slitte naust kan det være kul utsikt.

Og kule mønstre på taket, av gammelt og fullstendig utslitt taktekke. 

Utslitte gardiner, i en annen sliten bygning.

Noen satt i vinduene sine og tittet ut på disse rare padlerne som gikk forbi. (Noen røstværinger kledde også godt på seg, men da gikk det mer i varmekjeledress.)

Vi lette litt for å finne veien til gammelkirka, men skjønte etter hvert at vi hadde funnet riktig vei.

Den var ganske så tøff, rett og slett. Innviet i 1839.

Vindu ut mot storhavet. 

Vi snirklet oss langsetter små stier på myrene, innom den gamle kirkegården. Så tok vi fatt på veien tilbake. Det var egentlig litt krise for lenge siden, for jeg hadde ikke tenkt å bli med de andre hele turen og hadde derfor ikke tenkt på å ta med mat og drikke.

Men plutselig kjente vi lukten av et gatekjøkken! Det viste det helt anonyme bygget seg sannelig også å være. Kristin hadde heldigvis brukt hodet såpass at hun hadde med seg betalingsmidler! Her ble det brus, og eplekake med is! Fantastisk, det var som å komme til en oase i ørkenen.

Fiskehjellene der den døde selen lå var helt omflødd siden vi gikk andre veien.

Myre er Norges torskekommune nr 1 når det gjelder landingstall, men de henger nok mer fisk her i Lofoten. Her blåser nok tørrfisklukta i større grad bort, dessuten lukter det jo penger.

Tilbake på rommet tok jeg migrenemedisin og la meg litt mens den virket. Jeg var ør i hodet da jeg våknet, og nå skulle vi pakke og padle kajakkene mot fergeleiet. Jeg var lite lysten på bæring, ør i hodet og en halvtimes tid hadde jeg mest lyst til å dra hjem, trekke ihop gardinene og sove.

Men det var jo påskeferie, og kajakkene MÅTTE jo til ferga. Det var uansett uaktuelt å dra hjem uten den. Dessuten hadde vi ikeaposer og det gikk an å gå med ting imellom, og vi hadde sett at det fantes biler på øya. Vi satte oss i tomme kajakker, for å padle dem bort. 

Det var kaldt, men nå skulle vi ikke så langt at det tok noe mot fra oss. Og frisk luft gjorde ganske umiddelbart underverker med bommullshodet mitt! Hurra!

Det var ikke videre nødvendig med padletak for å komme seg framover, og det var forbausende mye bølger det kunne bli innpå havna.

Kult gammelt hus i ettermiddagssola. Kraftig bakoverpadling her for å få tatt bilde før man var laaangt forbi.

Dette skal visst hete Harald Nilsen-huset. Det har mange interessante bygningsdetaljer, visstnok, ifølge kulturminneplanen. Jeg for min del la mest merke til krykkjene.

Egentlig skulle vi en tur til Italia (ref. tidligere nevnte holme som Røst har gitt vekk), men det droppet vi. Det fikk bli høvelig raskeste vei i land.

Kajakktralla var fraværende i dag, men tomme kajakker er greie nok å bære. Det ble noen ganger att og fram, men det gikk greit nok. Men husk det om du noengang skal hit med kajakk - ta med bil eller tralle!

På returen fra kaia fant vi flere puber. Men vi hadde deilig mat ventende. Selv hadde jeg med alt som trengtes til Ingunns fancy asparges-spyd til forrett, mens de to andre damene disket opp med herlig biff og tilbehør. Etter maten var ingen av oss i stand til å gå på noe pub, vi måtte dessuten ta oppvask og pakke klart for avreise dagen etter.

Har du ikke lest de forrige innleggene så finner du del 1 HER og del 2 HER.

Men nå er det straks Værøy som står for tur. So long Røst - det er ikke usannsynlig at vi kommer tilbake. Allerede til høsten er det Querinidagene, har jeg merket meg.