Postraid og utenatt på Vedøya

Lonkanfjorden og Ingelsfjorden er flotte turmål, og mellom dem ligger Vedøya som er er flott sted å campe på med hengekøye. Jeg hadde lenge fundert på en tur hit, og nå var det på tide å gjennomføre. Det var supert vær, jeg pakket i kajakken og dro av gårde nokså sent på dagen. Dermed ble det også usikkert hvor hen jeg skulle campe og legge turen. Jeg visste at Daniel som padler Norge på langs skulle komme forbi i løpet av dagen, men jeg regnet med at jeg i beste fall ville få knipse et bilde når han passerte mot Stokmarknes. Dit skulle han for å reparere kajakk, visste jeg nemlig siden noen av klubbmedlemmene mine skulle hjelpe ham med det.

Men først satte jeg ut fra Kaljord, der jeg fikk hjelp av en lokal kar til å bære kajakken. Det er jo alltid supert, han tilbød seg helt selv, til og med. (Som om jeg ville spurt ellers, ha ha.) Samtidig fikk jeg denne gang en haug av info jeg vi grunnen visste fra før – og en advarsel om at det var klegg så det holdt i Ingelsfjorden. Det skulle vise seg å gjelde for hele turen!

Her er det antagelig Kystvakten som er på tur med mob-båtene sine. De kom fykende inn akkurat da jeg satte ut, og er på vei utover her, samtidig som meg. Nesten så man kunne lure på om jeg ble overvåket hva jeg drev for aktivitet her i fjorden, men det ble jeg vel neppe.

Lonkanfjord-posten fikk jeg i hvert fall i boks, her er bildebeviset tatt på riktig sted. 

Her går jeg litt surr i bildene tydeligvis, for dette er egenlig før det forrige. Det er veldig fin utsikt i hele fjorden egentlig, som er omkranset av flotte fjell hele veien. 

I krig med kleggen

Sa jeg klegg? Kuklegg eller storklegg, fy flate for noen forbannede utysker. Han overdrev ikke, fyren som advarte meg. Det er jo ikke uvanlig med klegg når man bedriver fjordpadling på denne tiden, men når man padler litt fra land så pleier det vanligvis bare å være en og annen som stikker innom en sjelden gang. Nå kunne jeg padle midt på fjorden, likevel var det konstant minst et par stykker rundt meg. De suste ikke bare forbi heller, men var helt tydelig på jakt og prøvde hele tiden å få has på meg. Særdeles upraktisk når man padler og fisker samtidig. Krok og krig går dårlig sammen. 

Denne gangen lå det ingen skyer og skjulte Møysalen, om ikke annet. 

Her kom jeg imellom selv om det begynte å bli stadig nærmere tiden for fjære. Det minnet meg på at jeg burde sjekke når det skulle være flo også. (Jammen er det en klegg i bildet også, har jeg sett i ettertid. Det er ikke den samme som på bildemontasjen lenger opp.)

Jeg ante uråd da jeg fikk napp på sluken mens jeg lå i ro. Da måtte noe ha tatt på langt ned, og det stemte nok. En fjordtorsk, for såvidt antagelig over minstemålet for det var grei størrelse, men man spiser da ikke torsk sommerstid her. Ikke jeg, i hvert fall. Jeg vil ha sei! (Eller sjøørret, eventuelt, men sei smaker bedre.) 

Han fikk svømme videre, etter en liten kamp med å få kroken ut uten å fiske meg sjøl. Jeg klarte å la være å fiske meg sjøl, men fikk kraftig napp på dekksbagen etter hvert…  

Etter torskefangsten satte jeg kursen videre bortover mot Vedøya og Ingelsfjorden. Disse svartbakene var forbausende tøffe, de ble sittende selv om jeg kom forbi bare noen få meter fra dem. Stilig.

Ennå helt blankstille. 

Jeg fant noen småposer med godteri på Clas Ohlson sist jeg var der, som så ut til å passe veldig bra i tørrdraktlommer. Det kom jeg plutselig på, og åpnet posen jeg hadde med. Gode var de i grunnen også, dette kan fort skje igjen tror jeg.

