Fjærvoll-Gaukværøy og dobbel blåsefangst

Foto: Bjørnar Hansen

Det skulle ta et år fra forrige gang jeg var på Gaukværøy, til jeg dro dit igjen. Det er lenge siden det har vært så lenge mellom besøkene mine der, men i en periode var jeg ganske så ofte. Jeg tenkte å ta turen da det var "Mat i fjæra"-kurs, men da meldte det heftig vind på dagen så jeg droppet det. Så da måtte det bli neste anledning. Så snart det meldte rolig vær, tok jeg turen.

Det var en aldeles strålende dag, rett og slett. Alt lå til rette for en skikkelig kosetur.

Jeg la ruta litt innom holmer og skjær, det er så ulidelig kjedelig å bare padle bortover flatt hav.

Det var ikke så mye action underveis, bortsett fra et par båter som fisket i området.

Ingen på stranden fra før, jeg fikk øya for meg sjøl. Det hadde jeg i grunnen forventet også, for jeg hadde avspasert en fredag. Det er mest i helgene det er andre her ute.

En 10 på skjæret-post til er samlet inn, først og fremst.

Det var fint lys mens jeg var her ute, så jeg tok meg tid til en liten knipserunde.

Den flotte dassen var herpa, og en ny var kommet på plass ved siden av. Hvorfor må den gamle bli stående på dette viset hver gang, tro? Merkelig system det der.

Det var en flott dag fremdeles, så jeg tok meg god tid her ute. Lyden av storhavet må nytes.

Det er sauer på øya i år også, etter at de tok opp igjen beitet her ute. Det er flott at det ikke får gro over her, synes jeg.

Men det er altså noe allmektig som de driter. Sånn her så det i grunnen ut overalt, jeg var glad for at jeg ikke hadde tatt med meg teltet med plan om overnatting men bare var på dagstur.

BÆ! Jeg mistenker at noen pleier å ha med godis til sauene når de er og ser til dem, for de kom nokså nært og så meg an, flere av dem. Nesten så de forventet noe.

På stranden var det både små og store fotspor, men jeg fikk ikke se familien som hadde vært her før meg.

Dette blir ikke finere med tiden, dessverre. Det var sikkert gøy å brenne bål, men... Det er uopprettelig, og ikke fint for de som kommer senere.

En flott dag. Jeg tror den lille prikken er en sel, husker at jeg så en utenfor stranda.

Det kom jevnlig båter forbi under hele turen, egentlig. Denne så ut til å ha vært lenger ut og fisket.

Her kommer en reketråler, på vei rett inn i området til de har tenkt å plassere et oppdrettsanlegg innenfor Gaukværøy.  Til og med Fiskeridirektoratet synes det er en god ide. Det foregår jo ikke så mye fiske her - bare hver gang jeg padler forbi, tydeligvis.

Denne soppen falt jeg litt for, selv om den neppe er spiselig. Ikke var den så stor heller at det hadde vært noen vits om den var det. Men det var noe med fargen og fasongen som appelerte til meg på ett eller annet vis. Kul.

Kajakken er litt kul da, den er det. Han Tykje.

For en gangs skyld både hadde jeg med utstyret for å ta splittbilder, batteri på Goproen OG husket på det. Det er vanskelig å treffe selv med domen, men jeg synes dette ene bildet ble litt kult.

Jeg hadde bestemt meg for å øve på rulling, og bestemte meg for å gjøre det her ute, så slapp noen å se at jeg lå og kavet. Jeg startet sånn her, og prøvde på reentry. Det gikk ikke aldeles bra, nei. Det gikk så dårlig at jeg begynte å øve på sculling, for jeg oppdaget at jeg overhodet ikke svinger bak mot bakdekket. Det gikk jo rimelig greit.

Så satte jeg meg i kajakken og prøvde å rulle igjen, når jeg hadde fått bevegelsen litt på plass igjen - trodde jeg. Niks. Det gikk bare drit. Til slutt hadde jeg gitt sånn opp, at litt fra eller til var ikke så nøye. Så jeg testet på kjipsiden også.

