Etiketter

Melfjord og Olderfjord med fiskefangst

Det ble oktober! Ettersom jeg straks skal (i postende stund i full gang med) gjennom ukevis med kreftbehandling, var det bare å komme seg i kajakken en dag snarest etter månedsskiftet, og få sørget for oktoberrulla. Man bør jo ikke få luftveisinfeksjon nå for tiden, men med sommertemperatur så burde det gå bra. Siden vi har hatt seinsommer den siste tiden med 12–17 varmegrader (helt alminnelig sommetemperatur i et normalår), så tok jeg sjansen.


Ett triks for å komme seg over dørstokken (som for øvrig er blitt mange hakk høyere når man har fått en sånn heslig diagnose) er å rett og slett lage en avtale med noen. Den må jo liksom holdes, i større grad enn en avtale med seg selv. Wenche er ikke så tungbedt, så her er vi på tur over Eidsfjorden en finværsdag. 

Til venstre ser vi litt av langøya, litt av Hadseløya, og litt av Lofoten kan såvidt skimtes lengst borte. Så er det storhavet rett ut, noe av Bø i bakgrunnen til høyre (sørvestover-ish), og andre siden av fjorden som vi skal til.

Vi satte ut fra Grønning, og krysset over fjorden. Her er vi kommet til munningen av Melfjorden.

Eidsfjorden som vi nettopp har krysset har nemlig en drøss med sidefjorder på vestsiden. Jeg vet ikke hvor skillet mellom Vesterålsfjorden og Eidsfjorden går akkurat, men hvis vi starter ytterst i Bø så er det først Jørnfjorden, så Hellfjorden, deretter Melfjorden som bildet er fra, deretter kommer Olderfjorden som er turmål to i dag, og helt innerst innerst innerst, ligger også Bjørndalsfjorden. De tre i midten er det ikke bilvei til.

Det var nå en god stund siden sist jeg var i Melfjorden. Den er ikke så veldig lang og man ser en god del av den når man kommer litt inn. Men vi var litt på rekognosering, og padlet derfor nesten til bunnen av den. For Wenche var det også første gang, da må man jo se hele!

Man kan i grunnen si at det var blankstille her inne.

Her ser vi også Pikstauren og Bonnan, i likhet med når man padler Hellfjorden. Men her ser det da tydelig ut som en person som ligger på rygg? Her ser vi vel for såvidt bunnen av fjorden, der inne var det også et par holmer. Det var i grunnen flere enn jeg husket, så det var et pluss. Holmer liker vi jo.

Mer blankstille, som i grunnen er ganske fint kombinert med høstfarger.

Egentlig skulle dette kule lille skuret klippes ut og vises frem, men jeg klarte ikke å skjære vekk høstfargene og fjellet. Sorry.

Før vi forlot Melfjord gikk vi en tur i land for beinstrekk og sånt.

Da sørget jeg for å få satt i gang goprokameraet på kajakken, det på hjelmen hadde blitt vått så jeg pakket hjelmen bak på dekk.

Jeg rigget også til fiskestanga igjen, for her måtte det da være sjanser for å få fisk. Hadde fisket litt på vei innover, men det resulterte foreløpig ikke i mer enn en infløkt vase som var blant annet INNI selve snella, men ved å løsne spolen klarte jeg på mirakuløst vis å få orden på det. Jeg mistet ikke en gang deler!

Da var det Solum og Olderfjorden neste.

Hva skjer? Jeg har snudd for å berge en mushumle, rett og slett. Ser du nøye, så ligger den på åra.

Den så egentlig dau ut, men da den fikk åra klamret den seg straks fast, og fikk komme på kajakken til tørk.


Her er den potensielt kule kløfta, som viste seg å ikke være så kul. Det gikk ikke an å padle noe inn i den, ubrukelig. Litt kjedelig, den så kul ut på avstand.

Humla er fortsatt med, beveget seg stadig lengre fremover. Dette var noe av det siste jeg så til den. Hvorvidt den falt av eller bare tørket så pass at den kunne fly igjen er noe uvisst fremdeles.

Det var forresten litt stilig når det var så klinkende flatt på fjorden, at det likevel var litt drag i sjøen – og brus fra yttersida helt her inne. Men det er jo åpent ut mot storhavet, så ikke veldig overraskende.

Foto: Wenche Edvardsen
Det ble fangst! Den første lyren jeg fikk var så liten at den ble pælmet ut igjen, men den neste var for stor til å la gå. Plutselig ble det jo grillet fisk på menyen til middag! Hurra!

Noen lus på begge to, men det er visst tiden for det, mener noen.