Etter hvert ble det varmt, og jeg skulle ordne ett eller annet, så jeg hoppet i vannet og trasket opp på et skjær. 

Jeg var litt i tvil om jeg skulle sette kursen mot Vedøya eller Ingelsfjorden først. Det ble Vedøya, der det viste seg at Daniel faktisk skulle campe. Men han hadde valgt seg stranda han hadde fått anbefalt for å se midnattsola, mens jeg ville ligge nærmest mulig den 90-graderssvingen hurtigruta tar, og det var et annet sted lenger bort. Jeg stakk innom og hilste på, før jeg padlet videre rundt Vedøya og mot Ingelsfjorden etter at jeg hadde spist litt mat.

Det var kjempefine forhold innover, blankstille og mye liv på fuglene. Her er jeg vel inne ved posten, men den er ganske stygg i seg selv mens dette er utsikten videre innover fjorden. Det var helt uaktuelt for meg i dag, med all den kleggen. Da var det nok hakket bedre på Vedøya, selv om der også var nokså ille.

Det var blitt kveld, fargene og lyset ble stadig finere. 

Det fristet liksom ikke å sette seg på land når det var så fint!

Men jeg måtte etter hvert sove, det skjønte jeg jo. Så jeg padlet tilbake til Vedøya mens jeg funderte. Campe på brygga kanskje? Nei, jeg hadde jo ikke med hammocken for ingenting, jeg har jo perfekt plass å henge her på øya.

Trodde jeg. Så jeg padlet til stranda, og gikk opp for å sjekke plassen vi brukte i fjor. Det var tidligere på året, og jeg merket tydelig forskjell – for nå hadde hundkarven vokst seg kjempehøy, kjempehøy. Nei, jeg orket ikke å drasse tingene mine gjennom den vegetasjonen, og få hvite blomstergreier på alt. Men hva skulle jeg da?

Mens jeg funderte tok jeg turen tilbake til stranda, for å se om det virkelig var midnattsol der. Vestlendingen var litt skeptisk, så vi var spente. Men joda, det var det ennå, kunne jeg slå fast. Det er jo bra vi leverer, når vi tilbyr midnattsol. 

Meg sjøl i omtrent midnattsol. 

Tjeld i kveldslys.

Han hadde jo flott leir, det var det liten tvil om. Men så hadde jeg ikke droppet å slåå leir her fordi den var stygg heller, men jeg synes den 90-graderen er så ekstremt kul. 

På stranda var en stor eremittkreps fullt opptatt med det som kanskje ser litt ut som et alien-foster, men antagelig er en eller annen ribbemanet. 

Precious i midnattsol. 

Da midnattsola var slått fast ble jeg akutt trøtt, så jeg klarte ikke å vente til hurtigruta kom, det vil si, vi hadde oppdaget at det var Havila som gikk nordover også. Jeg rigget meg klar på brygga, og spiste vannmelon mens jeg ventet. Den kom slett ikke ved midnatt nemlig, slik noen hadde ment bestemt. Det var bra mye senere, så det ble ganske sen kveld, egentlig.

 

Men der er den! Så skal den altså til venstre for holmen med lykta før den suser forbi. 

Det var ganske stilig med denne disen, litt trolsk stemning – ulempen var at det var veldig fuktig luft, litt ugunstig for meg som skulle ligge under åpen himmel med dunpose. Jeg var spent på hvor mye tåke det kom til å bli i løpet av natten. 

Den svinger! Ups, klarer den å svinge videre eller kjører den meg ned? Alltid like spennende, selv om det hittil har gått bra hver eneste gang. 

Daniel var tydeligvis også våken ennå, og sto på odden lenger bort. Det er kanskje litt pussig å kun ha dette bildet av en Norge på langs-padler man har rukket å møte to ganger, men… Jeg har jo gjort opp for det allerede, i egen blogg HER. 

Det er flotte skip, og i det midnattsollyset ble det hele ekstra fint. 

Nå er du vel drit lei av hele Havila, men jeg må bare ha med dette også. God natt. 

Det gikk greit å legge seg ute i sovepose tross mye mygg, for jeg har skaffet meg et sånt myggnett for å dekke over åpningen på posen. Så mygga bare stanget i nettet, akkurat som når jeg ligger i hengekøye. Kleggen hadde av en eller annen grunn tatt kveld så den var jeg ikke plaget med – opptrer den kun i solsteik?

