Med teltet til skredkurs på Turlagsstua

Denne helgen var det skredkurs ved turlagsstua. Det skulle bare være en dag, men det er jo evig nok når man har begrenset kapasitet. Så jeg måtte være litt kreativ for å ha best mulig sjanse til å få med meg det meste av innholdet, tenkte jeg. Nå var det også mildt nok til at jeg tenkte det gikk an å kombinere med en telttur, noe det også har blitt lite av i vinter. Enten har det vært for kaldt, eller for mye vind og uvær, eller så har jeg rett og slett vært utslitt allerede når jeg har vært ferdig med selve pakkinga… 

Men nå! Jeg begynte tidlig å pakke sånn at det skulle være lite som gjensto når dagen var der. Fine greier. Likevel kom jeg naturligvis noen timer senere av gårde enn tenkt, sånn er det når man skal unngå stress også. Men her er jeg klar ved bilen – det var naturligvis begynt å snø innen jeg kom meg av gårde, så alt vel så langt… På en måte… Det er stort sett oppoverbakke hele veien til turlagsstua, så jeg hadde en del vekt i ryggsekken for å ha noe å lene framover med. (Sa Alexander Gamme nylig var et lurt tips, og han har jo peiling, så da… Skulle nok hatt mer i den, antagelig.)

Dette skulle jo være testing av diverse, blant annet hadde jeg teltet klart oppå pulken, med stengene halvt tredd og delt i to. Det skal jo være fine greier, og jeg hadde til og med husket å feste det med en karabin til pulken i tilfelle vind. Det skulle vise seg skikkelig lurt, selv om det ikke var et vindpust ved bilen. (Ikke like lurt å legge kompaktkameraet hjemme, jeg gadd jo ikke ha det digre huset i lommen, så da ble det bare bilder med telefonen - noe jeg ikke får særlig bra til.) Håndtaket er den nye spaden, som også skulle testes. I likhet med skredsøker og søkestang, som jeg hadde kjøpt for julegavepenger fra mormor. 

Jeg gikk opp ei rute som jeg ikke har gått før, den virket sånn høvelig slak. Men pulk blir jammen fort tungt oppover ja. Her har jeg tatt av fra selve lysløypa etter noen hundre meter. Herfra og opp var det jevnlige, og mange stopp. Tankene gikk tilbake til den gangen vi gikk med rattkjelke helt opp på fjellet – testet på ei flate og fant ut at det var da lett, men det var ikke likelett oppover… Jaja, er det tungt så blir man vel sterk av det?

Det ble ikke skikkelig mørkt, er vel for nær byen. Så jeg gikk oppover uten hodelykt. Skogen var litt trolsk innimellom. Ganske kult, sånn som her. 

Jeg hadde i hvert fall gjort et riktig valg da jeg tok på helfeller istedenfor halvfellene, for det var likevel et par steder det var i bratteste laget for å ha godt feste. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg tok ski istedenfor trugene heller. Det er godt mulig det hadde vært bedre. Men nå lå de altså i bilen…

Men det begynte å bli for mørkt til å ta særlig bilde rmed telefonen, ja. Det var da ergelig, fotografering er jo «lovlig» grunn til å ta pauser. Hm.

Stadig litt lenger opp. Marka her er litt «haugete», så hver gang man kommer opp på ett eller annet, dukker det liksom opp noe nytt bak, som man også skal opp på. Etter hvert var jeg imidlertid kommet så langt opp at jeg begynte å se meg om etter teltplass. Men hvor var egentlig turlagsstua? Det var sannelig ikke lett å når snødrefset ble tett.

Plutselig var det bom stopp. (Noe lenger opp enn på dette bildet, da jeg sto fast tok jeg ingen.) Skikkelig rart. Hadde det slått om nå fra pluss- til minusgrader? Var pulken rett og slett frosset fast i bakken? Det kjentes sånn ut, den ville ikke rikke seg. Merkelige greier. Jeg fikk meg et par sjokk da jeg så på klokka underveis, også, det var veldig så fort den tiden gikk. Plutselig var det kveld! Sånn leggetid-kveld, nesten! Og her sto jeg fast i en bakke!

