Lonkanfjorden - vått, grått, fargerikt og fint

Det var meldt litt vind og grått, men det skulle padles. La ut melding sånn at interesserte kunne slenge seg med, men det ble bare han her. Han stilte med godt mot, tross gråværet, her har han fått og bestått første utfordring – flytebrygge. Det må jo læres, det også. Vi satte ut fra Kaljord, for å padle inn Lonkanfjorden. Da skulle vi få eventuell vind imot i starten, og med oss på retur. Foreløpig var det vindstille, faktisk.
 

Jeg hadde vært litt betenkt på å ta karen med hit i dag, rett og slett fordi det gjerne var litt sløsing med en kjempefin fjord å ta han med dit når man ikke fikk se fjellene. Men selv om det var vått og grått, så lå ikke skydekket lavt! Vi så faktisk det meste av fjell hele tiden. Med høstløv på trærne og snø på toppene, så ble det rett og slett veldig fint.

Det er ikke så ofte jeg padler med sydvest på hodet, men i dag passet det skikkelig bra. Denne er fra Redningsselskapet, skikkelig synlig farge. Men også komfortabel.

Ganske synlig den klubbcapsen også, men holder ikke regnet like godt unna nakken. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Fin plass, kult lite hjørne for seg selv, ved innløpet til fjorden.

Det er kult berg både her og der innover fjorden, om man ser etter. 

Det tok ikke så lang tid før medpadler begynte å lovprise omgivelsene. Det var nesten som å ha med seg en søring eller utlending! 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Men det var vel strengt tatt ikke så rart at begeistringen var stor, for dette var en virkelig fin tur, med alle høstfargene. Så er det rart med det, i forskjellige vær og forhold er det noen ganger helt forskjellige ting man legger merke til. Det er jo noe av det som gjør padlingen så variert – samme tur er aldri samme tur, på en måte. Sånn som denne ura av digre steiner, den hadde jeg ikke lagt merke til på samme måten tidligere. 

Det er stor stein! Må ha dundret bra da de ble plassert her. Ulf blir liten under den store steinen der, som gikk an å padle litt innunder.

Artig at vannet er så klart også, så vi så godt steinen nedi også. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Noen prøvde å løfte på den også, men det var ikke mye den ville rikke seg, gitt. 

Stadig mer begeistret for Lonkanfjorden – og så stille og fint som vi fikk det innover var det vel ikke rart heller.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Litt snirkling langs land bortover, fintrening på teknikk og sånt ble det også god tid til.

Vi kom oss sent av gårde, så vi tok pausen nokså tidlig for å spise middag. Neste utfordring var å komme seg i land her som det var nokså brådypt, det gikk irriterende greit for ham, det også. Lite action for meg å ta bilde av, dessverre, he he.

Ulf Emil Rakvaag

Det har blitt så pass høstkaldt at det var kjekt å ha noe varmtvann å varme fingrene på, også. Det gjorde seg med et varmt måltid også. Forresten så kom det en båt utover da vi var her. De som var om bord så oss veldig an, virket det som, før de faktisk snudde og kom bort mot oss. De ville rett og sett advare oss mot været som var meldt dagen etter, for da skulle han kunne bli nokså malabarisk, visstnok. Det tror jeg på, men vi hadde jo ingen planer om overnatting så det skulle gå bra. Veldig flott at lokalkjente gjør folk oppmerksom på sånt! Om vi hadde vært intetanende folk som skulle være på en hytte til dagen etter, for eksempel, så tror jeg nok at vi kunne fått oss en ubehagelig overraskelse, ja.

Jeg har fått streng beskjed om at denne må med i bloggen, ellers blir det represalier, eller hva det var for trussel. Det husker jeg ikke lenger, bare at det var nok til at jeg slo fast at den må med.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Medpadleren kom seg også oppi kajakken igjen uten å dumpe utpå, så fortsatte vi turen innover. Litt kjedelig for meg at det går så lett når han må prøve nye ting, men det er nå praktisk også, spesielt når det begynner å bli kjølig. Og det gjør det dessverre nå. 

Litt lenger inn fikk vi plutselig vind imot! Men så langt hadde vi sluppet veldig billig i forhold til været som var meldt, så det var i grunnen bare friskt. Men når regnet kommer sidelengs, så får man det i ansiktet selv med sydvest, oppdaget jeg. For såvidt logisk det da, når man tenker seg om. Ellers var jeg fornøyd med den sydvesten altså, rart jeg ikke kommer oftere på å bruke det, egentlig.

Den nevnte begeistringen steg enda et hakk da vi kom til de kule skjærene. De kommer litt sånn ut av det blå, og er ganske stilige. Særlig med majestetiske fjell bak, som attpåtil var hvite på toppene. 

Bak oss ble det en periode et flott lys også. Men nå begynte det å bli sent. Likevel padlet vi videre helt inn, siden det var første gangen for han som var med. Da er det jo greit å få sett hele fjorden også. 

Til tider dundret regnet ned, det synes jeg kan være litt artig. sånn når du ser det kommer plaskende opp igjen, liksom. Når det regner så mye at det er litt latterlig å være ute, men samtidig er man glad for at man faktisk kom seg ut, på en måte.

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Største ulempen var i grunnen at vi ikke klarte å holde linsene på kameraene uten dråper gjennom hele turen. Derfor er det blitt litt uklare partier her. Samtidig har vi straks nådd bunnen av fjorden, og nå begynner det uansett å bli så mørkt at det er vanskelig å få tatt bilder.

Dette «fjellet» er åpenbart et troll, egentlig. Usikker på om det bare sitter og sover eller er forsteinet, men mistenker at det er det siste. Eller så sitter det på samme plass og sover hver dag, for jeg synes jeg har sett det «fjellet» før. 

Foto: Ulf Emil Rakvaag

Her er jeg helt inne, i Nordbotn. Der kommer det ut to små elver, jeg er ved utløpet av Nordbotnelva her. 

Etter hvert kom han her også helt inn dit, for jeg oppdaget nemlig noe kult!

En ting var nå at det var koselig lyd av elven, fine høstfarger, flotte fjell, og vi er nå inne i landskapsvernområdet og ser innover mot nasjonalparken. Men det var akkurat som jeg så noe mer?
 

Jo, jeg ser da virkelig – gjør jeg ikke? Eller, kan det være?

Joda! Sannelig, der satt fossekallen på en stein midt i utløpet av den lille elva. Som en liten vokter av nasjonalparken satt den sannelig der, nasjonalfuglen, og ønsket velkommen. Ja, du klarer vel å se for deg den lille fuglen på steinen, midt i bildet to hakk opp, regner jeg med… Det var rett og slett en litt mektig opplevelse, størrelsen på fuglen til tross. Skikkelig stas!

Vi hadde en skikkelig sjokoladepause ved fuglen, men da den verken sa noe som helst, ei heller tok seg en dukkert, så ble vi etter hvert lei. Det demret også for oss at nå begyne lyset virkelig å svinne hen, så det kunne virkelig være på tide å ta på retur. Så da satte vi kursen utover igjen, på den andre siden av fjorden.

Selv med lyset imot, så vistes nå lanternene våre godt, og bekreftet at det kom til å bli ganske mørkt før vi var tilbake ved bilene.

Det var faktisk ikke langt unna helt mørkt, nei. Men vi fant fram.