Vel, solsteik var det i hvert fall da jeg våknet, og våknet hadde kleggen også – til de grader! Jeg våknet av at det var blitt varmt, og det første jeg hørte var lyden av X høyt antall klegg surrende få meter fra ansiktet. Det var en litt sjokkartet opplevelse egentlig. Jeg lurte på hvordan i alle dager jeg skulle komme meg velberget ut av den situasjonen. Det endte med at jeg tok sjansen på å lemleste meg sjøl, sprang rett ut av soveposen, uten sko eller noe, bort til ytterst på brygga. Heldigvis fulgte de ikke etter meg, så jeg slapp å hoppe på havet. For noen utysker.

Jeg vet ikke hva kleggen har imot brygger, men jeg fikk i hvert fall være høvelig i fred der, så jeg fikk kledd på meg og spist. Når jeg hadde fått på meg tørrdrakt og caps var jo det meste dekket til, så fikk jeg heller kjøle meg jevnlig ned i havet til jeg var klar for å padle. Det er bare så uaktuelt å bli bitt av klegg, som det kan bli. 

Det var litt i overkant langt å flytte kajakken ned på fjære sjø med last i, men heldigvis har gelenderet på brygga falt så pass fra hverandre at det ligger noen løse bord rundt om, som jeg kunne bruke til lunner. (La dem naturligvis tilbake igjen på kaia!) Dermed gikk det ikke så aller verst, selv om det nok ble enda noen nye riper.

Hurtigbåten gikk som vanlig, jeg ble for sein til å prøve å surfe på bølgene etter den. Neste gang kan det være at jeg rett og slett tar båten over til Hanøy og padler derfra, det virker ikke som så veldig dum ide. Att og fram-padling er jeg egentlig ikke tilhenger av. 

Sandøya hadde nok også vært et fint sted å campe, men det får bli ved en senere anledning. 

Dette ser litt kaotisk ut kanskje – men så er da også poenget at her sto det helt åpent for å kjøre bil rett på havet. Det tror jeg ikke er helt som det skal, når det er en bom der så er vel cluet at den skal være nede når det ikke ligger båt der som man kan kjøre inn på? Burde sikkert meldt fra noe sted, men det kom jeg ikke på før nå lenge i ettertid.

Etter hjemkomst bar det i dusjen og etter hvert bortover til Stokmarknes, der Chipo og Fredrik samt klubbstyret og et par spesielt interesserte hadde tatt imot Daniel. Grillingen av selkjøtt var fullt i gang, så det var på tide at klubbleder meldte sin ankomst, antagelig. Nestleder stilte med kjøtt, styremedlem var grillsjef. 

Fredrik bidro med Norge på langs-erfaring og handyhjelp på reparasjonssiden, Daniels kajakk trengte jo litt omsorg før Troms- og spesielt Finnmarkskysten. 

Her er området maskert før påføring av topcoat – tror jeg det var, muligens. Nede i bildet ser vi hvor mye stæsj man har med seg for en slik ekspedisjon. Litt av hvert!

Sa jeg at han padlet til inntekt for Redningsselskapet? Han passerte hundre tusen kroner, det er slett ikke verst. 

Dette synes jeg var litt morsomt, skikkelig advarsel i cockpiten. Kan Stellar være amerikansk merke? Det var kanskje litt for seriøst, hypotermi er jo en ganske reell fare, ikke helt som «dette er ikke et leketøy» som det gjerne står på en plastpose rundt et amerikansk produkt… Men likevel.

Tenker vi avslutter med et bilde av Daniel og Fredrik som driver litt «Norge på langs-nerding». Her var de dypt inne i en årediskusjon, vi andre hadde falt av lasset for lenge siden. Tenker det sikkert var fint for Daniel å treffe noen underveis som vet akkurat hva det går i, når man ferdes på en slik tur. Det må helt sikkert oppleves, for å få til å skjønne fullt ut.

Kjempefin tur nord for Raftsundet, og fenomenalt å bli foret opp på selkjøtt etter hjemkomst. :)