Guvåghytta med turlaget

Jammen ble det høsttur til Guvåghytta i år også. Denne gang var det turlaget som tok initiativet, men padleklubben slang seg naturligvis lett på. Det ble en samarbeidstur, med turledere fra padleklubben på havet. Høsten er lunefull med været, men hvis man har litt peiling så er det fullt mulig å padle trygt her i det meste av vær som kan dukke opp, selv på høsten.

Flere kom til Guvåghytta på fredag, men først lørdag formiddag satte vi ut kajakkene nede på Guvåg. 

Her kom det en ekte surpeis mens vi lastet av, nokså opprørt, for han syntes blant annet at vi skulle spurt om lov til å GÅ de 10-20 meterne ned fra fylkesveien til havet. Ikke hadde vi det, heller ikke kommer jeg noengang til å gjøre det så lenge det er fri ferdsel i strandsonen.

Rett og slett fordi, sitat fra Miljødirektoratet: «Alle har ferdselsrett til fots i utmark. Det gjelder også i strandsonen langs sjøen.»

Amen.

Men, vi vet at oppdrettsselskapet som holder til ytterst har hatt problemer i forbindelse med at folk har parkert i området. Derfor hadde vi bedt om og fått tillatelse (og takk for at vi spurte!) til å parkere bil på anvist sted der vi ikke ville være for mye i veien for dem, og resten av bilene kjørte vi helt bort til Guvåghytteparkeringen. 

Værmeldinga hadde truet med en hel masse vind, men vi satte altså ut på flatt hav og vindstille. Windy var altså (igjen) mest til å stole på. Ut fra worst case varsel valgte turlederne å ta turen innover Hellfjorden i dag, også litt med tanke på dagen etter. Slett ingen dum ide.

Det var ikke langt unna flo, så vi kunne padle imellom de fleste stedene – og noen litt nye.

Her har vi kommet forbi Guvåghytta og har såvidt tatt fatt på turen innover Hellfjorden. I fjor kom vi oss jo ikke helt inn på grunn av isforhold, men det skulle forhåpentligvis gå fint an i dag.

Her er det vel Fred, Tom og Hilde som har så flott kupert terreng i bakgrunnen. 

Elin var eneste fastboende bøfjerding på turen denne helga, artig at noen representerte den kommunen også. Hilde og jeg er jo også bøfjerdinger, men utflytta til nabokommunen, så det teller bare halvveis.

Det var helt klart sydvest-føre i dag. Men når regnet kommer ovenfra og ned er det ikke så nøye, vi padler jo uansett med tørrdrakter på oss. 

Her kommer vi padlende imellom, det var nokså grunt så det er nok ikke så ofte man kommer imellom akkurat her. 

Tom med litt fjell bak, han har fått øye på et litt kult sted. 

Her! Kan ikke huske å ha vært imellom her før, kanskje er det en førstepadling, at ingen har gjort det før? Det vet jo ikke vi, så vi kan velge å tro det i hvert fall. Det er jo alltid artig med slike små passasjer.

Til tider var det flott lys i dag, selv om det var gråvær. Skydekket sprakk litt opp nå og da, såvidt.

Da vi nærmet oss bunnen av fjorden kom det plutselig en merkelig lyd. En slags hvisling. Det var jo ellers helt stille, foruten åreplask og skravling. Det gikk snart opp for meg – det var høljeregn tett ved, her har det nådd meg og når straks Elin også. Spennende når en byge er så markert i ytterkanten som dette, og lyden blir så drøy. Sjelden opplevelse, ofte når det er så kraftig regn så er det også mye vind og bølger sånn at man ikke hører selve regnet plaske. 

Så dette var kult! Selv om det kanskje bare ser kjipt ut – vi har jo som nevnt tørrdrakter på, og med sydvest så merker man jo lite til regn ovenfra. Hadde man fått det imot… Straks verre, vil jeg tro.

Straks siste innspurt.

