Trollfjorden og Grunnfjorden – årets dyreste tur

Allerede før jeg kom fram til startstedet var turen til Trollfjorden og Grunnfjorden blitt årets (foreløpig) dyreste tur. Kort tid etter jeg var kvitt en buss og et vogntog foran meg dukket nemlig politiet opp, og det gikk jo som det måtte gå. De sto heldigvis ikke i en nedoverbakke så det ble bare dyrt, jeg slapp å gå hjem. Dermed kunne jeg også kjøre hit, til Tennfjorden der jeg startet.

Denne gang hadde jeg husket å ha med både fiskestang, snelle og sluk. Ja, jeg hadde til og med tatt med fiskesuppe og kokeutstyr, inkludert gass faktisk – og kniv til å bløgge og sløye med! Denne lyren skulle bli lunsj.

Jeg fikk den her ved Svartsundet. Denne båten gikk det den var god for tror jeg, usikker på hva han hadde det så travelt for. Det var forresten en del straum her i dag, det var så pass mye at jeg måtte være obs på den faktisk, når jeg krysset over sundet. Det kan jeg ikke huske å ha opplevd før.

Denne stakkaren var ikke stor, men den hadde fått kroken sånn plassert at den nok hadde best av å bare ende oppi fiskesuppa den også.

Jeg gikk i land helt ytterst i Grunnfjorden, for jeg var egentlig allerede ganske sulten. Så jeg satte like gjerne i gang å lage fiskesuppe med en gang, så slapp jeg å tenke mer på hvor jeg hadde fisken underveis.

Hva mener du "pinne i suppa"? Om jeg ikke har skje? Eeeh… Nei. Det hadde jeg glemt. Men jeg hadde med meg en rislunsj eller hva det var, så jeg hadde skje nok der i en brettbar plastskje til å få suppa i meg. Rørepinne ble spikka, som vi ser. Anyhow, det viste seg jo også at det skulle være melk i den hersens suppa, det hadde jo ikke falt meg inn. Det sto ikke med største fonten jeg har sett akkurat. Nuvel, det ble litt vassent, men fisken var god.

I dette området ferdes det etter hvert mye folk. I overkant mye, egentlig. Grunnfjorden er det ikke verst med, men i Trollfjorden og Brakøya er det ikke så artig lenger. Så jeg skjønner godt at de setter opp skilt som det her – og jeg tror jo eneste løsning på misbruket en del driver med bør håndteres med informasjon og håndheving.
Det følger noen betingelser med allemannsretten – det kan man jo la være å følge, men da har man heller ingenting med å bruke naturen vår heller. Hute seg heim, i så fall. Vi er for greie og naive.

Jeg hadde med Sony-kameraet som fikk seg vanntett hus i sommer. Men det er litt knøvlete å ta det ut og ikke minst legge det på plass igjen i dekksbagen, så det er litt begrenset hvor mye bilder jeg tar med det likevel.

Innerst inne i fjorden satt det et par karer og fisket. Heldigvis var det bare makrell de fikk, det var jo ikke jeg så interessert i. Jeg ville ha ørret.

Sånn, da har vi dokumentert Grunnfjord-posten i dag. Tror det er første gang det har vært så pass nært flo at jeg faktisk har sett over steinene her. Kult.

Jeg lurer på om det var skifte av batteri i GPSn jeg skulle her, eller slå den på, eller hva det var. Jeg måtte i hvert fall ut av cockpit for jeg når jo ingen luker derfra. Det funker jo med støttetak, men noen ganger er det så glatt på kajakken at jeg sklir av likevel.

Så plask, liksom. Gpsn endte nå i vann den også, men den overlevde. Den skal jo være vanntett, og det så ut til å holde stikk denne gangen heldigvis. Etter jeg plumpet uti mistenkte jeg forresten at en av disse turistbåtjævlene har tømt dasstanken utenfor fjorden, for det var mistenkelig grumsete noen steder. Men det kan vel også være bare tiden på året. Jeg valgte å tro det siste, men mistenker det første.

Joda, de var der i dag også. Det er artig å kjøre rib, det skjønner jeg. Men det berettiger ikke å oppføre seg som om det ikke fins andre i nærheten. Alle fritidsbåtene tar hensyn, men disse her må man bare holde seg lengst mulig unna. Om noen lurer på hvorfor jeg ikke tok flere bilder på turen innover Trollfjorden, så er forklaringen rett og slett denne her. Jeg satt i en ganske tom Inuk. Ikke veldig stabilt når man ligger i ro.

Inne i Trollfjorden var det opptatt, kan man si. Organisert russer-leir, som tydeligvis holder seg i dagevis her.

Det lå også seilbåter på rekke og rad.

Av ovennevnte grunner ble jeg snar innerst i fjorden. Det var ingen idyll her, ingen magi, nei det var rett og slett ikke det minste koselig her lenger. Det eneste som manglet var liksom helikopter. (Ja, det har jeg opplevd her før, så det går også an.)

Jeg gikk en tur i land litt lenger ut (rød greie til høyre i bildet…), men før fjorden er på det smaleste. Akkurat her gikk det an å være litt i fred, men det var ikke vanskelig å se at det har vært folk i land før meg her også.

Jeg holdt meg så klart her til hurtigruta kom inn fjorden. Den er alltid et syn, selv om jeg har sett den noen ganger her før. Så er det jo litt spennende også akkurat hvilken av dem det er som kommer, hvis man ikke har sjekket det på forhånd.

Denne gang var det Nordnorge. Det gikk greit å ta bilder av den selv om jeg lå i ro, hurtigruta lager langt fra de verste bølgene. Laaangt ifra.

Vi må ta med et par bilder til av den, fra den passerer på vei ut igjen også.

Jeg synes det er flott å se hurtigruten i Trollfjorden, men man skjønner jo når man ligger der og ser på den, at man også selv er en del av utsikten for de som er med. Flere står ute på dekk med kamera i ene hånden mens de vinker med den andre, når de kommer forbi.

Det ble en fin tur, men jeg er veldig glad for at jeg brukte tid på Grunnfjorden først. Trollfjorden tror jeg rett og slett ikke at jeg kommer til å dra tilbake til på en god stund, i hvert fall på eget initiativ. Om noen ber meg ta dem med dit så gjør jeg sikkert det, men da vil jeg prøve å få det gjort litt utenfor den verste turistsesongen.

Dette var rett og slett en helt annen og mye kjipere opplevelse enn det var første gang jeg kom hit for under ti år siden. Turistifiseringen går fort.