Dragnes til taen, og uplanlagt retur

For noen uker siden, mens vi ante fred og ingen virusfare, padlet Martin og jeg oss en tur. Vi satte ut fra Dragnes hos Martin var planen, og han foreslo å sette en bil på Taen så trengte vi ikke padle tilbake. Det var jo kjempelurt, da kunne vi bare padle dit og se ting an. Ikke minst kunne vi slippe å dra kajakkene opp fjæra hos Martin, det er en drøy bakke så jeg for meg.

Vi kjørte dit, plasserte min bil der, kjørte med hans bil tilbake og akte ned på skaren til fjæra.

Foto: Martin Kristiansen

Det var ganske artig, vi fikk god gli. Men skaren ga akkurat nok etter til at det ikke ble livsfarlig, vi hadde mulighet til å bremse litt og. Det var sånn at man gikk akkurat gjennom hvis man gikk på føttene.

Men se der? Sidensvans! Jo, så sannelig var det sidensvans. Dessverre hadde jeg ikke sjans til å fange dem opp med noen av mine kameraer. Men jeg så definitivt toppen på dem, og hørte såvidt lyden da de fløy forbi.

Dere kjenner vel ikke igjen naustet her, men jeg har vært her en gang før. Det er blitt noen år siden nå, men da Gunn, Nils-Jacob og jeg padlet rundt Hadseløya en vår, så lunsjet vi i solveggen ved det største naustet. Litt artig at det nå er blitt heimstøa til Martin.

Det er ei flott fjære bortover her. Egentlig skulle jeg gjerne padlet mye mer her, men det er ikke så mange steder å komme seg greit ned i området der. Veien går enten høyt opp, eller langt unna.

Dragnes heter det av en grunn, og i dag var det trøkk i dønningene. Men det var stille og fint, vindretninga var sånn at vi padlet godt i le for vinden det nok var noen steder i dag.

En fiskebåt, han må ha vært tidlig på'an som var på vei tilbake nå allerede. Men det var han nok, ettersom han hører hjemme i Sortland.

Det var så pass flo at vi kom oss imellom både her og der.

Hæ? Ei uværshule til? Dette er jo ikke uværshula på Teigan, men det ser jo absolutt ut for at noen har bygget seg ei privat ei. Det var litt annen stil på den, ville neppe vunnet noe arkitektkonkurranse i hvert fall, så pass kan jeg tørre å slå fast.

Men se der! Et naust faktisk!

Litt buskas foran portene, men. Det gikk nok an å svinge rundt. Men artig at det er naust her i hvert fall, for her er det ikke akkurat ei beskytta havn.

Det ble en skikkelig flott dag på havet, selv om himmelen ikke direkte var blå hele tiden.

Vi padlet inn og sjekket viker, imellom her,

…og imellom der.

Litt hit og litt dit. Det er ikke så langt over til Bø herfra, faktisk. Litt over fire kilometer til Snarsetnesan har jeg målt det til på kartet etter turen. Rundt ei halv mil var ikke så dårlig gjetta.

Her og der var det mye bevegelse i havet, og ekstra artig å padle. Sel så vi også underveis.

Ett og annet skikkelig brott dukket også opp, men de fleste lå uhøvelig til for å bruke til noe. De hadde det liksom med å ligge litt fær nærme land.

Vi så ikke veldig mye sjøfugl på turen i dag, men det satt skarv en del steder, sånn som her.

Men nå må vi snart nærme oss uværshula, eller? Det er noen år siden jeg padlet her sist så jeg var slett ikke sikker.

Men det var ikke så lenge siden sist Martin var denne veien, så han hadde peiling. Snart skulle vi være der. (Gaukværøya og Bø på andre siden.)  Ei drøy mil til Gaukværøy, den strekka skal padles en gang. Men ikke i dag.

Her var det mye action, som Martin ville filme. Han ble liten der borte, på Goprokameraet.

Der er den! Uværshula på Teigan! Tøft!

Folk i fjæra var det også. Vi droppet imidlertid å gå på land. Rullesteinfjære med snø fristet rett og slett ikke meg i dag, det sto for meg som oppskriften på å ødelegge en ankel eller noe.

