Etiketter

Førpåsketur Steigen, del 3

Turen i Steigen fortsetter. Vi ligger på Engeløya i camp, og våkner til et litt gråere skue enn dagen før. Men det er oppholdsvær! Det hadde kommet noen dråper i løpet av natten, men ikke så ille altså.
(Har du ikke lest del 1 ennå så ligger den HER, og del 2 ligger HER.)

Utsikten fra teltåpningen var like fin da jeg våknet. Jeg våknet på natten med vondt i ryggen og hauverk, men det var litt bedre da jeg våknet senere på morgenen. Jeg syntes jeg hadde hørt orrfuglleik like ved, men var samtidig i tvil om det kunne være noe jeg hadde drømt.

Foto: Wenche Edvardsen
Wenche oppe i bushen hadde ikke hørt det, så antagelig var det bare en drøm. Men hun hadde hørt en del andre fugler. Det blåste mer nå enn da vi la oss, men teltet sto støtt. Jeg hadde bardunert det godt, for vinden var jo meldt.

Vi sto opp, og begynte å vurdere planer. Formen var ikke allverdens på noen av oss, så vi var i grunnen innstilt på å dra hjem en dag før. Det burde gå fint å padle yttersia av Lundøya tilbake, men med varslet vi hadde å forholde oss til (som varierte en god del) var det ikke garantert. Vi bestemte oss derfor for å padle innersiden – det ville jo også bli nytt terreng for begge to. Den andre siden hadde vi jo sett et par dager før.

Foto: Wenche Edvardsen
Men først, god frokost, tørking av ting og pakking. Her strøk jeg på intelligenstest, det viser seg at lokk på kasseroller er ganske så varme når de er av metall. Det er derfor det følger med en sånn klype man skal holde sånt med… Jaja. Jeg var så kald på hendene at jeg tok i bruk sånne varmedingser. Satte et par på føttene før padling også, for å teste. De funker ganske så bra, så lenge de varer. (Ingen av dem var i nærheten av de opptil seks timene de kan holde. Det første paret varte ikke én.)

Varmt lokk, som sagt… Au. Men jeg tok meg i hvert fall tid til å varme vann for å ha på termos. Flink. Det er slett ikke alltid jeg gidder. Men det er jo veldig kjekt å ha, særlig på denne tiden av året!

Pakket og klare for padling tilbake til Skutvik. Wenche er ikke helt klar over det ennå, men det er hun som har kart over dette stykket, he he he. Så heretter blir svar på de fleste spørsmål som har med kart å gjøre noe sånt som – «Det må du nesten bare se på kartet, det er du som har det.» Utspekulert? Neida, bare sånn passelig. Nei – det er ikke ondskapsfullt heller. Det er sånn man lærer kart – ved å bruke det. Det er derfor jeg sjelden bruker gpsn sjøl for navigering, selv om den som oftest er med. Det må læres, og gjerne holdes ved like, så blir det ikke krise når man er fri for batteri.

Her bortover skulle vi, vi startet altså med ei lita kryssing. Motivasjonen var noen potensielle hengekøyetrær, de så for såvidt greie ut. Men det var ikke beste ilandstigning der – men det skulle bli evig nok potensielle steder videre bortover.

Noen steder var det bjørkeskog, eller poppelskog (det varierte, men sjelden blandings) som var nærmest ugjennomtrengelig. Elgen klarer sikkert å bane seg vei, antar han liker denne poppelen i hvert fall. Litt lenger bort ser vi tredje tresorten som det også var en del av – furu! Det liker vi bedre!

Denne øya skulle vise seg full av luretriks. Dette er da Skardsvågen. Vi syntes jo det så ut som et flott sted å padle gjennom, men neida. Bare den smaleste vågen jeg har sett, tett på en halv kilometer lang faktisk. Nuvel, vi skjønte vi var lurt før vi kom så langt. Men som dere ser, et flott terreng selv om det er innsiden av øya.

