Svinkald tur til Skatvågen

Årets påsketur kom ikke før første påskedag, men da ble det en padletur fra Øra til Skatvågen. Det var ikke egentlig så kaldt, men det var en del vind. Så effektivt svinkaldt, for å si det sånn. Grunnen til at jeg valgte å padle akkurat her var at det ble pålandsvind, og jeg visste at det var greit parkering og utsett, og så passet det med solgangen også. På babordsiden på bildet var det også en stund siden jeg hadde padlet.

 

Men først skulle jeg uansett på andre siden av fjorden, der det ikke er bebodde hus. Det var ikke veldig lenge siden sist jeg padlet her, men syntes det hadde kommet ganske mye rask seilende inn i løpet av vinteren. Her er ett eksempel på hva som lå slengt opp i fjæra. For stort og tungt til å få med seg nå, men.

Mer ræk, et naust eller noe sånt mangler ei dør nå, ser det ut for. 

Jeg hørte på havbruset at det nok var mer vind lenger ut, og jeg hadde allerede fått smake litt på den. Så jeg ville gå en tur i land like før Survikstraumen, i Survika. Men det så fint ut videre utover, selv om det allerede nå begynte å ane meg at turen ikke kom til å bli riktig så lang som først tenkt.

Det var flere enn meg som hadde vært i land i Survika, for å si det sånn. Her hadde noen holdt på og lekt seg, tydeligvis. Oterspor er som regel ikke til å ta feil av. 

Det var kaldt på land, selv om sola skinte. Rett og slett en kjølig dag. 

Pearly poserer for fotografen i (det kalde) finværet.

  

Det viste seg at vinden sånn i snitt ikke var så ille, dessverre så kom den veldig porsjonsvis. Det kunne være nesten stille en stund, før det dundret på med kraftige rosser. Ikke sånn at det ikke gikk å padle imot den, men det var veldig kaldt. Umulig å ta bilder, jeg ble helt iskald på fingrene tvert hvis jeg tok dem ut av muffene.

 

Men fint ja! Hadde jeg ikke vært alene så hadde det vært en ypperlig tur å sette ut fra Hovden og padle innover hele fjorden, muligens. Men det var uaktuelt å dra noe særlig lenger siden jeg var alene, nå skulle jeg bare sneie bort til Skatjorda og padle innenfor Jennøya. Så vurderte jeg å bare returnere derifra, og droppe helt vestsiden av fjorden denne gangen også, for der er jeg litt mindre kjent. På østsiden vet jeg hvor retrettmulighetene er.

Midt i straumen ble det litt snedige bølger når vinden traff, men det var mindre enn jeg hadde sett for meg, så det var ikke noe problem. 

Det er litt mer avdrift på denne kajakken enn de fleste andre jeg har, så jeg la inn litt ekstra margin når jeg skulle bortover mot stranda, men det gikk i grunnen bedre enn forventet å få vindrossene på tvers. Etter hvert kom jeg mer i le også.

Det er så kule omgivelser her! Kajakken blir veldig liten der den ligger midt på stranda. Skikkelig mektige fjell her, siden fjellsiden kommer så pass bratt ned, og så nært.  

Jeg lot Goproen stå på for snikfotografering i pausen…

Her er bildet jeg tok mens Goproen tok bilde av meg… Samtidig er 10 på skjæret-posten dokumentert. Inn på selve Skatvågen var det liten vits å padle i dag, for der lå det is ennå, dessverre. Jeg pleier jo å sneie innom der også, siden posten heter Skatvågen. 

Wohooo! Ikke bare traff jeg et par tjeld her, men de laget lyd! Var det ikke vår før, så er det i hvert fall det nå! De var ikke riktig like begeistret for min veiving og lyd, da stakk de med en gang. Dem om det.

Her kan man såvidt se munningen til Skatvågen fremfor Skata til høyre i bildet. Jeg traff forresten både en oter og en sel her i området. Passelig nysgjerrige begge to, men jeg fikk ikke bilde av dem.

Jeg tok i det hele tatt lite bilder med kompaktkameraet siden det var så veldig kaldt med de vindrossene. Men dette måtte jeg ta bilde av, for det var kult. Det så først ut som skyer, men de endret seg så fryktelig kjapt, og så var det akkurat som det hang fast i fjellet nesten. Det var rett og slett snøfokk der oppe, ikke skyer. Tøft. Glad jeg var her nede, i det minste. Sikkert enda kaldere der oppe.

Som jeg hadde tenkt nå en stund, så satte jeg kursen innover igjen, istedenfor å krysse over. Det kunne fort bli morsomt, med vinden i ryggen. De var så pass sterke at de liksom pisket seg bølger med en gang, så jeg måtte holde skikkelig i åra så den ikke skulle blåse ut av nevene hvis ei rosse skulle komme brått på.

Det ble god dreis innover, lurer på om jeg kanskje hadde medstraum i tillegg til medvind. Kunne virke sånn, og jeg tror det kan stemme med tidevannet også. 

Ingen nye tjeld påtruffet, her er åra løftet for at vinden skal få bedre tak i meg. Som du kan se på overflaten bak meg så kom jeg seilende inn rundt odden på ei vindrosse. Men, ser jeg noe rosa på babord side??? Oppi steinene???

Neeei, gjør jeg? Jeg gjorde da det? Er jeg blitt blind plutselig, eller hva skjer? Jeg klarte ikke å få øye på det igjen, men jeg var helt sikker – noe hadde jeg sett. Så jeg tok turen på land for å finne hva enn det var.

Jadda! Det var jo ei blåse! Eller? Da jeg kom litt nærmere, så fasongen rund ut, så jeg ble litt skuffet over at det bare var ei kule. Det samler jeg jo ikke på. 

Men jadda!!! Det VAR ei blåse! Jeg har falkeblikk når det gjelder blåser.

Det var en hyssingstump igjen på den, passet helt ypperlig for å få festet blåsa på kajakken også. Og den var liten og søt, veldig praktisk størrelse for å få den med seg tilbake til bilen. Det kunne komme godt med, for dette var jo ingen av de to jeg hadde sett da jeg padlet andre veien, og i grunnen ventet på å få sjekket… De så større ut, ifølge hukommelsen.

Det var de også, her har jeg plukket den første. Den la jeg rett og slett i fanget, det gikk akkurat høvelig greit å padle med den der, når jeg hadde løsnet på spruttrekket. Jeg skulle jo ikke langt nå.

Oida, den tredje var størst av alle, ja. Og helt i orden den også, så den måtte med hjem.

Ja, dere ser størrelsen bedre her tenker jeg.

Joda, det gikk! Når det bare er blåser det er snakk om, så er det utrolig hva jeg får med meg i denne kajakken.

Så unektelig noe teit ut, og sikkert enda verre fra avstand, men. Jeg hadde heldigvis medvind, så jeg trengte bare buksere meg ut fra fjæra, og stort sett styre meg over til bilen. Nå fikk jeg igjen for å padle rorkajakk! 

Tilbake ved startpunktet, med tre nye blåser til samlingen. Hvis noen har bruk for, er det bare å si fra. De var som vanlig ikke merket, og jeg har i grunnen ikke bruk for dem. Jeg bare har fått det for meg at jeg skal berge dem fra naturen. Eller naturen fra dem, kanskje rettere sagt.

Fin påsketur, bra fangst. Egentlig var det jo fisk jeg skulle ha, men det skjønte jeg allerede ved bilen at det var alt for kaldt for, så fiskeremediene ble lagt igjen i bilen. Det får bli en senere vårdag, heller.