Dyrøya rundt

 Jeg skulle på overnattingstur med telt og kajakk, det var vel eneste planen jeg hadde for påsken. Påsken gikk unna, men plutselig fant jeg meg selv pakket og klar for tur. Trodde jeg, i hvert fall. Jeg kom meg ikke dit jeg skulle for å sette ut, veien var ikke brøytet… Men her har jeg funnet et alternativt sted for å padle en tur i Øksnes Vestbygd. 

 

Første overnattingstur med kajakken siden i høst, rimelig rusten i pakking. Det var en del som gikk skeis, for å si det mildt. Fiskeutstyr var med, men jeg hadde ikke fått ordnet nytt snøre, så hver gang jeg satte på en sluk så sleit det av på null komma svosj. Seilet viste seg å mangle et tau, så det ble pakket tilbake i posen og lagt igjen i bilen. Litt mer komplisert var det at jeg hadde glemt å ta med vanlige sko (kledde på meg tørrdrakt og neoprensko før jeg dro hjemmefra), men jeg skulle klare meg uten. 

Jeg satte kursen bortover langs land, for å krysse over til Dyrøya rundt om der jeg snudde sist, da jeg kom fra motsatt side. Det var i grunnen mer spennende bortover her enn jeg hadde sett for meg. 

Ikke allverdens mange skjær og holmer, men dette passerte jeg i hvert fall. Og vannet er jo fantastisk klart på denne tiden.

Det var i grunnen fint lys i dag. Det var egentlig litt flaks, jeg hadde ikke sjekket værmeldingen nøye, jeg skulle jo (foreløpig) være innaskjærs. 

Jo, og så vann da, det hadde jeg også glemt. Bortsett fra litt varmt vann på termos. Her er jeg i land og fyller, det er jo heldigvis bekker overalt, så akkurat det fikk jeg i det minste ordnet underveis.

Bekken til høyre for steinen her. Litt pussig plantefelt som sto akkurat her. 

Så kom jeg fram til et område jeg var litt spent på, jeg hadde sett på kartet at det gikk en liten dal innover. Fjellene var så pass høye at jeg begynte å tvile på om det gikk an. 

Men joda, visst gjorde det det. Ja, kartet pleier jo å stemme med terrenget så det var ikke allverdens overraskende heller. 

Jeg fant en liten vik der det så greit ut for å gå i land og komme seg litt opp i høyden for å se innover dalen. 

Der traff jeg denne her, som nok var litt mindre enn den kan se ut for på bildet… Den burde fryse på føttene.

Grei utsikt. For øvrig gikk det strømledning bortover bak meg, og nedenfor lå det en gammel streng løst på marka. Jeg er ikke storbegeistret for at de lar gammel drit ligge sånn og slenge. 

Her er bildet jeg tok, fantastisk flott med det klare vannet på en sånn ettermiddag. 

Her borte er lykta jeg snudde ved sist, så her satte jeg kursen over sundet. 

På andre siden møtte jeg på en sel, som lå og kikket på meg en god stund. Han og jeg, på tur i dag. Jeg måtte begynne å fundere på hvor jeg skulle sette teltet opp for natten. Hjellsandøya var jo et åpenbart mulig mål, det er jo en 10 på skjæret-post. Eller Sandøya? Hm. Hjellsandøya ville gi flest muligheter for dagen etter, så jeg funderte meg den veien. 

Her har jeg kommet til Børøysundet, vi ser Tindstind til venstre og Børøytinden til høyre. Men det er et par kilometer kryssing over til Hjellsandøya – på tide å sjekke værvarslet for dagen etter.

Dessverre var det ikke så bra. Så pass dårlig at jeg var glad jeg ikke visste om det før, for da hadde jeg sikkert ikke giddet dra på tur. Det var ikke allverdens heller, men å krysse ut til øya på denne tiden med det varslet var uaktuelt. No go i dag.

Da måtte jeg finne en annen leirplass, med andre ord. Et innfall førte meg til denne stranden, fordi det var en del knauser snøen var gått på. Da kunne det kanskje være en mulighet? 

Jada! Så til de grader! Denne sletta med gress like ovenfor stranda var jo helt perfekt. For en kveld!

Utsikt motsatt vei, helt grei den også.

Jeg tvang i meg en Real Turmat mens jeg satt utenfor teltet en stund, før jeg la meg. Man trenger jo mat har jeg hørt, men de der frysetørkede greiene er virkelig ikke noe særlig etter min smak. Prøvde en ny smak, noe vegetargreier. Blæh. Det hjalp ingenting, synes ikke det er så stor forskjell på dem akkurat. Et par klunker vin hjalp bittelitt… Litt.

