Testtur fra Lekang

Forrige helg var det svinkaldt. Padling var uaktuelt for min del, men det var ski- og trugeføre og jeg hadde en pulksekk som var flunke ny og uprøvd. Kjøpt i mars i fjor, så det var vel på tide å prøve den. Wenche ble med, så dro vi på testtur med hengekøyer opp fra Lekang. 

Det var kjølig, men en ellers kjempeflott dag. Underveis til Lekang så jeg sola skinne på Møysalen, med månen i bakgrunnen. Det var på et vis lovende for turen også – selv om vi gikk opp når de fleste gikk ned. Det var formiddag da vi bestemte oss, og så var det pakking og en kjøretur bortover, så vi var ikke akkurat tidlig ute. Men – det er når det er mørkt man kan få se nordlyset, så det var i grunnen etter beregninga. 

Det var en del løssnø, så det var en fordel med skiløyper. I marka mellom Stokmarknes og Melbu er det en del, og Wenche visste om et sted det sannsynligvis ville være fint å henge. Wenche gikk med sekk,

Det gjorde jeg også, men jeg hadde det meste i pulken. Men når jeg har med ved, sånn som i dag, så blir der litt lite plass. Så da er det kjekt å kunne ha volumiøse, men lette ting oppi sekken. Jeg gikk på ski, men hadde trugene med for det kunne fort lønne seg når vi skulle ut av løypa og jeg drasset på pulk. Hadde bare halvfellene på skiene.

Foto: Wenche Edvardsen

Her er sekken også med. Den fungerte helt fint, tror det er en god sekk selv om en kompis syntes den e i største laget og han foretrekker en mindre. Jeg kan få med meg mer potetgull enn han, for å si det sånn, he he. Vi skulle ikke overnatte, derfor brukte jeg ikke beddingen. Men liggeunderlaget bruker jeg i hengekøya, så det måtte jo med. Siden det lagres med luft i så la jeg det bare bretta oppå sånn som det var.

Foto: Wenche Edvardsen

Fremdeles god stemning!

Her begynte stemninga å dale. At jeg ser langt fremover er sjelden en bra ting motivasjonsmessig. Litt nærmere bakken tror jeg det var jeg kom på tanken at jeg ønsket meg hun, for det hadde vært en fordel med noen som trakk litt foran. 

Kort tid etter snur jeg meg, og der kommer det gående en mann. Det var noe som skurret, men kunne ikke umiddelbart sette fingeren på det. Så jeg – var det et hode til? Joda, så menn var det et hundehode ved siden av fyren. Det var enda godt jeg ikke hadde hund, for da måtte jeg visst bært den også. 😂 Det var en valp, så det var begrnset hvor langt den burde (og ville) gå. Men fantastisk fin da!

Masta på Storheia til høyre. Vi skulle til asfaltveien som går opp dit kom på tvers, og så litt videre forbi. 

Lyset mot vest ble stadig finere. 

Nå var det ikke langt igjen, heldigvis, for nå begynte lyset virkelig å minke. 

Framme. Vi gikk helt til Sorgenfri, og så gikk vi nedover fire–fem hundre meter til vi fant ei fin åpning og utsikt utover. Nå var det bare å rigge oss til med hengekøyer, og fyre bål. Ikke søren at det skulle en eneste kubbe ned igjen, for selv om vi gikk bare tre kilometer, så hadde jeg med meg så pass mye den elendige formen tatt i betraktning, at det var evig nok. 

Foto: Wenche Edvardsen

Men vedsekken (oppi Ikea-posen) fungerte veldig bra som skammel da jeg skulle henge fast reimene i grantrærne! Veldig praktisk. Ikke riktig like praktisk at den var brent opp da jeg skulle ha de samme reimene ned igjen, men det gikk det også.

Den nye hodelykta var også av det jeg skulle teste. Det var i hvert fall en del hakk sterkere enn de andre lyktene jeg har, det er helt klart. Ikke klarte jeg å bruke opp batteriet på den turen vi var heller, det var jo bra. Så jeg får være fornøyd med det, tenker jeg. 

Wenche rigget seg til et par grantrær lenger bort. 

Hun var mer over på testing av hengekøye, har ikke brukt den så veldig mye. Så da er det litt tilvenning med stropper og denslags. Vi konkluderte vel med at den stolfunksjonen ikke er allverdens god for folk med relativt korte lårbein, men ellers er den jo fin. Altså, jeg klarte fint å sitte med den funksjonen, men synes i grunnen det er mer behagelig uten knekk i beina og heller sitte sånn som hun gjør her, litt mer laidback. 

Som nevnt hadde jeg med en hel vedsekk, og jeg tror den var minst 60 liter. Det var ganske sikkert ikke av de minste, i hvert fall. Så da jeg hadde fått opp hengekøya var det på med varmedressen og begynne på bålet. Jeg skulle nemlig også teste å starte bål med tennstål.

Det var mindre snø enn jeg trodde, så jeg gravde ganske raskt ned til bakken. Fram med diverse remedier, litt «juks» også fordi grankvistene som jeg tenkte å bruke var fulle med snø, og jeg hadde ikke tenkt å ta videre sjanser. Fyr skulle jeg ha. Klarte i hvert fall å starte det med tennstålet, så da var jeg fornøyd. 

Det var litt for langt unna hengekøya til å varme særlig, men det ga jo litt fin stemning i leiren. Og veden brant, heldigvis, så da hadde jeg noen færre kilo å drasse på. Veide det jeg hadde med ned igjen da jeg kom hjem, det var ganske presist 40 kilo. Så hvor mange jeg hadde med da veden også var inkludert, tør jeg ikke tenke på. Tross alt har jeg ikke gått noe særlig på lenge, både kondis og gåmuskler regnet jeg med var halvdaue. 

Ganske stilig utsikt oppover også, forresten. Alt var rimete, luftfuktigheten var nok ganske høy. Jeg fikk for øvrig også testet dropseaten på Freke-buksa på denne turen, uten at vi trenger gå nærmere inn på det. Vellykket test, får det holde med som konklusjon, tenker jeg. 

Insta-lys var selvfølgelig også med. Jeg angret litt på at jeg ikke hadde tatt med pølser (eller marshmallow! Det kom jeg på nå at jeg har i skapet!) for å grille på bålet, men varm fruktsuppe på termos var ikke så gærn't det heller. Ganske bra utemiddag, egentlig. Wenche kjørte ertesuppevarianten, og var fornøyd med det forsto jeg. 

Dette bildet ble til på bestilling fra meg. Det ble i grunnen akkurat sånn som jeg så for meg. Litt sånn magisk med de snøkledte grantrærne.

Det var betydelig artigere å gå nedover igjen, pulket virket veldig mye lettere uten den veden. En smule slitsomt med de små oppoverbakkene når jeg hadde tatt av fellene, siden jeg da hadde null grep, men det gikk nå greit. Fikk i det minste god fart nedover, og klarte holde sånn høvelig kontroll også i den bratteste bakken.

Knall tur! Men jeg fikk igjen konkludert med at skiskoene er for kalde, så jeg gikk nesten rett på nett og bestilte meg fotposer da jeg kom hjem, for å i hvert fall kunne få varmen i føttene igjen når jeg kommer fram til leir. (Kan vel fort ende med å kjøpe skisko i en størrelse større for å få tjukkere lester nedi også, men det får i så fall bli i neste omgang. Fotposer er mer anvendelige til flere turer enn akkurat ski.)

Takk for turen, den må kunne regnes for en suksess!