Nye oppdagelser i Lonkanfjorden

Det var en grå dag for en stund siden, men Franck og jeg ville padle likevel. Det var jo vindstille, og ikke så svinkaldt heller. Vi møttes på Hennes og satte ut etter å (med noe plunder) ha fått kajakken hans løs fra biltaket (låsbare stropper kan visst låse seg). Jeg så egentlig for meg å padle litt langs land og innom holmer bortover mot Vedøya kanskje, men vi endte med å padle inn Lonkanfjorden. Den er fin uansett hvor lite man ser egentlig. Skyene hadde dessuten lettet litt da jeg kom fram til Hennes, så det var slett ingen dum ide.

  

Dette er nok to av de desidert kuleste kajakkene Alf(a Fritid) selger i år, men jeg tipper de også er inne på topplista for «diverse om og men». Franck var uheldig med sin, den skulle nå på første tur etter reparasjon. Det var bare såvidt den ble noe av, for den låsbare stroppen den var festet på bilen med var ikke like villig til å bli låst opp… Men det var heldigvis bare den ene som streiket, så vi dro kajakken ut og tok resten av problemet etter turen. 

Denne lykta står helt i innløpet til fjorden, på Lonkanneset. Husene vi ser på andre siden er Kaljord, der jeg vanligvis setter ut når jeg padler denne fjorden. Men fra Hennes krysset vi over til lykta, for å padle innover fjorden på denne siden. Litt motsatt retning av det jeg pleier – kanskje var det medvirkende til at vi så noe jeg ikke har lagt merke til før – i hvert fall som jeg kan huske. Det skulle i hvert fall dukke opp kule ting.

Det var helt stille i dag, ikke bare med vinden. Så tidlig på året var det lite trafikk på havet også. Hurtigbåten gikk selvfølgelig som vanlig, og så var det en småbåt på andre siden omtrent her. Men etter det var vi helt alene på fjorden innover. 

Vi angret ikke på at vi dro på tur en sånn dag, heller tvert imot. Det ble enda en fin påminnelse om at alt vær har sin sjarm, og det er langt fra bare solskinnsturene som blir minneverdige. Dessuten synes jeg fargene på kajakk og påkledning til han her karen passet ualminnelig bra til omgivelsene i dag. Litt uvisst akkurat hvorfor, men jeg synes kontrasten ble bortimot perfekt. 

Et konkret pluss med grått vær var god vannføring, sånn at hver lille bekk ble fin dekor underveis. 

Selv om vi ikke så toppen av alle fjellene hele tiden, så er terrenget innover Lonkanfjorden ganske flott synes jeg. I dag merket jeg meg at noe av det som var fint med turen var at vi ikke så enden på fjorden før vi var kommet nokså langt inn. Det gjør man noe tidligere hvis man padler på andre siden av fjorden tror jeg. Så det er mulig jeg rett og slett endrer på vanen min etter denne turen. 

Her kan det padles imellom, artig steinblokk til venstre.

Dette er Sætran, nedenfor Kvanntoa. Ifølge Wikipedia er det Kvanntoa, ei gammel setergrend der sætringa ble slutt på 60-tallet, men kulturbeite fortsatte mange år etter. «Her står seks seterstuer og ei løe att», står det også. Det var akkurat som det så ut for, med andre ord. 

Her kom det nok en bekk/ei elv ned, Franck har plassert seg i utløpet. Litt kjipt lys for fotografering i dag, kameraet ville ikke helt gjøre det jeg hadde tenkt. 

Her oppdaget vi noe rart! Vi måtte altså gå i land, selv om fjæra ikke akkurat innbød til det med fancy kajakk… Det var litt kronglete ilandstigning, men jeg gikk bak på kajakken sånn at baugen løftet seg til værs, og vips, så lå den fint på tangen. Men nå er det snart så mange riper under at jeg like gjerne kan dra den rett opp på stein, ei ny fra eller til gjør lite. Omsider - snart, altså. Tror jeg.

Bilde motsatt vei, innover. Årsaken til ilandstigningen ser vi nede til høyre i bildet. Litt merkelig steinfjære, her var det noe som ikke så helt naturlig ut. 

Sånn her så det nemlig ut litt lenger opp! Suspekt, suspekt. 

Hva er dette? Et utsprengt lite hull i berget? Rare greier. Nå vet jeg at det har vært gruvedrift i en dal lenger inn, men det var nå en litt rar plass til at det skulle ha sammenheng. Samtidig er det jo rart å bare sprenge et sånt hull, også. Aller rarest er det kanskje at jeg ikke har lagt merke til dette før! Jaja, jeg kan jo også ha glemt det. Men hvis noen har peiling på hva dette er spor etter, hadde det vært artig å få greie på.

Så kom vi altså så langt inn at vi så hele fjorden, og kunne begynne på returen. 

Vi satte kursen mot andre siden, for å følge nordsiden utover. 

Denne elva/fossen har jeg heller ikke lagt merke til før. Sannsynligvis er den godt i skjul bak løvskogen senere på året, når jeg vanligvis er her. Så det var flere fordeler ved å padle så tidlig. 

Og se på dette! Denne steinen lurte vi veldig på hva i alle dager mønsteret kommer av – hva har denne blitt brukt til? Men antagelig er det noe snedig som gjør at steinen i akkurat sånt vær blir våt på denne måten. De to mørke feltene er rett og slett bare fuktig stein – med en linjalrett øverkant på det våte. Snodig, men neppe gjort av menneskehender. 

Det ble en fin tur utover også, nå med sånn «iskald» lyd av regnet som landet på blikkstille hav. Det er en litt spesiell lyd som ikke alle hører tror jeg. Man nesten føler den mer enn man hører, kanskje. 

Det er ett og annet utover på denne siden av fjorden også, blant anet et par skjær som skiller seg litt ut fra de øvrige formasjonene – det ene her bak Franck. 

Da vi kom ut av fjorden var det også et flott lys, det var helt tydelig lettere vær på vei fra yttersida. Dette blir vel sett utover Hadselfjorden, hvis jeg ser riktig.

Tilbake på Hennes gikk vi i land på samme stranda som vi hadde satt ut fra. Enkelte går visst fremdeles ut av kajakken mens den er på vannet, den dras ikke bare tvert opp på stranda, noterte jeg meg. For ordens skyld herved presisert at det gjaldt den blå, så ikke andre får mistanken rettet mot seg.