Neste luretriks – en flytebrygge? En benk? Rækved? Det ligger da tydelig ett eller annet øverst i flomålet her? Nei. Vi stirret og stirret og diskuterte, til slutt hadde vi kommet så nært at vi konkluderte (for siste gang) – det er gress. Den retteste, jevneste gressletta man har sett, antagelig. Ikke plank. Du snakker om å la fantasien løpe av gårde. Gress, liksom. Aldri før sett…

Her tror jeg vi er i gang med å speide etter den siste utveien – Økssundet. Det skulle nemlig gå an å padle på innsiden av Oksøya, og det hadde vi så klart lyst til. Men da måtte vi jo finne smutthullet imellom den og Lundøya.

Det var ikke helt enkelt å se hvor hen her det er åpning. Her kunne man fort bomme.

Men det gjorde ikke vi, for her er det! Ikke helt lett å se, men det kunne avsløres ved at det var lite trær bak åpningen. Så klart, for her var det vann – det var bare helt i åpningen på den siden vi kom fra at det var smalt.

Etter hvert har vi også fått en god dytt i ryggen av vinden, så nå var det rene kosepadlingen. Eller, hele turen hadde nå egentlig vært ganske kos da, det må vi jo kunne si.

Foto: Wenche Edvardsen
Riktig like kos var det ikke å innse at nå var migrenen i ferd med å ta tak. Nå måtte det hives innpå noe tabletter hvis ikke kjøringen hjem skulle bli et helvete. Jeg satte kursen mot land, der jeg så i grei fjære.

Wenche kom etter, og plutselig dukket damen til venstre også opp. What? Jaha, en rottweiler i fullt firsprang, vi ble litt skeptiske. Men hun var heldigvis av den snille typen.

Foto: Wenche Edvardsen
Dog var hun veldig interessert i hauverkstablettene mine. Jeg mistenker at det hadde en sammenheng med at jeg hadde tørrfisk i samme skottet. Riktignok vakumpakket, men hundeneser kjenner kanskje gjennom sånt? Det kunne i hvert fall virke sånn. Nuvel, hun fikk ikke smake på den likevel.

Her fant vi svaret på den båten som vi stadig hørte første padledag, men som aldri dukket opp. Cermaq hadde liggende et anlegg her sør på øya, der de holdt på med alt mulig av bråkete aktiviteter. Deriblant en rekke båter som tidvis var i sving.

Nå gjenstår bare kryssingen over til Skutvik, før padleturen er over. Eller skal vi padle bortover andre steder og ta ei natt til? Kanskje om ikke jeg hadde hatt hodepine.

Men det hadde jeg altså. Vi lurte forresten på om det var Innhavet som gikk inn videre østover fra Lundøya, det viser seg i ettertid at det var. Det vil si, det er Sagfjorden som går inn nordøst, og ender ved Innhavet. Så er det Kaldfjorden som går inn ved Ness. Dette ble utenfor kartet vi hadde.

Skutvik i sikte. Vi var lenge litt uenige om hvor hen moloen sluttet, altså hva vi skulle sikte på. Men her har vi omsider konkludert med det samme, og har bare et lite stykke igjen. Vi fant oss et bedre sted å gå i land enn der vi satte ut, for nå var det fjære og enda mer stein og greier. Brygge er bedre.

Vi skulle egentlig spise i Ulvsvåg, men selv om de hadde skilt ute at de åpnet kl. 14 så var de stengt litt over 16… Buuu.

Men bortsett fra det var det en flott tur! Det ble ikke plan A hele veien, men det var nå heller ikke om å gjøre. Steigen ligger her, og det er ikke langt å kjøre heller. På denne tiden møtte vi ikke en eneste padler, best av alt. Vi hadde området helt for oss selv, og det var hovedmotivasjonen min for å dra nettopp hit nå.

Takk for turen til Wenche, som er særdeles ypperlig turselskap. Tar utfordringer på strak arm (selv om hun ikke akkurat jubler over disse kartgreiene hun får slengt i fanget), og ikke minst – er ærlig på både dagsform og annet som bør tas med i beregningen når man velger plan for neste del av turen. Ikke at det var noen overraskelse, men det er så kjekt at det må påpekes.

