Onsdagstur i Hognfjorden

Det er høyseong for onsdagspadlinger, denne uka la vi turen til Hognfjorden, for å samle posten der, som ligger der Sørfjorden fortsetter videre innover – bak meg i dette bildet. I tillegg til meg kom Wenche, Per, Fred og Hilde. Nå før gresset vokser opp fikk vi se at det var mer plass til å parkere der enn vi har turt å bruke før, så det er faktisk plass til enda et par–tre biler til der, hvis man parkerer lurt. 

Jeg har ikke helt kommet overens med kameraene mine i det siste, denne gang var det den ene Goproen som svikta. Jeg kjøpte et brukt Hero3+ for en tid siden, og det funker ikke helt som det forrige jeg hadde. Det glemmer jeg foreløpig hver gang. Så det tok dette bildet fra jeg prøvde å starte jevnlig fotografering – og stoppet med det ene. Så det ble ingen goprobilder fra den første halvdelen av turen, etter at jeg satte ut.

Men nå hadde jeg byttet batteri i kompaktkameraet, så bilder ble det heldigvis likevel. Vi startet med å krysse over fjorden innenfor brua, og så skulle vi følge land på den siden bortover.

Dette er en fjord med varierende vindforhold, og i uvær kan det nok bli riktig så kraftig her, både med fallvind og godt mulig trakteffekt også, alt etter vindretning. Vi så da også mer enn ett rotvelt innover fjorden, sånn som her. Bare flerret overende, liksom. 

Var det her det hadde gått ras kanskje? Så ett som i hvert fall har gått ett av de senere årene, men vanskelig å se helt hvor ferskt det var, siden det var litt opp i lia. 

Andre siden av fjorden går det vei og bebyggelse hele veien innover, fjellene er også kjedeligere der så vi var godt fornøyde med å holde oss på den veiløse siden. 

Det var rene idyllen innover, rett og slett. Det kom mange bekker ned, det liker jeg egentlig men det førte dessverre til at vi hørte lite fuglekvitter. Nå er det riktignok sannsynligvis mindre småfugler enn det var for få uker siden på grunn av vårtrekket og at mange har startet hekkingen, men likevel. De som ennå er her ble nok overdøvet av rennende vann. 

Som jeg hadde forespeilet kunne skje, håpet på og i grunnen forventet, så endret forholdene seg betraktelig da vi kom til Sørfjorden. Fred som ledet turen i dag var observant, og sørget for at vi tok oss en pause her i le, mens vi vurderte om vi skulle krysse over til gapahuken og posten eller snu her – og hvis vi krysset, fikk vi en kjekk pause før vi bega oss ut mot den verste motvinden. 

Det gikk hvitt og var nok minst laber bris i jevn vind, men det lille som fikk bygget seg opp av bølger på så kort strekning kom i tillegg imot, så det var ikke veldig krevende. Vi bestemte oss derfor for å peise over, selv om Hilde som var med var på sin første tur i år. Det gikk helt utmerket, så det ble en fin oppfrisking på starten av sesongen.

Stø kurs mot målet på andre siden av Sørfjorden som går – sørover (litt sørøst) – til høyre for bildet. Det er ellers Durmålstinden vi ser her, 499 meter høy skal den visst være.

Her står det en fin gapahuk, så vi valgte å gå en tur i land selv om det ante oss at det som skulle bli medvind godt mulig ville løye før returen. I dag var det så fint at vi bare måtte i land.

Flott lys ble det også mens vi satt der, så det angret vi ikke på. Orrfugl kunne vi også høre mens vi satt der.   Jeg hadde ikke spist så mye denne dagen, så jeg tok frem «kjøkkenposen» jeg alltid har med meg, for å lage meg kakao. Den ble veldig rar, pulveret ville liksom ikke løse seg opp? Jaha, jeg har vel hatt alt for mye i da, sikkert godt likevel tenkte jeg, og tok en slurk. Da skjønte jeg hvorfor det ikke løste seg opp – det var kaldt vann jeg hadde med på termosen… Er det mulig… (Ja.)

Hele turgjengen, god stemning i sola!

Som vanlig hadde vinden løyet litt til vi skulle tilbake, men det fikk så være. Det hadde vi jo med i beregningen. Den hadde i det minste ikke snudd til motvind, så da får man være fornøyde.

Fred, med åre. Wenches åre… Noen hadde nemlig glemt åre i dag, og lærte at det kan være lurt med reserveåre – får du ikke bruk for den sjøl, kan noen andre gjøre det. (Årer kan dessuten knekke, det har jeg vært vitne til – dog var det den gangen faktisk reserveåra som knakk.)

I tillegg til at det ennå var flau vind utover fjorden så var det også straum utover. Så da fikk vi litt hjelp totalt sett, og holdt god dreis utover. Vi fulgte samme side av fjorden, som noen kanskje allerede har sett.

Lyset ble i grunnen stadig finere. Nå er det hakket før midnattsola er her, kom jeg plutselig på. Bare dager om å gjøre nå, før jeg ser den hjemme. 

Wenche i godt driv, vi padlet litt lenger ut etter hvert for å få maks hjelp av vind og straum. 

Sa jeg fint lys ja?

Norge i rødt, hvitt og blått, var det så?

Her et sted står bilene våre. Vi var litt spente på hvordan det ville bli å gå i land, for vi kom på nesten maks fjære. Det gikk heldigvis bra.

Det siste stykket fikk vi fine småbølger som for eksempel min kajakk slenger seg med nesten uten det minste krefter, så det ble jo en perfekt slutt på turen.

Selv om jeg er kjempesliten etter mye jobb i starten av uka, er jeg ikke mer sliten når jeg har vært på en sånn her tur. Heller tvert imot. Herlig mai-padling, takk for turen!