Smækk, oppe. På den dårlige siden gikk det plutselig - ikke hver gang, men flere ganger. Jeg har ikke mistet den helt, altså. Men må øve oftere. Nå er vannet ganske så varmt, jeg holdt på lenge uten å bli det minste kjølig.

Jeg bestemte meg for å runde øyene, og fisket litt underveis. Jeg har en kul orange woggler, som i grunnen ser ut som en gullfisk.

Ja! Napp?

Joda, men det var ikke store fisken. Den fikk slippe ut igjen, men det var nå artig å ha fått noe på.

Her synes jeg de ter så fint, tydelige spor etter gamle tider. Det er ikke mange trær/busker på øya, men her er det et par.

Hva skuer mine øyne? TO blåser? De kan da umulig være ok begge to?

Joda!!! Jippi, hurra og alt mulig!

Ja. Men dette her blir jo...  Sånn kan man vel ikke bare padle videre, det er ille nok å drasse på EI så stor blåse?

Ja, det er egentlig det, men det bryr jo ikke meg. Hele blåser skal være med hjem, ferdig med det. Veldig glad jeg ikke fant tre.

Fjæresau. Blir særlig eksklusiv fårikål av disse. Hurra, det er fårikåltid straks.

Ja! Blåsefangst! Fornøyd! Hurra!

Men hvor er blåsene blitt av? Mistet?

Neida, ikke helt. Men det funket ikke helt med festet, så de forsvant videre bakover. Med dem helt bakerst på kajakken var det noget ubehagelig da jeg fikk små bølger fra siden, det ble ekstremt uvant. Så jeg gikk i land for å fikse.

Nytt forsøk, jeg padler videre. Jeg bestemte meg raskt for å kutte runden rundt Litløy, det kom til å gå   tregt med blåsene på slep. Denne båten passerte bare forbi, de tok bilder men kom ikke bort og spurte hva i huleste jeg holdt på med. Jeg antar de tok meg for et bruk som sto i sjøen, jeg var jo godt kamuflert.

Et skylokk hadde lagt seg over Lofoten, det var litt tøft egentlig.

Her kommer reketråleren i retur, nå i solnedgang.

Det ble veldig mye fine farger og formasjoner på himmelen, og det begynte å ane meg at det kom til å bli kveld før jeg hadde beregnet.

En av båtene som passerte la seg lenger bortpå og fisket.

Litløy i kveldslys. Egentlig skulle jeg padlet rundt, men det ble for drøyt med blåsene. Sjekket GPSn, men jeg tapte bare ca 2 km/t fart på å ha dem med. Jeg trodde det var verre.

Gaukværøy i solnedgang. Jeg måtte stoppe noen ganger og se på denne utsikten, den er fantastisk herlig.

Foto: Mareno Leonhardsen

Jeg skjønte at det ville bli langt til Fjærvoll, så jeg kalte inn sjåfør som kom med henger og hentet blåsene der det var kortest til land - Svinøyvalen. For det var litt tungt. Jeg tror at det å padle med blåser på dette viset tilsvarer litt å gå på land og trekke dekk. Samme greia, bare tyngre.

Foto: Mareno Leonhardsen

Jeg vil påstå at jeg hadde rett i antagelsen om at jeg var et snodig skue der jeg padlet vel ei halv mil med disse her.

Foto: Mareno Leonhardsen

Der er de velberget på land, hurra. Nå er det bare at sjåføren får satt sildgarn, sånn at de blir tatt i bruk. Det sto nemlig verken navn eller båtnr på dem, så da er det umulig å gi dem tilbake til noen.

Jeg stoppet like gjerne her. Turen var nå blitt halvannen mil, og den siste drøyt halve hadde vært ganske tung. Like greit å stoppe mens leken er god, dessuten var sola nå gått ned.

Ellers - javisst skal det gå an å ta ut lufta på de der blåsene. Men det klarer jeg jo aldri å huske når jeg finner dem! Kanskje neste gang, vi får se.