Vi kommer nok tilbake!



Førpåsketur Steigen, del 2

Wenche og jeg er klare for å sette ut andre dag på førpåsketur i Steigen. Vi har overnattet på Øksnes nord på Lundøya. Har du ikke lest del 1 ennå så finner du den HER. Det er en del meter igjen ned til havet, først må vi ned et par meter, og så bortover noen meter, og over noen steiner.

Fullastede kajakker er noe dritt å håndtere, ærlig talt. Men ved hjelp av neoprenspruttrekk som vi la under, kunne vi skli dem bortover en del, ikke bare løfte. Hurra, endelig på vannet!

Eller ikke? I dag lønte det seg å ha rutine for å sjekke senkekjølen med en gang jeg har satt ut – den satt bom fast. Men da var det jo bare å padle tre meter tilbake og ordne det – istedenfor å vente til man er ute i bølger og pålandsvind.

Det var finfine padleforhold i dag. Litt sur motvind på 4–6 m/s og litt bølger, definitivt innafor men samtidig litt bevegelse som er kjekk «oppvarming» når man ikke har padlet på ei stund. Men siden dette er noen kilometers kryssing så satte vi i utgangspunktet kursen for leirplassen som var plan A i går, for å sjekke den nærmere ut og kanskje ta lunsjen der. Det er for øvrig Lofotveggen vi ser langt der borte.

For en herlig dag! Topp forhold og topp stemning. Formen var også høvelig god, så dette lå an til å bli en kjempedag.

Nei, hva sier du – skal vi kanskje like gjerne krysse helt bort til stranden på den ytterste øya? Ja, det gjør vi. Det er jo sååå mye mer motiverende med slike strekk, når man har ei flott strand i sikte. Kurs justert til en mer fristende plan B.

Vi padlet på, men tok oss samtidig god tid til fotografering underveis.

Det var nemlig blant annet ganske så kule skyer rundt os. Det så ut for å gå noen elinger rundt her og der, men ingen som traff oss – i hvert fall foreløpig.

Framme! Dette er Store Forøya, i Brunværet som er reservat. Det var dette reservatet jeg forvillet meg inn i da jeg var i Steigen sist, fordi det lå utenfor kartet jeg hadde med. Heldigvis var det godt skiltet, så jeg ikke gikk i land her og campet likevel. Som vi ser så gikk vi i land her.

Det var nemlig enda noen dager igjen til ilandstigningsforbudet. Her var dessuten knapt en eneste fugl å se, så vi syntes ikke vi forstyrret det minste.

Ei ørn, tre stk gjess og to tjeld var vel det eneste, tror jeg. Her ser vi rett inn på Lundøya som vi kom fra, vår leir til venstre for bildet sånn ganske akkurat. Lenger bort i reservatet var det mer fugl. Blant annet flere store flokker med skarv som fløy.

Foto: Wenche Edvardsen
Det var så pass kjølig at jeg tok meg bryet med å ta på meg fjellduken. Så tidlig på året er det den forede utgaven som får være med.

Etter en god lunsj padlet vi så klart videre. Det var ennå uvisst om vi skulle satse på neste strekk, for der måtte vi ikke ende opp med å gå i land. Da kunne vi bli værfaste, og det ville bli veldig upraktisk for Wenche som etter hvert hadde en jobb å rekke. Først skulle vi uansett snirkle imellom holmene her ute.

Foto: Wenche Edvardsen
Det var også så pass kjølig at jeg tok på meg storm cagen. Jeg hadde nemlig gjort en blunder i pakking, og hadde med en ekstra stilongs men ikke genser. Det er imidlertid ikke like farlig når jeg har med storm cagen, den er jo også mye enklere å kle på seg enn en ekstra genser under tørrdrakten.

