Arctic Sea Kayak Race (ASKR) del 4

Hovden. Her koste vi oss lenge til lunsj. Kort ramble var på Sørsanden, og planen per nå var å møte dem på Sunderøya for å slå leir for natten. Sist vi sjekket meldte det sur vind om kvelden og i meste laget for de minst erfarne morgenen etter. Det er jo en ting å bli sittende værfast, men man skal jo helst kose seg på tur, også.
(Har du ikke lest første etappe ennå, så finner du den HER,  andre etappe HER. og tredje etappe er HER)

Jaja. Med gul vest på spesielt så må man jo være lojal mot fornuftige avgjørelser, uansett hvor surt det er for egen del. Det var jo uansett fint her vi var nå, så det var bare å ha fokus på det.
Mat var det også å få. Nå hadde jo noen også lært seg at med «Marian, skal du ha» får man nei til svar, så nå ble spørsmålet omformulert. Hva skal du ha, hvor mange osv, ble det heller spurt - jeg gikk rett på trikset, så klart. Ikke noe slankekost de byr på, akkurat. Men vi padler jo milevis, så det får gå.

Foreløpig var jo dessuten alt bare herlig, så varmt at det til og med var kjekt å kjøle seg litt ned før man satte i gang med padlinga igjen.

Næmmen hallo! Nå var Chipo i egen kajakk plutselig! Artig, da var vi en til i kajakk på havet. Lenge siden jeg hadde padlet med Chipo nå, så det var jo på tide. Eirik til høyre.

Etter at vi startet ble det litt kommunikasjon på VHFen. Lang ramble-sjefen ville ha siste oppdatering på værmeldinga, og den så plutselig helt fin ut! Yes! Men nei, kort ramble hadde forlatt Sørsand og ville overnatte på Sunderøya likevel. Satan, for å si det som det kjentes ut.

Det hadde virkelig vært trivelig å få den natten i leir sammen med alle jeg kjente på kort ramble, men jeg kjente likevel at Sunderøya overhodet ikke fristet likevel. (Sorry, folkens, men dere var innom Sørsand og vet hva det er snakk om slags sted, så det regner jeg med full forståelse for.) Det var ikke annet å gjøre enn å krysse fingre mens kommunikasjonen mellom turledelsen, følgebåt osv pågikk. Men da det lød noe sånt som at «ja, det er nå ikke akkurat noe å ringe politiet for» angående vindmeldinga, ante det meg at turledelsen var tenkte i samme baner som meg.

Det ble ei samling med gruppa for å lodde stemninga. Sørsand er mitt personlige paradis, sa   Susanna med nesten stjerner i øynene, og fikk raskt støtte fra flere som har vært der før.

Det var ingen tvil, kursen var staket ut - Sørsand neste. Det var som noen smalt av et startskudd, så padlet vi målbevisst med turens tetteste samling - en stund. Etter hvert begynte skravla å gå, og man drømmer seg jo litt bort noen ganger, når det ser sånn her ut.

Andreas har vært på Sørsand før, og vet hva som venter. Det skal bli fint!

Kryssinger i blankstille er vanligvis noe drit, men selv jeg synes jo en sånn kryssing er greit når det er noe sånt som venter i enden.

Chipo forlot oss dessverre etter ei stund, de skulle legge seg med båten et mer praktisk sted for natten. Med barn på tur må man bare innrette seg som det passer dem best, og den minste var ikke helt i slag.

Nesten helt speilflatt faktisk. Vi padlet så pass langt ut at vi bare skimtet de andre såvidt langt der borte, på sin vei til Sunderøya. I ettertid har jeg fått påstått at de også padlet langt ut, men vi var likevel ørsmå i horisonten.

Da vi nærmet oss Skogsøya ble det krusninger på overflata, men det vil være drøyt å kalle det vind.

Rett og slett en fantastisk dag på havet.

Så fint at jeg nesten ble i tvil om Kaare og Lars skulle til land, tempoet gikk stadig ned mens skravla gikk. Det er jo litt sånn, på slike dager – det er nesten for ille å gå i land, så man kan hale det litt ut så det skal vare lenger.

Nuvel, vi kom oss i land hele gjengen, og der var det også fint. De fleste la seg i andre etasje her oppe.

Jeg la meg i etasjen nedenfor, syntes det var helt greit der – og lettere å komme seg i teltet når man er trøtt…

Det skyet litt over etter hvert, men skyene var kule. Litt suspekte også, til tider – åpenbart regn i disse, men hvor skulle det slippes ned?

Hilleberg-rødfargen stikker seg litt ut. Det er det jo nettopp derfor jeg har det, også – det hadde blitt et kjedelig bilde om alle teltene var grønne. Noen ganger kan det jo passe å være litt kamuflert også, men på mine turer er det som regel kjekt med et telt som frisker litt opp.

Litt usikker på hva det er som diskuteres her, om det er hvor båten skal ligge, eller hva. Vi har i hvert fall ikke fått all veden opp til bålplassen ennå, ser jeg. Det gjorde vi raskt noe med.

Palle og Fred, god stemning i teltleiren.

Teltet er kommet opp, vi har kommet oss i matlaginga – og jeg husket jammen på at jeg hadde med øl.

Mye skulle kuttes opp til dagens middag, så vi hadde tatt frem godstolene.

De suspekte skyene var bare suspekte – det ble en fin kveld uten regn i dag også. Dette var siste kveld på tur, så det var bare å fyre i vei – derav god avstand til bålet… Det var varmt. Til tider veldig varmt.

Som sagt – litt suspekte skyer til tider. Men de viste seg altså å være harmløse.

Dagens middag. I ettertid ser den også suspekt ut, men jeg kan forsikre om at den var god. De kan mat, disse folkene. Egentlig litt rart at det ikke er matkurs som en del av arrangementet, så gode er de nesten på mat.

David derimot, hadde fisk til middag i dag også. Det tok en halv evighet å steke den på bålet, men det ble bra til slutt. Garantert enda bedre enn gryta – ingenting slår sei. Beste fisken som er.

Når maten er fortært, kan historier og annen lyging og skøy rundt bålet begynne.

God stemning! Skylaget har sunket litt, men det var ellers en fantastisk fin kveld.

Egen pose for pantebokser, så slenges ikke de på bålet. En sekk til å slenge annet søppel – så havner ikke det heller på bålet. Noen tok til og med en runde med strandrydding, kudos for det.

Man kan lett skjønne hvorfor dette blir noens personlige paradis, når det er så flott sjøl med fjellene dekket av skyer?

Sånn gikk den kvelden. Det ble ganske seint – igjen. Herlig tur, jeg holder meg fortsatt på terningkast seks. Det er ikke stort bedre å få det.

Fortsettelsen, del 5, finner du nå HER.