Jeg så meg litt rundt etter mulig teltplass, men jeg måtte i så fall enten opp, eller ned som var uaktuelt. Ikke snakk om å sløse bort en meter av det jeg allerede hadde slitt meg opp nei! Ha ha! Omsider demret det, at det var bare jeg som gikk uten lykt og dermed ikke så hvor bratt det nå var blitt. Jeg la ruta litt på skrå til side for sporene etter andre (som nå uansett var nesten borte i snøfallet), og da ble pulken plutselig normal igjen.

Da kom jeg ut av løypa, og det var like greit siden jeg ikke ville slå leir kloss i den. Men hvilken retning lå egentlig turlagsstua i? Jeg hadde jo ikke gått opp denne veien før, så brått var jeg mer usikker enn jeg burde være. Det var ikke snakk om å ta sjanser her på å plutselig måtte unødige oppoverbakker eller omveier, nei. Jeg mente jeg kunne se mønet på hytta et øyeblikk mens jeg gikk litt rundt oppå høyden, men jeg var ikke sikker nok til at jeg turte å satse på det.

Nå var det begynt å blåse en del også, her i høyden var det lite trær og sånt som tok av for den. Så plutselig måtte jeg se etter en teltplass med litt le også. Det var ikke så enkelt på høyden jeg nå sto på, men jeg fant en klynge med busker, festa pulken på tvers og høykant for litt le, og satte opp teltet.

Det tok sin tid, for nå var det gått så mange timer at jeg egentlig var sulten, men det var for kaldt til at jeg orket å begynne å spise noe. Heiv i meg noe sjokolade før jeg satte i gang om ikke annet, det fikk duge. Men nå var det så sent og jeg var så lei, sulten og sliten at jeg faktisk var inne på tanken å teste ut å bare overnatte i bivuak, eller legge meg på hytta – men den viste jeg jo ikke helt hvor var, i dette været. Da ville jeg jo heller ikke få testa å sette teltet opp i vind, og det lå jo til og med klargjort oppå pulken, så da «måtte» det opp. Jeg er glad det var mørkt så jeg ikke filmet det med timelapse…

Jeg gjør jo dette så sjelden at jeg har null rutine. Jeg hadde nylig sett en snutt der noen anbefalte å grave teltet litt ned, altså grave litt der det skal stå før oppsetting, da blir det mindre vindfang fordi mindre stikker opp. Det hørtes jo logisk ut, og jeg hadde jo med en peise ny, svindyr spade, som også kan gjøres om til ei krafse. Det var en super funksjon, det gikk mye enklere å måke plassen enn det ville gjort med bare vanlig spade. Kult!

Så var det fram med telt og plugger. Hm. Det var litt skrått, så jeg hadde gravd ned til bakken øverst, og latt det være igjen mer og mer snø nedover for å jevne ut. Hvilke plugger bruker man da? For lite snø for snøpluggene noen steder, men for mye til vanlige? Og dessuten tele i bakken? 

Det gikk på et vis, kort oppsummert. Litt svinn, den ene vanlige pluggen jeg banket ned fikk jeg kun toppen av med hjem igjen, den løsnet da jeg prøvde å dra pluggen opp og da var det jo bare å glemme å nå tak i resten av den. Billig-snøpluggene tåler også veldig lite før de bøyer seg, så der var en som ble med hjem, men ikke kommer til å bli brukt mer. Kan kun brukes i snø, ikke hard snø/is. Helsport-pluggene var null problemer med. 

Jeg tenkte i min idioti at når det ble så sent som det ble (det var begynt å tikke inn meldinger med spørsmål om jeg var i live) og jeg hadde slitt så pass, så ville jeg i hvert fall sovne kjapt og grundig.

Neida. Det tok sin tid det også. Men i det minste våknet jeg bare til høvelig normal tid, teltet sto godt og alt vel sånn sett. Jeg fikk ikke akkurat bruk for all komforten jeg hadde slitt med i pulken oppover, men. Tre blader og en bok, blant annet. Og en Ipad med tv-program… High hopes, tydeligvis. Men fint sted!

Det var vel ikke så allverdens til le i de buskene akkurat, men jeg fikk sikra teltet i en stamme i hvert fall. I tilfelle det hadde meldt uvær jeg ikke hadde fått med meg, for eksempel.

