AWP Arctic Womens Playground 2017 - del 3

Vi er i Rya for straumpadling, på vei til straum 2, Litjestraumen. Justine leder an her, nå har vi ikke så langt igjen. Vi følger bakevjene langs Ryøya. Har du ikke lest de foregående episodene av AWP, så finner du del 1 HER og del 2 HER.

Så er vi framme, og de første beveger seg ut i straumen. Her er det noen kule bølger som kan surfes. Jeg oppdager imidlertid at jeg har spist alt for lite frokost, og må spise ei brødskive før jeg gjør noe mer. Pussig. (Små bilder er så klart klikkbare)

Dette var en artig straum i grunnen.

Vi terpet mer på å bryte inn og ut av straumen, men siden vi skulle surfe på bølger så ble det også litt ferging, og den type ting. Etter hvert ble strømmen slakkere, og da prøvde vi også å padle over kanten, og komme oss forbi. Det klarte alle sammen, selv om vi måtte ta litt i et stykke.

Justine var flink tilå forklare og gi nye utfordringer etter hvert. Så når det hadde slakket en del kom hun selvfølgelig med redning og slep som oppgave. Jeg husker godt hvordan jeg kviet meg for å hoppe i elva i fjor sommer, så jeg meldte meg tvert for å bade. Det er det jeg har aller mest bruk for her egentlig.

Så da ble det til at jeg skulle bade, Monica skulle redde, og Torunn skulle slepe oss ut av straumen så vi ikke endte langt av gårde imens. Dette bildet er bevismateriale! Hun prøvde å drepe meg ved kveling. Det visste jeg heldigvis ingenting om før hun fortalte meg det etterpå, men her er da slepetauet rundt halsen min. Jeg fikk da som vi skjønner ordnet det før jeg var livløs (eller merket noe som helst), så det gikk bra.

Her er alt i orden, alt klart for slep. 

Torunn slepet og slepet. Monica berget meg, det gikk i grunnen ganske så greit. Så vi slo nå av en prat med det samme.

Torunn slepet og slepet. Til slutt hørte jeg den typiske, hjertelige latteren til Justine - HÆH HÆH HÆH! Hun hadde oppdaget at vi bare lå der og pratet og fotograferte (ok, det var meg, skal ikke skylde på Monica), mens Torunn - slepet og slepet. (Men altså, jeg KUNNE jo vært skadet, da måtte hun slepet hele veien...)

Så da sulet vi opp, og Monica tok ei fabelaktig pen egenredning i straumen.

Foto: Justine Curgenven

Så tok vi en kameratredning til, egentlig skulle vi bytte, men jeg kjente at jeg holdt på å gå tom selv om jeg spiste en brødskive for litt siden, så jeg badet en gang til.

Tid for lunsj og påfyll, her ser dere hvor flott vi hadde det. Fabelaktige omgivelser, i tillegg til moro i kajakkene og trivelig selskap. Vi var ikke veldig mange, og det var også et pluss. Da fikk både Justine og assistent Anna fulgt alle godt opp og tilpasset etter nivå.

Himmelen kom også med litt pynt i pausen.

Jeg glemte av hva dette fjellet heter, men det går igjen på bildene ser jeg. Noen fra området som husker det, kanskje?

Som sagt skal det ikke befinne seg moskus på øya her lenger, men skiltene står her fremdeles. Jeg kikket nå godt rundt meg da jeg tok en tur i bushen for nødvendig ærend, for sikkerhets skyld...

I bukta ved der vi spiste lunsj var det mye av dette her. Den så god ut, så vi smakte på den. Ikke stygg, men jeg har spist bedre ting. Tarmgrønske er det antagelig ifølge ei "tangdame" jeg kjenner, og den kan man for eksempel lage snacks av. Vel bekomme...

Nå var strømmen blitt så slakk at det ikke var noe stas å holde på der lenger, så vi satte kursen videre rundt øya for retur.

Når vi rundet enden, fant vi faktisk litt motvind! Hurra! 

Egentlig hadde vi i oppgave å finne beste måte å krysse storstraumen på tilbake, men så kom det masse båter alle veier så da samlet vi oss likevel. Eller så var vi bare veldig enige om hvor den beste ruten var, kanskje det ja. Vi sier det sånn, det høres jo bedre ut.

Om man ikke ser det, så er Monica omringet av masse terner her. Det viste seg nemlig å være noe slags åte i sjøen utenfor der vi satte ut, ternene holdt et sabla spetakkel.

Straks sistemann på land etter en flott dag i Rya-straumene. Stort bedre enn dette får man det neppe. Da er straum-komplekset bekjempet igjen, det varer vel til neste gang jeg møter en...

Etter straumpadlingen var det en satans bæring tilbake til bilen, som regel betyr det ødelagt rygg en dag eller to etterpå. Men det gikk faktisk bra, mirakuløst nok. Vi ble enige om å stoppe et sted underveis på returen, for å kjøpe is. Det var jo SYKT varmt denne helgen, sånne dager har vi ikke hver sommer.

Dermed avslutter vi dette innlegget med en såkalt cliffhanger. Bortsett fra at det henges på et bagasjeromlokk istedenfor en klippe.

Nå gjenstår det én episode av treffet, den kommer om ikke alt for lenge. Den som leser får se - del 4 finner du nå HER.