Etiketter

Værøy og Røst påsken 2017, del 1

 
Værøy og Røst, ytterst i Lofoten. Det vil si, nesten ytterst - utenfor der igjen er det jo diverse øyer, med Skomvær fyr ytterst. Uansett, utover den veien skulle vi, var planen. Værvarslet var ikke direkte enig.

Meteorologen var enig med datavarslet, dessverre. Ville det være vits å dra utover? Vi var litt i tvil. Laber og frisk bris jevnt er ikke noe særlig så langt ute i havet, med straum og diverse. Og det meldte kuling utsatte steder på tekstvarslet, dessuten. Rimelig utsatt der ute, kanskje. Nokså sikkert.

Men det skjer jo at værvarsel tar feil, og da ville det jo være dumt å sitte på fastlandet... Vi tok sjansen, vel inneforstått med at det godt kunne være at det ikke ville bli så mye padling. Røst og Værøy må bli fint uansett, så jeg pakket bil og kjørte av gårde. Litt muggen fordi Fjellsport hadde sendt meg feil (gammel versjon) telt enda jeg hadde ringt og sjekket, så jeg måtte ta gammelteltet. Det var bare å håpe på ok vær og ok pluggfester.

På fergekaia drev resten av teamet og pakket kajakker allerede da jeg kom fram. Ikke så vanskelig å legge bort teltskuffelsen for en stund, med så brede glis rundt seg.

Årsaken til at jeg var litt seint framme var for øvrig at jeg måtte kjøpe meg ny kartmappe og nytt kompass - for det lå igjen hjemme. Sånt tar seg jo dårlig ut, så jeg kjøpte nytt. Og så måtte jeg ha lithiumbatterier til Spot som jeg fyrte i gang abonnementet på før turen, og dét var ingen enkel sak å få tak i!

Stemningen skulle attpåtil bare stige, etter hvert som kveldsfargene kom. Jeg var dog noe nervøs for selve overfarten, jeg er jo ikke så sjøsterk om bord i ferger. Men hadde tatt en Postafen, og den virket ganske så bra må jeg si. Disse fergene er også litt (mye!) mer sjøssterke enn disse innlandsfergene jeg er vant med, som ruller i vei bare noen slipper en fis.

Her ser vi nokså tydelig hvorfor damene var så ivrige med fotograferingen. Noen transportetapper er rett og slett flottere enn andre. Denne var definitivt av de bedre.

Ganske pent dette også. Det er på værøy, vi ser mastene stikke opp på Nato-toppen. 

Nuvel. Værøy var bare en mellomstasjon nå for å bytte ferge. Lastede kajakker er tunge, men vi hadde stropper og bar dem to sammen bak, og en framme - så gikk det greit likevel.

Det ble en flott kveld på Værøy, det lille vi fikk med oss av den. Planen var at det skulle være ganske stille på torsdag, så vi skulle tidlig opp for å rekke mest mulig padling. Altså ble det tidlig i seng.

Vi skulle sove første natten på Fiskarheimen, for vi visste jo at det ville være ganske mørkt når vi kom fram. Det var det. Hva skulle vi gjøre med kajakkene? Og hvor i verden skulle vi sette ut dagen etter, her var det jo (så det ut for) bare høye kaier overalt?

En mann som virket lokal mente at vi ikke burde legge dem så åpenlyst som der vi tenkte å ha dem, for det er så mange raringer der. Ups, kjekt at han sa det. Vi gikk opp for å få sjekket inn på rommene våre.

Det slo meg plutselig, at det _kunne_ jo være at vi akkurat hadde truffet den ene skeptikeren på øya, og at det ikke var så farlig egentlig. Så jeg spurte like godt damen der om det var sant, som han hadde sagt.

Hun ser på oss med et litt sånn rart uttrykk og spør: "Hadde han en rød bil?"
He he, denne øya er tydeligvis veldig liten. Damen mente det neppe var farlig, så vi la kajakkene der vi først hadde tenkt. Men tok de dyreste verdisakene med oss i tilfelle det var mannen som hadde rett.

Tørrfisk på hjell få meter fra vinduet på rommet hører med på Røst.