Fisken måtte jo gjøres til, så jeg kom meg i land og fikk fjernet hode og innvoller. Da ble den litt lettere å få fraktet med seg videre.

Foto: Wenche Edvardsen
Det er definitivt lettere å sløye på ei fjøl enn på dette viset, men har man ikke sløyebord så...

Vi ble fulgt med. Denne fikk vi komme unormalt nært innpå da vi padlet forbi. Ei gammel tøff ei, antagelig.

På vei bort til Olderfjorden kommer vi forbi Solum, der det ligger en god del fritidsbebyggelse. Men det er altså uten veiforbindelse, hit må man med båt eller komme lang tur til fots.

10 på skjæret-posten var et naturlig mål for turen i dag, her er den i sikte. Den er litt valgfri her, ett eller annet sted der høyspenten krysser fjorden. Lettest er her hvor det er skilt og greier, men de som heller vil snirkle gjennom holmene lenger bort får også godkjent. Vi gjorde naturligvis begge deler, på en dag som denne.

Man kan liksom ikke bare snu her…

Jeg er godt fornøyd med den nye åra, selv om det ikke ble noe av packraftturene jeg skulle bruke den på i år. Det var jo hovedgrunnen til at jeg valgte firedelt utgave når jeg måtte erstatte den forrige, men så ble det koronakarantene den uka som var satt av til det. Men nå fikk den i hvert fall lufta seg – er lett og fin.

Det var ganske så på flo vi padlet innover, så jeg håpet vi skulle kunne padle gjennom det kule stedet. Der blir det fort langt å gå når det er fjære, men nå skulle det være muligheter.

Men så blir det nå fort sånn når det er så fint og stille som dette, at da tar man seg nå god tid også. Man ser på det ene og det andre, skravler, tiden går.

Det må jo tas en del bilder også, selv om denne turen nok sitter lenge på netthinna.

DER tror jeg vi fant passasjen! Men har det rukket å?

Ja, dessverre. Det har akkurat rukket å felle så mye sjø at vi måtte ut av kajakkene. Men det var ikke mange meterne vi måtte ut, så vi beholdt humøret likevel.

Det var faktisk så varmt i dag at jeg hadde på meg nyskoene. Det er canyoneeringsko, de er litt kaldere på føttene enn neoprensko. Men de sitter sykt godt på stein, sånn som anmarsjskoene jeg bruker ellers. De funker skikkelig bra i fjæra, men er altså ikke noe for de kalde dagene.

Jeg så dem forresten på tv her om dagen, i en serie om ektreme ekspedisjoner. Plutselig gikk det en ekstremfyr rundt med samme sko som meg, det var jo litt stilig. Velkommen i klubben liksom, ha ha!

Dette er kanskje litt finere postbilde-dokumentasjon? Vi gikk i hvert fall i land her for å tenne bål og grille lyren jeg fisket litt tidligere på turen. Vi trodde jo vi hadde god tid.

Foto: Wenche Edvardsen
Så vi rigget oss til, samlet ved og gode greier, jeg fikk til og med bra fyr på bålet med første forsøk og liten særlig innsats, og i det hele tatt. God stemning!

Foto: Wenche Edvardsen
Men hva skjer? Wenche sjekket klokka. Ei som var innstilt på sommertid, der forsvant det jo en time. Plutselig hadde vi dårlig tid. Så det var bare å lete fram en sur Real turmat fra skottet, la bålet brenne ut og hute seg heim. Jaja, vi hadde nå endt opp i skygge også etter hvert, så det kanskje var like greit.

Returen ble minst like blankstille som resten av turen hadde vært, og lyset ble stadig mer gyllent.

Ved oppdrettsanlegget foregikk det ett eller annet, båten holdt på der hele dagen fra merd til merd.

Wenche i solnedgang.

Foto: Wenche Edvardsen
Dette var altså siste tur før kajakken langtidsparkeres, og i tillegg var det blitt oktober. Så da var det bare en ting å gjøre, ta pause med stil og gjennomføre oktoberrulla.

Foto: Wenche Edvardsen

Foto: Wenche Edvardsen

Foto: Wenche Edvardsen

Takk for turen!

PS. Lyren ble for øvrig bakt i steikovn etter hjemkomst, og delvis spist. Ingen høydare det, i motsetning til turen. Blir nok fiskemat eller i fiskesuppe neste gang.


Pallheia i sommervær, men høstfarger

Pallheia i Hadsel er en fin tur med flott utsikt. Wenche har vært der før og dro meg med. Det er en del oppoverbakke, men med rolig tempo er det absolutt overkommelig for noen som har beskjed om å holde seg i aktivitet, men ikke akkurat er i stasform verken mentalt eller fysisk.