Joda, været ble som meldt dagen etter. Grått, vått og en del vindrosser fra tid til annen. Det ble en laaaang formiddag i teltet, mens jeg funderte på neste trekk. 

Heldigvis fungerer det sånn at det meste blir fint og varmt i hukommelsen etter hvert, så når jeg neste år kommer til å se bildene fra denne turen kommer jeg nok til å bli veldig overrasket over at det var så pass vinterlig. I alle dager, var det ikke mer vår, kommer jeg til å si forbauset til meg sjøl. En klassiker. Det var jo en flott tur, bare kjølig. Ja, på land, og når jeg ikke var i soveposen. Det var jeg jo stort sett, siden jeg hadde glemt vanlige sko, he he. 

Litt kult fra denne vinkelen. (Ingen vits å ta med mer fjell, det lå i den hersens tåka. 

Vinden som var kom som nevnt i rosser, så jeg lå nok i le. Det betyr fralandsvind her, så det var nok greit at jeg droppet Hjellsandøya dagen før. 

Jeg bestemte meg for å padle videre rundt Dyrøya, innom havfruen (10 på skjæret-post) og så til bilen. Kort etappe, men det var nå langt på dag, surt vær, og jeg var i grunnen klar for å komme meg hjem. Bortover her kunne jeg ikke huske å ha fulgt land før, så det gjorde jeg derfor nå. 

Det skulle nokså raskt bli belønnet med en elgobservasjon. Jeg synes det skjer alt for sjelden at jeg ser elg fra kajakken, men nå er det jo ikke lauv på trærne, så da plutselig – du ser den ja?

«Jeg er så usynlig, jeg eeer så usyyynlig!» Den var ikke kjempelangt unna, men lot bare som om jeg ikke fantes. Jeg snakket til den også, null reaksjon. Kult. Det vil si, den så meg åpenbart, for den stirret tilbake. Men den bare satte opp et sånt overlegent kunne ikke brydd meg mindre-tryne og sto som i stein. 

Bortover sundet kom det litt tungsjø innover, samtidig som det kom rimelig sterke vindrosser utover innimellom. Men ikke sterkere eller oftere enn at det føltes helt greit. 

Her har jeg kommet over til kaia nord på Nærøya, der vokste denne kule busken. Den hadde liksom lagt seg her og klorte seg fast med alt den hadde, på en måte. Artig.

 

Videre rundt fulgte jeg land for det var fremdeles motvind. Her har jeg en liten pause for å hive innpå litt vått og tørt før jeg padler videre – nå skulle jeg nemlig få bryne meg litt. Bildet er elendig for det var dårlig lys, men det er altså en stein som det renner vann ned fra. Litt sånn som enkelte lager seg i hagen, bare at denne var det naturen sjøl som har ordnet. 

Sa jeg bryne meg? Ja, for noe slags trakteffekt må det ha blitt her i Ryggefjorden. Det var ikke store bølger, men vinden var rimelig sterk. Riktignok var det første tur med fullastet kajakk siden i høst, men likevel. Det må være grenser for hvor dårlig padleform jeg kan være i, på en måte.

I hvert fall, jeg skulle tilbake til bilen, så det var bare å peise på. Jeg fulgte land siden jeg skulle bortover til havfruen før kryssing. 

I dette lyset lot jeg meg lure en gang, trodde ei gresstue var havfrua men nei. Jaja, bare å padle enda litt videre. Men nå begynte jeg i grunnen å merke det. 

Til slutt var det imidlertid figuren jeg faktisk så, hun sitter her litt til høyre i det grumsete bildet. Dermed skulle posten være dokumentert. 

Da kunne jeg krysse over, omsider. Det ble artig padling egentlig, litt skvalp hit og dit. Men det ergret meg at jeg ikke hadde seilet – eller kanskje ikke, mulig det var for sterk vind til at det hadde vært så ok å teste ut alene, egentlig.

Jeg angret litt på at jeg hadde satt ut her, må innrømmes. Det var ikke så gøy å gå opp her med alt stæsjet, men. Gikk på land lenger bort for der var det bedre muligheter til å dra kajakken opp til veien på gress. Så da gikk det høvelig greit likevel – men du store verden så sliten jeg var, etter alt for kort strekning. Motvind det meste av veien, men det burde ikke være så tungt.

Jaja. Det ble en flott tur i hvert fall! Motvindspadlingen var i grunnen akkurat det som passet meg den dagen, det også. Skulle bare helst sett at jeg hadde blitt et ørlite hakk mindre sliten av den…