Teknikktreningshelg

Klubben har en gjeng som venter på aktivitetslederkurs, men det ble nå utsatt fra mai til høsten. I mellomtiden kunne de jo friske opp innholdet fra teknikkurset som en kickstart på sesongen, så vi laget heller ei treningshelg både for dem og andre som har gått teknikkurset tidligere. Det blir ofte lite trening på vinteren, sånn er det bare når man bor nord for polarsirkelen.

Heldigvis ville Martin komme seg ut av en avtalt teknikktrening på fredag, mot at han heller kunne være med og hjelpe til på treningshelga. Den anledningen grep jeg med begge hender og holdt godt fast! Perfekt med backup, jeg hadde egentlig regnet med å bare gi dem en plan, sette dem i gang for så å kapitulere og overlate dem til seg selv etter en stund. Men med avlastning så var det plutselig ganske gjennomførbart for min del også – sitte i kajakk og se på er ikke så slitsomt. Er jo bare en lenestol med frisk luft, på en måte.

Lørdag startet med å koste snø av kajakkene, bokstavelig talt. Hvis noen i løpet av dagen lurte på hvorfor vi sto så merkelig parkert, så er for øvrig dette en god del av forklaringen – hele plassen var helt snødekket da vi kom.

Vi startet med litt oppvarming, og hoftemyking. Hofter pleier nemlig å bli veldig stive i løpet av vinteren, har jeg lagt merke til. Så litt kanting og støttetak var det like greit å friske opp med en gang.

Litt balansekunster og annen skøy hørte naturligvis også med.

Det var litt gråvær, men stille. Før lunsj gikk vi gjennom diverse framdriftstak, styretak og denslags. 

 

Så var det tid for lunsj, den ble naturligvis inntatt med ilandstigning på det fineste stedet vi fant. Dessverre var det ikke vidvinkel nok til å få med ansiktsuttrykket til høyre – som tydelig uttalte: «Seriously, skal vi opp DER? Du kødder? Nei, det gjør han jammen! 😱»

Erfaringsmessig er det ikke de med karbonkajakker som setter mest pris på sånne ilandstigninger, så det er jo supert da at noen stiller med det! Er jo absolutt realistisk at noen gjør på tur også, når man kan bli nødt til å komme seg i land en sånn plass. Fin erfaring å ta med seg.

Været var jo som det pleier å være på første mai. 

Rimelig tett snøbyge ei stund. Dette må være tatt antagelig like før Martin padlet av gårde en liten tur. 

Vi fikk nemlig leveranse av herlige boller! Berit kom kjørende med ferske superboller, som Martin padlet inn og hentet. Det smakte virkelig!

Med påfylt energi og nytt mot fortsatte vi dagen med mer teknikktrening. 

Evy hadde også latt seg lokke med, og fant oss like etter at vi kom på havet igjen. Kjekt at hun ble med selv om hun ikke hadde anledning hele helgen.

Mot slutten av dagen padlet vi en tur ut til Kjerringnesøya, rundt Bollholmen. Fred følger med flo og fjære, og mente at i dag skulle det gå an å padle rundt. Så da gjorde vi det – fordi det gikk an. Det er jo evig grunn nok. 

Det viste seg at han hadde helt rett i det, så vi fikk avsluttet dagen med det. Litt solglimt fikk vi også, på toppen av en fin dag.

Dagen etter var det blitt knallvær, fortsatt like vindstille men mer blå himmel. Det kan man strengt tatt ikke klage på, selv om vi på teknikkurs og -trening gjerne kan få litt «forhold» også. 

Vi startet også denne dagen med litt hofteløsning, litt mer styring, og egenredning. 

Berit dukket også opp, med en liten surprise til oss i dag også. Men den må vente litt til, her stikker hun bare innom på vei til surprise-plassen.

Vi tok en liten snackpause på land her, i teorien ventet vi på floa. 

Ikke akkurat vind eller bølger her, da må man jo legge inn litt andre elementer. 

Etter kjapp pause med påfyll ble det litt høye støttetak, sculling, slep og denslags. Her testes om det går å padle over bakdekk på kompis-kajakk – det gikk dog ikke.

Etterpå, litt sleping og transportetappe til lunsjplassen der Berit ventet med surprisen. Nå var jeg ekstra glad for at Martin var med, for ellers hadde jeg uten tvil måttet kaste inn håndkleet før lunsj. For øvrig stilig regnbue, det var da én gang at dråpe på linsa ikke ødela bildet!

Nå ble det kronglete ilandstigning med litt drag i sjøen i tillegg, på enden av Reinsnesøya. På land ventet altså surprisen – vafler og bål! Tusen takk til Berit i dag også – dette var fantastisk.

Etter pausen sto det slep og case på planen. Martin så sitt snitt til å havne i vannet, og sannelig dro han med seg Leif-Hermann også (bokstavelig talt, kan det se ut for?) Hvem skulle trodd det?  

Mølje! Berging, hentet av kajakk, mer berging – mens de helst ikke skal ende i brott mens de holder på. De fikk litt å henge fingrene i kan man si.

Etterpå var det fiksing og ordning og gjennomgang av hva som skjedde – men tror du jammen ikke, da det hele var ordentlig avsegstyrt, at Martin «havnet i uløkka» igjen? Uheldig type, padlet av gårde og var kjempeuheldig i fjæra så han måtte berges ut derfra også.

Det tok sin tid det også, men de fikk ham med seg til slutt. 

Noen avsluttet med egenredning, før vi returnerte til bilene. Innholdsrike dager ble oppsummert, og det virket å være en høvelig fornøyd og motivert gjeng som avsluttet kurset.