Herlig! Men i horisonten lå det noe mørkt og lurte. Det var den veien vi eventuelt skulle. På Flatøya ytterst i reservatet kunne man nok fått til å ligge i hengekøye, men det stykket vi passerte var lite gunstig for ilandstigning.

Foto: Wenche Edvardsen
Nuvel, foreløpig var det fine forhold, så vi snirklet oss videre.

Her kom vi til den herlige sandbunnen jeg husket fra sist. Det var her jeg samlet så mange sjømus-skall, av den store sorten.

Dette er en av de flotte strendene i Steigen, som folk også kommer til ved å gå til fots. Eidavika, heter det her. Det bratte fjellet gir skygge på dagtid, men kveldene her er virkelig flotte. Vi gikk bort her rett og slett for å måle vinden, for den hadde tatt seg opp. Det var definitivt en laber bris, opp i frisk bris innimellom. Det mørke området kom defintitivt nærmere og i vår retning, slo vi fast etter nokså kort tid.

Det var nå et strekk der det er noen steder man kan gå i land, men som vi ikke ville komme oss til hurtigbåten dersom været skulle si stopp. Så det var litt enten hele stykket eller ikke i det hele tatt. Siden vi allerede hadde padlet et godt stykke i til dels motvind, safet vi rett og slett og padlet tilbake, sånn at uansett vær dagen etter skulle vi komme oss enten til bil eller hurtigbåt.

Vi fikk nå padlet det samme området, bare lenger inn. Det er også ganske fint, så det var ingen nedtur.  Noen var på hyttene sine, andre steder så det ikke ut for å være folk men siden det var fredag kveld antok vi at de fort kunne komme etter hvert. Så vi la oss ikke til ved noen av fritidshusene. Da ville vi også ligge litt i le for det været som var varslet at det kunne komme. I tillegg var det kortere å padle tilbake til Skutvik hvis vi skulle føle for det – nedbør var vi ærlig talt lite interessert i begge to.

Foto: Wenche Edvardsen
Inne på fjorden var det blikk stille og fantastisk flott rett og slett.

Så var det bare om å gjøre å finne denne plassen jeg har campet på før og sånn sett var bankers. Vi venter i spenning!

Joda. Her har jeg ligget før. Det var like fint, selv om det kom kastende en snikvind innimellom, over ifra nettopp Eidavika der vi var i land tidligere.

Men det hersens teltet med den trange stangkanalen altså. Grrr. Jaja, det kom opp til slutt da. Men tror jeg hadde alle pluggene oppe minst en gang og ned på nytt, for å få strammet i ok fasong. Det ga seg ikke helt selv. Men det er vel bare en måte å få bedring – bruke det oftere.

En flott dag i Steigen, nå venter vi i spenning på neste dag og hva den vil bringe. Ny leirplass med nærmest null mobildekning – det vil si, Wenche i skogen var nokså fri, mens jeg som hadde suite her nede ved vannet hadde SMS-dekning stort sett hele tiden. Hun hadde til gjengjeld le for vinden.

Førpåsketur Steigen, del 1

Påsketur! Eller førpåsketur, det er jo ikke helt påske – men jeg har påskeferie, så det er tett på. Wenche og jeg hadde plan A Steigen, plan B Hamarøy (med hengekøye), plan C Eidsfjord og plan D Øksnes vestbygd – de to siste med innendørs overnatting.

Vi pakker her i kajakkene for å sette ut fra Skutvik og padle over til Steigen. Plan A så langt. Så har vi jo diverse A, B, C, D osv. videre også, alt etter vær, dagsform og sånt. Vi har med hurtigbåtruta for å kunne padle enveis og ta den tilbake til bilene hvis ting klaffer sånn. Et besøk på den lokale butikken (veldig koselig for øvrig, typen med kaffe- og skravlekrok) avklarte at hurtigbåten legger til ved fergekaia, der vi parkerte. Ferga går jo ikke på denne tiden så der kan man stå.