Regnet begynner å lette. 

Holmen til høyre er 10 på skjæret-post, så nå kan vi bare lete etter et fint sted å gå i land. 

Her, for eksempel? Ja, her blir det lunsj. Vi hadde så klart kajakker i høstfarger, så de passet fint til terrenget. 

Den taggete fjellrekken er Bornan, ikke langt unna Pikstauren som nok er i skjul akkurat her. Dette er da pauseutsikten, den kunne vi ikke klage på.

Arne Magne klør seg i hodet hvordan han skal få den digre bagen nedi kajakken. Neida, han hadde jo hatt den med, så det gikk så klart greit, men det så litt absurd ut akkurat da han tok den ut, og det så ut som bagen var full. Så det ble et morsomt innslag.

Han lånte Freds «Sorte Dame» for anledningen. Han har på et vis vært med oss på tur her før, men da padlet vi høsttur inn Hellfjorden, og så traff vi ham med motorbåt her inne. Artig at han da ble med i kajakk han også, denne gangen. Håper det ga like mye mersmak som det kunne se ut for.

Da vi skulle padle utover igjen viste det seg at det hadde blåst litt opp, og vindretninga var naturligvis imot oss. Derfor krysset vi over fjorden slik vi for såvidt hadde planlagt, for å se noe litt annet enn motsatt vei, men også for å padle langs land og få litt mindre vind. 

Her har vi kommet nesten ut fjorden, og vinden har roet seg litt igjen. Dette er en ganske kul holme, egentlig. Den ser straks større ut når man får noen padlere i bildet, sånn som her, og man ser skikkelig hvor stor den faktisk er.

De fleste stoppet og gikk i land på Guvåghytta der vi altså skulle overnatte til dagen etter, men Hilde skulle ikke det, så Wenche og jeg fulgte henne til Guvåg igjen. På vei tilbake fikk vi kult lys!

Og i støa tok Wenche seg et kjapt, lite bad. Sånt kan fort skje etter en lang dag, og i ei sleip fjære. Har skjedd før, kommer til å skje igjen, kanskje er det min tur da. Vi bytter litt på det der. Egentlig hadde jo flere tenkt å bade (uten tørrdrakt, også), men det sto oppslag om at badstua var ute av drift, så det ble en liten skuffelse for noen. Men den er i drift igjen nå, om noen har tenkt seg dit.

Om kvelden var det trivelig samvær på hovedhytta, og de fleste spiste baccalao til sen middag. Enkelt konsept det der, at alle tar med en porsjon til i felles, stor gryte som bare varmes opp. Men jeg droppet det – jeg er rett og slett redd for å bli lei. Jeg har blitt det tidligere og da gikk det veeeldig lang tid før jeg orket smaken på det igjen, og det er dumt når det er en så god og praktisk rett. Så jeg hadde medbragte tacowraps istedenfor – med elgkjøtt.

Litt utpå ble det også en runde med månefotografering, da den kom fram mellom skyene innimellom. Det var tett på fullmåne, tror det skulle være dagen etter. Ikke langt unna, altså. Flott stemning.

Søndag morgen var det litt mindre grått, men vindfullt. 

Vi skulle så klart vaske oss ut av hytte og naustloft, hugge litt tennved til de neste som kom, og denslags. Så vi var litt spente på om det ville bli mer eller mindre vind før vi skulle av gårde.

 

På naustloftet der jeg og noen flere lå, hadde det hørtes ganske godt om natten at det var vind, fordi ett eller annet dunket. Vi lurte på hva det kunne være, men teorien på morgenen var at det måtte ha vært naustdørene, de er jo på siden som var mot været.

Bingo. Man skulle kanskje tro at det var en enkel sak å få denne side opp, men mener man opp mot himmelen eller opp som i siden lengst bort fra havet? Noen har i hvert fall tolket det som det siste… Denne veien var bjelken smalere, så da hadde døra en del å gå på, og det ble høye bæng. Jeg fikset det, så får kanskje de neste på hytta en stillere natt. 

