Jeg ble ikke akkurat overrasket over at Susann var den eneste som kom, men desto bedre at i hvert fall hun gjorde det. For alene hadde jeg neppe giddet… Men hun kom, så da var det bare å sette i gang.
Jeg har jo en teori om at Pilgrimen er så stabil at det går an å stå på én fot i den. Ettersom dette er noe jeg ikke har øvd på i de andre kajakkene mine, så hadde jeg ingen tro på at det skulle gå på første forsøk, akkurat. Kanskje tok jeg helt feil, jeg hadde jo egentlig bare vært stor i kjeften da jeg sa det.
Men seriøst, jeg klarte å så rundt fem sekunder på første forsøk. Ingen tvil om at det da er mulig å stå lenger, hvis man har høvelig bra balanse. (Jeg er ikke spesielt god på det på stuegulvet heller.)
Men da havnet jeg i havet igjen, også. Prøvde flere ganger der det gikk dårligere, men senere fikk jeg også til å stå en stund. Så ja, den er så stabil at det helt klart går an å stå på én fot – selv om forsøkene til slutt ender som dette.
Susann hadde ei slepeline hun ville øve med, så da ble det litt sleping også. Fine greier.
Det blir jo litt annerledes på flatt hav enn det vil bli i bølger, men det er nå greit å få brukt utstyret uansett, så er man et lite hakk mer kjent med det til den dagen man får bruk for det.
Etter det øvde vi mer på egen-redning og for min del mest rulling, frem til det var så mørkt og kaldt at vi gikk på land igjen.
Fin ettermiddag på sundet, årets siste onsdagspadling muligens. For nå er det lite tid etter jobb før det blir mørkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentar - ja takk! :)