Foto: Wenche Edvardsen
Vi er sjøsatt og på tur! Planen er per nå en firedagerstur med tre overnattinger! Akkurat dette har Wenche vært litt tankefull over, for det er jo lengre enn vanlig. Men som jeg sier, det er nå bare én natt mer enn en vanlig helgetur. Strengt tatt trenger man bare med seg litt mer mat, et par ekstra sokker og kanskje ei truse, hvis man ikke tar en Monsen.

Det ble lettere å orientere seg når vi tok kompasset i bruk, og ikke minst når vi kom ut av havna og så skikkeilg forbi moloen. Her ser vi Lundøya med snø på, vi tenker oss rundt odden og til en potensiell leirplass litt lenger bort – hvis vi rekker. Det tok litt tid å pakke, så vi er ikke helt tidlig ute. Det er jo ferie og vi skulle være flere dager av gårde på tur, så ingenting å stresse med. Ting tar den tiden det tar.

Foto: Wenche Edvardsen
Det var nesten helt stille, men det lille luftdraget som var kom i hvert fall bakfra.

Stadig nærmere. Vi syntes vi hørte noe båt men den kom aldri. Det var ingen båttrafikk å se, så vi krysset like godt litt på skrå over. Null niks båter å se da heller.

Det var litt kjølig, spesielt da vi begynte å legge merke til den ene ørna etter den andre. Da ble det straks mindre framdrift, for her var det mange.

Foto: Wenche Edvardsen
Det kunne virke som de var litt nysgjerrige på oss. Noen fulgte oss fra land, men det sirklet stadig noen over oss. Eller så var det rett og slett bare veldig mange akkurat her ute ved Øksnes. På det meste så vi seks stykker samtidig, men det fløy stadig noen til og fra uten at vi helt klarte å se hvor de ble av, og noen lettet helt plutselig fra berget. Så det kan veldig godt ha vært flere enn seks i området totalt.

Etter ørnesafarien padlet vi helt ut til Øksnesodden. Her kom det plutselig bølger inn fra vest? Hm. Det ville bety at det neste strekket som kunne bli ei halv mil uten ilandstigning ville bli i motvind. Jeg var kald, sulten og måtte på do, og Wenche har ikke padlet siden i oktonovemberish omtrent. Vi snur, og finner et sted å gå i land for påfyll og nærmere vurdering.

Vi kom oss i land her. Ikke helt ideelt, men det gikk greit bortsett fra et lite uhell på tang og rur som førte til litt plastring dagen derpå. Vi gikk som vi ser litt opp i høyden og sjekket, for vi ville jo gjerne ha le mens vi spiste og sjekket kart. Ved nærmere ettertanke kunne det være greit å sjekke for mulig teltplass også, for det kunne være vi ville få vinden midt i fleisen på det først tenkte målet. Dessuten visste vi jo ikke med sikkerhet at der var god teltplass heller.

Det var et hus her og noe annet bygg, og mye spor av aktivitet. Men det var ingen folk å se og heller ikke respons da vi knakket på huset. Det så ikke fastbodd ut og ikke folk nå, så vi konkluderte med at det måtte være greit å sette opp teltene våre inne i plantefeltet et stykke nedenfor.

Foto: Wenche Edvardsen
Der var det fin plass og ly for været – som egentlig var ganske surt, selv om jeg er blid på bildet. Det var mer på grunn av latmannsbøra Wenche tar bilde av her, for å slippe å gå to ganger hadde jeg med tre fulle Ikeaposer på én gang. Jeg gjorde ikke det samme på vei ned dagen etter, for å si det sånn.



På jakt etter dekning… Det er elendig dekning i Steigen, kom jeg på. Men det gikk å sende SMS innimellom, hvis man var lynings kjapp og passet på når det var et øyeblikk.

Gammelteltet (som Wenche har overtatt) til venstre, nyteltet til høyre. Jeg liker ikke det nye, jeg måtte sloss for å få den ene stanga i, og så måtte jeg sloss for å få en annen tredd på plass i andre enden. Dritt.