Det ble en innholdsrik tur på flere vis. Helt i starten er det granfelt, der kvitret en fugl som jeg ikke kjente igjen umiddelbart. Den kvitret og kvitret, så jeg måtte prøve å finne ut hvem den kunne være. Syntes den var ganske liten – kunne det være fuglekonge? Jeg lette fram lyden på telefonen, men ble ikke helt sikker med det samme. De har jo ikke bare én lyd, hver fugl, så jeg måtte sjekke flere av dem. Men da fuglen kom og satte seg få meter unna, var det ingen tvil. Det var fuglekonge, og det var attpåtil minst to av dem. Men at en fugl kan være SÅ liten, er nesten litt rart. Men den er altså minst i Europa, og blant de minste i verden, har jeg lest i ettertid. Det tror jeg på.

Foto: Wenche Edvardsen
Det var faktisk så varmt i dag at jeg tok av jakken og gikk en god del i bare ullnettingen. Det er ikke hvert år man gjør i slutten av september.

Etter hvert som vi kom lenger opp ble det ganske mange av disse her, det er tydeligvis «sesong» for dem. Jeg har ikke klart å finne ut akkurat hva det er den blir til etter hvert, noen andre som vet kanskje? Mener jeg har sjekket det før, men det finner jeg visst ikke tilbake til.

Når man kommer litt opp i høyden er det flott hei å gå bortover. Veistikker er riktignok ikke så sjarmerende, men de var i det minste ikke av den mest glorete sorten.

Sausankinga er godt i gang, men ikke alle har kommet seg til gårds ennå. Disse her kunne knapt brydd seg mindre om at vi gikk forbi. De nøt nok den fine høstdagen, sånn som vi også gjorde, bare i litt mer bedagelig stil. (Nuvel, vi løp nå ikke direkte, vi heller.)

Denne på motsatt side av stien var litt mer skeptisk. Flotte høstfarger i fjellet denne veien også.

Tårnet på Pallheia. Man kan fort tro at det er Storlitårnet, siden det er tårn her. Men på Storlitårnet er det visst ikke tårn. Det har litt spesiell praksis når det gjelder navngiving og tårn her i Hadsel, tydeligvis. I hvert fall har jeg nå fått litt innføring i det, så dette skal visstnok bombesikkert være på Pallheia. Eller egentlig er det kanskje bygningen som står på Pallheia og tårnet på Nyken, med Ånstadnyken utenfor, sier vel egentlig kartet. Henger du med ennå? Mulig jeg ramlet av lasset selv.

Er man på tur så er man på tur, slo Wenche fast, og begynte å plukke innholdet ut av ryggsekken. Flere valg kjeks, ost, druer og noe fancy sausgreier, det var ikke måte på. Brunostbaguetten min bleknet en smule i forhold, kan man trygt si.

Kjempegodt! Rett og slett! Genial ide! Full pott på denne overraskelsen, helt klart.

Vi hadde god tid, så det ble en ganske lang rast her i finværet. Utsikten er jo kjempeflott utover havet, så nå var det bare å nyte den.

Foto: Wenche Edvardsen
Vi gikk litt ned og utover mot Ånstadnyken, men ikke helt ut. Det var jeg rett og slett ikke innstilt på i dag. Det var ellers litt kjøligere her oppe, som man nok kan ane av påkledningen her.

Ser ikke bort fra at toppen ytterst kan være aktuell en annen gang, den så jo litt artig ut den også. Nede på sjøen ser vi for øvrig Nordlaks' nye havfarm, som ligger rundt ei halv mil ut i havet tror jeg. Den lå litt annerledes plassert enn jeg hadde sett for meg, så det var interessant å se. Her oppe fikk man skikkelig overblikk.

Flott å få se dette området fra nytt perspektiv.

Her Nyken og Ånstadnyken, hvis man zoomer inn så ser man hvor stien går. Ikke helt der jeg så for meg da jeg sto og så bortover. Greit å ha sett før man går dit, tror jeg nok.

På vei nedover traff vi på et helikoptermysterium som jeg ikke tok bilde av, det viste seg heldigvis å ikke være et redningshelikopter men ett som sannsynligvis sjekket kraftlinjene. Det var så lite at vi sleit med å se det selv om det var like i nærheten, faktisk. Han her karen derimot, så vi ganske lett. Stisykling, det må området på Hadseløya være bra egnet for, med så mange skogsveier og løyper. Han hadde nok en fin tur han også.

Takk for initiativet Wenche, flott tur!