Stø, Langenes og Skipssanden

Det var blitt oktober plutselig, men det var ennå ikke for sent for å samle en post eller to til på yttersida. Etter mye om og men endte jeg med å padle fra Stø til Skipssanden. Det var helt stille da jeg dro hjemmefra.

Da jeg kom til Stø var det for såvidt vindmessig stille, men det var mer drag i havet enn jeg hadde sett for meg. Så jeg begynte med å padle mellom holmene bortover mot Langenes mens jeg funderte litt og sjekket forholdene. 

Anda. Beklager skjev horisont, vet ikke hva som skjedde.

Det var nokså stille utover til Anda, men det er jo rundt ei halv mil ut hit så det var utelukket uansett. Jeg hadde forresten klart å glemme nødpeilesenderen. Siden jeg heller ikke var sikker på dekninga lenger bort ga jeg beskjed til person på land hvor jeg satte bilen, og et seneste tidspunkt jeg skulle være tilbake. Det er vel sånn mange gjør hver tur, men siden jeg har nødpeilesender og gir beskjed sjøl med den hvis det er krise, så er det ikke så ofte jeg gjør det, med mindre jeg vet bilen blir stående sånn at folk kan begynne å lure og bli bekymret. 

Etter litt snirkling bortover til Langenes snudde jeg, passerte havna på Stø og bobilcampen, og satte kursen videre langs land mot sola og Skipssanden. Denne veien var det flott oktoberlys. 

Her går den nedre delen av Dronningruta nedenfor knausen, det gikk en og annen langs ruta i dag selv så sent på sesongen. Populær tur det der, ingen tvil om det. Den ble vel ikke mindre populær etter at Lars Monsen gikk her med kameracrew på slep.

Det gikk fortsatt en og annen RIB forbi. Eller, det var vel helst den samme som gikk frem og tilbake mellom Stø og Nyksund. Den var for langt unna til at jeg så det sikkert. 

Det var allerede begynt å bli vinterklart i vannet. Når det blir kjøligere blir det også bedre sikt nedover. Det har ikke vært veldig mye maneter her i år, verken glassmaneter eller brennmaneter. Men helt borte har de ikke vært heller, noen har jeg som regel sett. 

 

Dette bildet hører muligens til lenger ned i innlegget, men det får så være. Himmelen ble i hvert fall finere og finere mot sør hele tiden. 

Skipssanden! Jeg blir like overrasket hver gang over at den ikke er sånn helt kritthvit, men den er fin likevel. Den er større enn man kanskje skjønner med det samme også – det står en person på stranden, som en slags målestokk. 

Om det var samme vedkommende som hadde stått for denne dekorasjonen på sanden vites ikke, men det var et artig innslag uansett. 

Siden sist jeg var i land her var det satt opp infoskilt flere steder. Det synes jeg er fint, for det er mye historie i området og det er jo kjekt å få med seg. Synes det var greit plassert, uten at det gjorde så mye av seg at det tok bort noe av sjarmen. Her er det også kloppet litt, ser vi. Ganske kult egentlig, at kloppinga fører videre buen fra selve stranda?

Kajakk i solnedgang. Ikke så rart at dette er et mye brukt utfartssted?

Det kom noen forbi da jeg var i land også. Han her karen stoppet og slo av en prat også. Fint at folk tar seg tid til å nyte turen, ikke bare stresse av gårdet for å bli ferdig og sette et kryss på lista. 

Jeg var litt usikker både på når og hvor fort det ville bli mørkt, for det hadde jeg fulgt lite med på den siste tiden før turen. Dagene blir jo nokså fort kortere i oktober. Så jeg ble ikke veldig lenge på land, for sikkerhets skyld. Dessuten hadde jeg jo en tilbaketid som skulle holdes for å unngå haloi, og det må jeg bare innrømme stresset meg selv om jeg hadde lagt inn god margin. 

Det var litt drag i havet så jeg padlet litt innimellom her og der på returen. Her oppdaget jeg en kul passasje inn til venstre, da jeg var på vei ut.

Den måtte så klart sjekkes ut, så jeg padlet gjennom her også. Kul plass. 

Det begynte å bli litt mindre lys da jeg kom tilbake, men ikke så lite at ikke ei flott blåse lyste opp inni steinfjæra. Dagens fangst i boks, med andre ord. Null merking på den, så den har nok vært på avveie ei stund. 

Fint lys, men jeg gikk i land  nå likevel. Ikke så lang tur i dag, men yttersida innfrir som regel uansett.