Jeg våknet nemlig til denne utsikten på torsdag. «Her kan det bli ymse vær», var min første tanke. Det lovet ikke helt perfekt, vi hadde jo tross alt tenkt oss i retning Skomvær i den grad det var mulig. Jaja, det så greit nok ut foreløpig.

Vi var litt i tvil om dette skiltet innebar at vi ikke ville komme oss herfra. (Egentlig betyr det nok bare at de driter i køsystemet om vinteren, eller noe.)

Dagens lånte kajakktralle lettet jobben betraktelig, men den var litt upraktisk på det viset at vi sperret hele veien. Ja, for kajakkene lå der selvfølgelig fremdeles som vi hadde lagt dem fra oss, og hadde det helt fint. Det er heldigvis ikke så mye trafikk her om morran (eller natten) på en skjærtorsdag, så selv om de måtte ligge på tvers og sperre, så gikk det fint. Tralle er omtrent tusen ganger lettere enn å bære fullastede kajakker, anslagsvis. Skal du hit kan det være greit å ha med, om du ikke får låne en.

Wow, de har en god, gammeldags telefonkiosk! Superkult. Det står visstnok hundre av disse rundt om i landet, og de er vernet. 

Dette her så nesten ut til å være vernet det også. Her hadde krykkjene virkelig slått seg til. Bråkete, men ganske så stilig synes jeg.

Vi fant som dere nok har skjønt allerede, et sted å sette ut. Der traff vi på denne karen, men det var ikke vi som drepte ham. Hvem som enn gjorde det, har tydeligvis visst hva som var mest snacksy mat på den.

Teamfoto, klare for start. Klare for hva enn som måtte komme av vær og alskens skøy. Omtrent.

Her har vi noen av kompisene til Doffen som var daua. Det er kule fugler, og her i havna var de tydeligvis vant til forskjellig, for de satt veldig lenge før de stakk.

Redningsskøyta lå klar, sånn i tilfelle. Skomvær III er dette her. Ifølge Redningsselskapet har den per i dag reddet 58 liv, assistert 5940 personer og 3779 båter. Vi hadde ingen planer om å bidra til tallene i den statistikken, foruten å holde det på samme nivå.

Kristin er klar.

Vi siger rolig ut av havna, og nyter sola. Ganske herlig å måtte fram med solkremen, selv om det er noe klisj.

De siste justeringer.

Nå - er det klart. Vi setter kursen mot Vedøya, som ligger med en tverr fjellvegg rett imot.

Fortsettelse følger.

Taen og Kjeøya

Egentlig skulle folk i klubben på teknikkurs i helgen, men det ble utsatt. Det skulle gå fra Taen, så vi trommet rett og slett ihop en liten strandryddetur fra Taen til Kjeøya i dag istedenfor. Hjemme var det blankstilla og blå himmel, men det endret seg litt underveis mens jeg kjørte. På brua over til Børøya var det faktisk 9 m/s. Ikke like mye på Taen.

Derimot var det mer snø der. Hm, det var jo en strek i regningen, vi skulle jo plukke søppel - som nå var gjemt under det hvite.

Vi satte nå uansett ut, Wenche, Trude og jeg. Det er jo alltid fint å padle på Taen uansett. De visste ingenting om at de skulle få litt før-teknikkurs-oppfrisking, for det gadd jeg ikke si noe om. Da kan man jo få protester, for alt man vet...


Deilig å komme seg utpå igjen, det har blitt litt lite padling i vinter. Endelig en tur der storspoven, måkene og tjelden hoier holoi om kapp nesten fra man åpner bildøra.

Det var så pass vind at kajakken til Wenche yppet seg litt, og hadde liten lyst til å ta samme veien som hun skulle. Det var litt frekt, det er jo hun som er skipper og skal få bestemme. Så det måtte vi gjøre noe med, den måtte settes på plass. Den skjønte ganske fort hintet.

Vi lot Kjeøya være en stund, og tok oss noen snirkler hit og dit imellom holmene innafor isteden. Såkalt kajakkdressur, rett og slett.

Trude hadde med seg slepetau som hun ikke har brukt før, så det måtte også til pers så klart. 

Innimellom fikk vi litt sol også, faktisk. Første smøring av solkrem i år ble det også i dag. 

