Trugetur på åsen

Kajakken er tatt av biltaket, det ble for begrensende med stadige uvær, når man bor i et område med bruer. Dermed er det også høyere terskel for padling, for da må jeg grave meg frem til å få tak i kajakaken, og ha den opp på biltaket. Så da jeg etter noen timers jobbing var helt bomull i hodet og måtte få luft og fart på kroppen, tok jeg heller trugene fatt rett ut fra huset. Formen var uansett for laber til noe langtur, men den bratteste bakken i åsen sørger for å få fart på omløpet uansett. 

Jeg regnet i grunnen med at den kunne være evig nok, faktisk. Her har jeg kommet meg opp den lengste, men akkurat her er vel den aller bratteste knekken. Jeg kunne gått rundt den, men etter et par pustepauser gjøv jeg løs på den også.

Med god hjelp i gjentagende pauser fant jeg ut at jeg skulle gå helt opp til den første høyden, i hvert fall. Det virker som det nå er så mye snø i marka at høylandsfeet ikke tar seg turer oppover her lenger. Jeg så i hvert fall ikke spor av dem. Oppå alle humpene var det ganske avblåst, som vi ser her. Sikten var ikke allverdens, det snødde bra en periode. 

Jeg gikk bortover til høyde nummer tre, men droppet hovedtoppen med varden. Når utgangspunktet var dårlig form så var det best å ikke overdrive. Jeg skulle jo bli i bedre form for å jobbe mer var jo planen, ikke bli helt utslått.

Nedoverturen la jeg på andre siden av granskogen, jeg ville se hvordan snøen hadde lagt seg i området jeg har i bakhodet for telt- eller hengekøyetur. Der fant jeg flere grantrær med postkortbekledning. Dette var det minste av dem. Like bortenfor dette var det forresten kjempemasse harespor, på et lite område. Noterte meg det.

Så gikk jeg gjennom plantefeltet der det er tynnest, og kom ut sånn at jeg møtte sporene mine og fulgte dem det siste stykket ned. (De går oppover mot høyre her i bildet, forbi trærne i kanten.) Nå var det begynt å bli flotte farger på himmelen, etter elingen som var da jeg startet oppover.

Mot byen og brua var det jo nesten litt dramatisk. Flott lys og kule skyer.

Her sett mot øst, rett over sundet og Hognfjorden. Stilig denne veien også, synes jeg.

Nok en gang har jeg blitt påminnet hvor ferskvare kondis og form er (jækla irriterende, det der), men fikk samtidig også bekrefta at når konsentrasjonen svikter og man er blitt noe ør i skallen, så er frisk luft og fysisk aktivitet god medisin. Så er det «bare» å minne seg på det, neste gang det snør sideveis…