Litt lenger bort fant vi et artig sted, der man kunne padle imellom mange steder. Martin padlet lenger inn, mens jeg ventet på at han skulle komme ut igjen testet jeg denne passasjen. Et øyeblikk så det ut til å gå skikkelig til helsike, men istedenfor ble det ganske perfekt schwung gjennom der.

Etter å ha pdlet litt videre fant vi et greit sted å gå i land. Nå var vi klare for å strekke litt på føttene og fylle på lagrene. Jeg var i hvert fall blitt sulten.  Jeg lurer på om vi var ved bygningene rett ned av Jerpvoll.

Det var ikke akkurat nymotens, strigla naust. Fortsatt var det en del gamle remedier å se. Her var det forresten også gamle murer uten noe på, så vi lurte litt på hvordan det har sett ut i gamle dager.

Ikke så verst utsikt fra denne lunsjrestauranten. Her er vi ganske så klare for å padle videre.

Nå begynner vi å se på fjellformasjonene også at vi nærmer oss Taen.

Men vi har ingen hast, så det snirkles videre. Imellom, langs land, inn i viker, og så videre.

Ei slags hule! I hvert fall ei kul kløft. Men jeg klarte å se helt inn mens jeg ennå var i kajakken, så den var middels spennende.

Fortsatt god stemning!

Nå begynte himmelen virkelig å se flott ut. Det nyeste Gopro-kameraet fanger mønster og lys på himmelen veldig bra synes jeg.

En skikkelig flott dag på havet! (Og så kjekt med noen andre å ta bilder av, ikke bare meg sjøl!)

Vi snirklet oss langs land hele veien bortover. Etter hvert som vi nærmet oss Taen begynte det å komme litt sur motvind, så det var tydelig at vi holdt på å runde øya. Mye var det ikke, men den var sur.

Flere steder vi var innom mot slutten her, stoppet det en bil vi ikke helt kjente igjen. Ut kom det noen og ifølge Martin ropte og viftet. Jeg fikk ikke helt med meg det, men. Vi mistenkte jo at det kunne være noen vi kjente.

Her var vel det ene stedet. Mens Martin var i land på et skjær for et nødvendig ærend, prøvde jeg å se på bilen som sto på veien. (Motsatt vei av bildet så klart.) Jeg som hadde tenkt å ta med meg kikkerten – den gjør lite nytte når man bare har tenkt det, ikke gjort det.

Foto: Martins kjenning Lisbeth

Sånn her så vi visst ut fra land. 

Nå var det begynt å bli så sur vind at vi ble enige om at når vi kommer til Taen så stopper vi der og kjører tilbake. Vi kunne jo padlet litt rundt øya der eller noe, men det fristet ikke. Det var blitt passelig sent også.

Så, vi satte kursen rett inn mot stranda da vi rundet odden, helt klare for retur med bil.

Først måtte vi bare slepe kajakkene opp til bilen. Den var jo grei. Men omtrent i det samme jeg kom opp og så bilen, slo det meg – nå hadde det vært jækla fint med en bilnøkkel! Men den ene nøkkelen lå inni bilen, og den andre lå igjen hos Martin! For den hadde jeg lagt i skoen sammen med mobilen.

Her sitter han nok og lurer på om jeg kødder, eller bare ikke er riktig klok.

Niks, jeg kødda ikke. Siden vi ikke ante hvem den bilen var heller, visste vi ingen å ringe i nærheten for å få hjelp heller. Det var bare å snu kajakkene og dra dem ned til havet igjen.

Stormcagen kom til god nytte i den hersens sure vinden, så den kom på.

Returen gikk ganske greit. Men nå var det strake veien, ikke antydning til snirkling noe sted. Her bare det bare å komme seg tilbake før det ble mørkt. Vi hadde jo ikke dette med i beregninga.

Den sure vinden spaknet på høvelig samme sted som den tok seg opp i motsatt retning, så det var lite hjelp å få av den på siste delen av turen. Men bittelitt puff av havet et stykke.

Lykta på Dragnes. Da er det ikke så langt igjen!

Det ble en fin tur, selv om den ble både tur og retur, helt uplanlagt. Nå hadde jo historien blitt enda bedre om det hadde vist seg at bilnøkkelen ikke lå i skoen likevel, men hadde ligget i kajakken hele tiden. Det ville også vært ganske typisk meg, men den lå faktisk i skoen som sto igjen hos Martin.

– Men takk for turen!