Etter noen runder tok vi pause på stranda på Taen. Her var det fint, dog noe kjølig sniktrekk til tider. 

Godt å ha en fjellduk i pausen ja!
 Fjellduk-posering.

Foto: Wenche Edvardsen
Etter pausen padlet vi litt mer, da var det blitt mindre vind. Ved lykta var det en del drag i havet. Ikke de digre dønningene, men det var bra drag i de som var.

Det er ikke lenge til disse fjellsidene grønnes - men en liten stund til ennå. Snart, snart.

Nå hadde vi både dressert alle kajakkene skikkelig så de ikke fant på noe kødd og kommet i varmen etter pausen, så nå satte vi kursen mot Kjeøya. 

Vi utsatte strandryddinga til høsten (blir ilandstigningsforbud 15. april), for det var ikke bare bare å finne søppel under snøen. Men vi vet at det er her fra tidligere besøk når vi ikke har hatt med sekker.

Hvorfor det er ilandstigningsforbud om sommeren? Svaret flyr på himmelen her. Mye fugl, men de hekker nok ikke riktig ennå.

Jo, det ble en fin tur selv om vi ikke fikk plukket noe søppel denne gangen. Dessverre byr det seg nok evig nok anledninger til det utover sommeren – det er vel ikke det sted vi padler til der vi ikke finner noe.

Påsketur, ingenting er som påsketur. Påskeferien er i gang, dette var en fin start.

SKItur til Ingemannhytta

"Blir du med mæ og Tobias på skitur til Ingemannhytta i morra?"
"Jepp, hvis været blir okidok"

Været ga ingen mulighet til å snike seg unna, som vi ser. Det var bare å møte opp i Godfjorden, få på seg ski og greier, og komme seg av gårde. Sekken var pakket med diverse, antagelig rundt det samme som en ultralettpakker har med seg på overnattingstur sommerstid.

Det var jo fint da, ikke noe å si på situasjonen sånn sett. Men jeg er jo ikke videre glad i å gå på ski, det går jo så ulidelig tregt. Dessuten har jeg dårlige skisko. Blir fort kald. Har fundert på å kjøpe nye, men ikke kommet så langt - men derfor hadde jeg tatt luggene med i sekken for å ha på når det ble pause.

Vi ble kjapt forbigått, noen har det travlere enn andre. Noen var så tidlig påan at de var på tur ned da vi gikk opp i ellevetiden, til og med.

Det var bare å ta masse bilder på oppoverturen, det glemmes ofte av når man suser nedover.

Motivasjonsbrist. Denne bakken er gaaanske uendelig lang mentalt sett. 

Mor går fortsatt på med godt mot.

Sønn får ny giv etter hvert, og suser fra.

Hva tror vi har gått her? Ikke helt enkelt å se når snøen er så pass dyp.

Framme ved hytta var det snø nok. Vi spadde oss bål- og sitteplass.

Jeg hadde imidlertid ikke helt tro på dette bålopplegget.

Det var mye folk ute i marka i dag. Flere hadde overnattet på hytta, tatt seg en topptur og var innom hytta igjen for kaffe før de dro videre igjen. Noen stoppet her, noen stoppet litt lenger bort, en del gikk videre innover Bogheia. 

Ingunns asparges ble selvfølgelig testet. Tobias syntes slett ikke det var ille mat.

Oppskriften burde imidlertid komme med advarsel. Neste gang man går på do stinker det død og pine når man tisser. Dette har de forsket litt på, og funnet ut at det har noe med svovelgreier å gjøre. Attpåtil er det bare halvparten som kan lukte den stanken. Sånn om du ikke visste det, så var det sikkert nyttig - eller ikke!

I've got no legs!

Istapper er kule.

Som helt vanlig er ble bilder glemt av på turen ned, så dette ble siste. GPSn sier at jeg gikk over åtte kilometer på ski i dag. Med halvfeller opp, og ingenting ned. Alle oppoverbakker ble derfor en real utfordring. (Niks, jeg smører ikke.) Det viste seg også at det ikke bare var fordi skoene er kalde at jeg ikke har likt dem. Jeg får også gnagsår. Det er vondt. Blir ikke mer ski før jeg har nye sko.