Etter hvert var vi kommet ganske langt i utvask, og ting måtte ned i kajakkene. Jeg prioriterte å få et nytt høstbilde av hytta – men på vei hit bort fant jeg en begredelig greie.

Dette her – en søppelbålplass! Noen synes altså at det er en god nok ide å brenne søppel med skruer, spiker og plast i, like ved siden av støa ved hytteanlegget som er mest brukt av skoleklasser og familier. 

Jeg satte naturligvis i gang med å plukke det opp straks etter at bildet var tatt, dette kunne ikke få ligge til en hund eller barn ville komme tråkkende i det.

Det var ikke småtterier – enkelte av skruene var kjempelange. Litt glassbrott var der også. 

På grunn av at de samme syntes det var lurt å brenne plast på bål i naturen, så var det ikke absolutt alt jeg fikk med meg, for noe var jo smeltet fast. Fysj og pføy!

Det rakk å bli ganske kult lys og skydekke før vi satte ut. Her begynner vi å bli nokså klare. 

Jeg kom meg utpå ganske raskt, så fikk jeg tatt bilde av de andre mens de satte ut. 

Utsikt ut fra støa, utover Vesterålsfjorden. Jeg fikk litt lyst til å padle til Straumsnes, men hadde jo bilen på Guvåg så det gikk ikke. Det var vel like greit uansett, med så pass vind som det lå an til.

Vi fikk en del vind allerede da baugen kom utenfor første odden, nemlig. I dag kunne vi være glade for at turen var lagt nettopp hit, som det er ganske skjermet bortover til Guvåg og bilene. Det er et par plasser tungsjø kan nå inn, men det blir ikke helt rett på og er nokså lett å håndtere. 

Fred ledet gruppa bortover imellom holmer og skjær, godt synlig med sydvesten fra Redningsselskapet. 

På rekke og rad, typisk høst-bygevær. Men snø slapp vi i hvert fall denne gangen.

Jammen kom sola også gjennom et øyeblikk!

Flere hadde fått nok allerede på Guvåg, så flere hoppet av her. Jeg regnet i grunnen ikke med at vi kom til å padle så langt i dag, men når folk sier at nok er nok, så er det naturligvis greit. Etappen dagen før var jo både en del kilometer og motvind, den satt nok ennå i armene hos noen, og poenget med en tur er jo at den skal være bra, ikke å slite folk mest mulig ut.

Men noen av oss padlet videre for å se om det var forhold for å padle videre innover mot Jørnfjorden. Jeg regnet ikke med det, men da fikk vi i hvert fall kommet gjennom den lille passasjen som er artig å padle, og kanskje kunne vi finne et artig sted å holde på med noe. Her er vi imidlertid på retur.

For ikke så overraskende i dette været, der vinden sto rett inn fra storhavet, syntes turlederne og gruppa som helhet at det var i meste laget ut fra hva dette var slags tur, utstyr, ferdigheter og annen kompetanse i gruppa. Så de satte foten ned, og konkluderte med at det får heller bli ved en annen anledning, vi holder oss på den sikre siden i stedet for å runde det eksponerte «hjørnet». Det synes jeg i grunnen er betryggende, ikke minst når det ikke er like lett for alle å innfinne seg med og vise respekt for. 

Dermed ble det etter en kort, liten runde retur også for oss, tilbake til bilene. Det ble totalt en knallfin tur synes jeg, som ble avsluttet med en tur til en grill/diner for litt påfyll med mat og drikke. Fin avslutning også.

Som vanlig en trivelig og vellykket, flott høsttur til Guvåghytta. Denne gangen var det turlaget som tok initiativet til å sette turen på programmet, noe jeg altså er veldig glad for. Tar vi kanskje en reprise neste år også? Det vil vise seg. Takk for turen folkens!