Joda, jeg var i grunnen ganske fornøyd med plassen jeg våknet til, det må jeg si. Her er det utsikt nordover. Det ble ikke tid til allverdens på morgenen heller, for jeg skulle jo på et kurs og det skulle jeg helst rekke. Jeg visste jo ikke helt hvor langt det var igjen, men fant raskt ut at det nok var hytta jeg hadde skimtet på natta. Så jeg bare tok teltet ned, pakket i pulken igjen, og satte kursen dit.

Der var det lunt, han som holdt det hadde overnattet der. Med varme i ovnen kunne jeg også få tørket ytterklærne litt, det var skikkelig kjekt, for de hadde vært litt heslige å kle på seg om morgenen. Jeg er virkelig ikke noen vintercamper tror jeg, for jeg synes den snøen kommer seg overalt uansett hva man gjør. Akkurat sånn som sand gjør. Bare at snøen er både våt og kald i tillegg. Så å komme inn i varmen på Turlagsstua var supert! Det samme var forresten selve kurset.

Espen Nordahl hadde vært her tidligere på en skredkveld og den var veldig bra. Denne gangen var det kurs der vi også skulle ut og gjøre litt praktiske ting, etter litt teori først. Det var veldig bra opplegg, og jeg fikk prøvd skredsøkeren min for første gang. Nå har jeg ikke planer om å ferdes i skredterreng, men da er det jo kjekt å vite både hvordan man holder seg unna det.

Måking for snøprofil. Nyspaden min og stang lengst til venstre. Begge deler fungerer veldig bra synes jeg, uten at jeg har veldig godt sammenligningsgrunnlag. Jeg liker bedre sånn håndtak som jeg har på min enn den til høyre, så det var verdt noen ekstra kroner.

Det var ikke så mange skumle lag i snøen nå, så vi fikk ikke se eksempel på det, men det viktigste var uansett å få se hvordan man ser etter det. Så er det jo bare å gjøre det selv en del ganger, så vil man nok etter hvert få sett det også. Tror det skal være relativt greit å kjenne igjen hvis man først ser det.

Det høyeste punktet i bildet her var sånn høvelig der jeg hadde teltet mitt. Akkurat nå angret jeg litt på at jeg hadde tatt det ned, ellers kunne jeg jo sett eksakt hvor det var hen. Men før elingen kom mente jeg å kjenne igjen treklyngen. For vi hadde gått litt opp i høyden, det var et slit siden jeg hadde gått med pulken for bare et halvt døgn siden. Men jeg kom meg faktisk ned uten å tryne, det er ikke så aller verst når det var skitur nummer to i år og det var null futt i føttene. For ikke å snakke om varmekjeledressen jeg hadde på meg, den er jo et hakk for stor så det var nok litt barnehageunge-stil nedover her.

Nede ved hytta grov vi ned skredsøkere og søkte dem opp igjen. Artig, ja bortsett fra da min pekte i feil retning. Men greit å vite at det kan skje da, når den er et stykke unna. Så det var likevel lærerikt da også.

Etter en oppsummering innendørs var det bare å ta fatt på nedturen. Det gjensto jo en del arbeid for min del, med alt jeg hadde hatt med meg som måtte spres rundt i huset for tørking. (Ennå ikke helt ferdig med ryddinga nå, ei uke etter…) Mye.

Det kom en eling akkurat da, så jeg fulgte et par andre deltakere sånn at jeg skulle være sikker på at ikke jeg mista spor og gikk feil. Nedturen ble også en del arbeid, for først kladdet det sånn på fellene at jeg fikk dem av for ikke å eksplodere, så kom det bakker som var for bratte til at jeg turte å sette utfor med ski på beina, så jeg tok dem også av – da var det naturligvis akkurat sånn at jeg gikk ofte gjennom snøen. Jaja. Med god hjelp fra tålmodige folk så kom både jeg og utstyret velberget ned, hjertelig takk til snille turlagsfolk.

Slitsomt døgn, men både artig, lærerikt og god trening for spesielt de musklene som trenger det mest. Så jeg får være godt fornøyd, selv om det ble noe banning i perioder både fredag og lørdag. Og har du ikke gått skredkurs ennå, så anbefales det. Da skjønner man plutselig mer av hva man leser om sånt, også, har jeg oppdaget i etterkant.