Under fjellet med Lofoten-klubben

Onsdag var det klubbpadling hos Lofoten-klubben, så jeg kjørte til Svolvær. På turen fikk jeg handlet tørket elgkjøtt, og en julegave, så det var allerede god uttelling før vi kom oss i kajakkene. Turen skulle gå her, det de kaller "under fjellet". Like ved innkjøringa til Svolvær.

Jeg hadde pakket med meg det meste for å være rustet for hva som helst. Ferie, jeg ante ikke hvor jeg skulle hen etter padlinga. Men det viste seg å være ett og annet som manglet her inni likevel. Det første var padlesko. De lå i vaskemaskinen... (Men jeg har crocs liggende fast i bilen, så det var ikke helt bom. Men for lengre sikt, ikke bra.)

Vi ble fem stykker. Eilif, Boyd, Odd, og Stine. Sistnevnte var fersk i klubben og et nytt bekjentskap for meg.

Vi satte kursen ganske direkte mot Gullet. Det var lite vind i dag, men her ute skjer det som regel noe har jeg fått med meg.

Sånn her-ish.

De tre karene kjenner hverandre etter hvert nokså godt, så replikkene smeller imellom som kinaputter til tider, og litt dævelskap med hverandre finner de også gjerne på. Men jeg kan berolige nykommere med at de slipper greit unna, det er bare god underholdning. Men her har Eilif tatt hevn for en eller annen snø som falt i fjor, denne badingen var høyst ufrivillig fra Odd sin side. Dagens tips - stopp pratinga og hold kjeft (LUKK kjeften) når du går under.

Tror Eilif var nokså fornøyd med den. Odd har lagt seg litt bak, og pønsker nok allerede på hvordan han skal få tatt igjen...

Som vi ser var det litt gråvær i Lofoten. Hjemme var det oppholdsvær, men jeg kjørte visst ned til regnet. På Vågakallen satt et par klatrere og frøs, stakkar. De endte med å sitte der et døgns tid, stakkars. *Hutre*

Dette var et litt kult sted, her ble det en bølge innimellom og masse rot.

Det er fint å lukke øynene å øve balanse, men det kan ikke gjøres for lenge om gangen, da ender man snart opp i steinen. Men ellers lurt. (Er litt stressa etter den Inuk-testen som avslørte at balansen er krympet så grovt.)

Eilif i strålende humør.

Litt sol fikk vi også underveis.

Vi kikker litt hit, litt dit - kanskje gå i land nå når det er så fint værvindu?

Ja, det gjør vi, rett og slett.

Fire på skjæret, fem inkludert meg. Jeg holdt meg til vannmelon og rabarbramuffins, matpakken fikk vente. Det skulle vise seg lurt på sikt.

Etter rasten på skjæret var det om å komme seg på havet igjen. Stine er fersk men tøff, og trivdes utmerket godt i denne Neckyen. Ingenting tydet på at hun lot seg skremme av litt småkronglete ilandstigninger. Det var nå en grei hylle for meg med glassfiberkajakk også, for såvidt.

Jeg husker godt første gangen jeg møtte disse karene. Den gangen var det lite fres, men Eilif klarte å finne den største bølgen den dagen, og plasserte seg fint oppå et skjær. Og der satt han, i påvente av en like stor bølge (som aldri kom), som kunne skylle ham videre. Her står han relativt bom fast igjen.

Denne filmsnutten heter "Effektive framdriftstak - eller ikke", og handler om en turleder med til tider særdeles dårlig gli.

Men hva er det egentlig som foregår der borte?

Mange båter, det var liksom treff her ute. Norgående og sørgående hurtigrute, ferga kom, hurtigbåten. På ett tidspunkt så vi også Christian Radich men det var kanskje tidligere.

På vei tilbake til bilene fulgte vi land. Her og der var det snedige ting å finne på. Stine fikk testet litt bevegelig hav i Neckyen, og det gikk aldeles utmerket.

Eilif fant et fint sted å padle imellom. Men nok en gang havnet han på en stein. Så kom det en bølge og tok ham rundt. Om han hadde forsøkt å rulle så hadde det uansett ikke vært plass.

Så det ble ut av båten, og kameratredning. Boyd og Odd tok seg heldigvis av det, sånn at jeg kunne fotografere og filme.

Det gikk jo strålende, den ene tok seg av mannen, den andre kajakken, og så...

Kameratredning som også gikk greit for seg. (Bortsett fra foten som kommer mot trynet på Odd på 0.56, kanskje. Uvisst hvor tilsiktet den var...)

Nå hadde også Eilif fått seg en tur i vannet, noe han var strålende fornøyd med. Han hadde prøvd å få de andre (ok, kanskje det heter oss, jeg var jo med) med på å øve på redninger for det gjør vi vel de fleste litt for lite, men hadde ikke helt fått gehør. Vips, så var den biffen fikset.

Det ble ikke lange turen kilometermessig, men det behøver det jo ikke alltid å være. Stine fikk prøvd seg litt på forskjellig, det fine med å padle et sånt her sted i rolige forhold er jo at man kan tilpasse litt etter hva man selv har lyst og erfaring til. Vil man ikke i brott så holder man seg litt unna, mens de som synes sånt er skøy kan legge seg midt i. Noe for de fleste, rett og slett. (Bortsett fra rene milslukere. De ville fått vondt i margen.) Såvidt jeg kan se så var ferskingen ganske så fornøyd etter endt tur, jeg tipper hun blir med flere ganger?

Takk for turen alle fire. :) Noen av oss endte på pizzaspising etterpå, så takk for maten og selskapet der også. En flott onsdag kveld, tviler på jeg hadde kommet meg på havet alene denne dagen. Så dette var perfekt!