Det ble tidig kveld på oss, noe som var veldig greit for min del. Jeg testet vannfast papir og penn, og skrev notatene klokken ni. Så jeg sovnet nok før ti. Det hadde gått i ett fra jobb onsdag, til bassengtrening, hjem, litt sen kveld, og så opp og i pakking torsdag og av gårde på tur. Vinden lot til å øke på etter at vi hadde fått opp teltene. Hm, det kunne bli spennende med været dagen etter – det var jo ikke dekning til å sjekke værmelding sjøl. Det kunne høres ut for at jeg burde sette på flere barduner, men jeg gjorde ikke det og det gikk fint. Lunt inne i granfeltet men det suste bra til tider.

På turen testet jeg også nytt liggeunderlag  – Downmat 7 M, samme som forrige som jeg har lappet og solgt videre etterpå, kjøpte nytt for jeg ikke skulle bli i beit i mellomtiden, trodde ikke helt jeg kom til å gjøre det. Testet også dunsoveposen med Helsport syntetisk trekk utenpå, var ganske spent på hvordan dette skulle gå. Men hadde litt ull på meg også så det burde gå bra.

Det gikk det også. Holdt varmen hele natta, til og med da jeg var ute tidlig på morran og sjekka at floa ikke kom til å nå opp til kajakkene, og så la meg igjen.

Good morning! Vi hørte mye orrfuglsang og ørnelyder, og masse småfuglsang innimellom vindkulene og de små elingene. Ja, for good morning var nesten litt ironi. Det første jeg så ut av teltet var haglkorn på bakken.

SMS-utveksling da jeg slo på telefonen:
"Go morn, ha en fin dag og kos dere masse"
– Det er no nedbør! Dritt! Og vinden har dreia. Ikke bra.

I min vannfaste notatblokk står det fra morgenen foreløpig inni teltet:
«Ikke etter planen. Men det sier sludd i nord, da er vi vel ennå der, ikke midt i Nordland. Hæres ikke ut på do før det gjør vondt, nei. Men Wenche har vært ute og har fyrt i gang gassen.»

Teltene ble halvvåte, men tørket opp høvelig bra før vi pakket ned. (Nuvel, det var nok litt av årsaken til at vi kommer oss sent utpå denne dagen – vi venta på tørrest mulig telt.) Fikk også sedt datavarsel, det sa bare 4 m/s på det meste hele dagen. Påfølgende meldinger var diverse. Her var det usikkert, det var sikkert.

Det var en god del spor etter elg på øya, vi fant også restene etter en hare, stakkar.

Uvisst hvem av dem som har stått for dette her - helt rent snitt, så ut som det var gjort med kniv men det var det neppe.

Jeg tok en rekognoseringstur opp på øya. Hva kunne vel vært mer provoserende enn så masse sol borte i Lofoten! Helt på den andre siden! Jæklar. Nuvel, det så slett ikke verst ut på havet. Den vinden som var kom i motsatt retning av det vi skulle så den ville bli imot, men det var helt klart mindre bølger enn kvelden før. Dessuten ville vi jo nå være tipp topp form, mette og varme og gira på Steigenpadling.

Mer spor etter elg. Det var rett og slett noe allmektig med bevis på at det er elg på øya. Det må være flere, det er ganske så sikkert. Men ikke søren om vi fikk sett noen av dem. Som vanlig. Merkelig at man kun skal få sett dem fra bilvindu. Men for såvidt greit nok. De er store, ikke sikker på jeg ville vært så tøff i trynet hvis jeg traff på en med bare en teltduk imellom.

I plantefeltet til venstre holdt vi til. Jeg noterte for øvrig også et nytt tips i boka: «Fyll kakao- og solbærdrikkepulver på småflasker.» De posene er for store til de minste koppene mine. Lurt! Herved notert her også, så kanskje jeg finner det igjen senere hvis det glemmes av.

Why? Vi husker ikke hvorfor vi tok bildet, men det var ett eller annet hun stilte seg undrende til i forbindelse med vannkokinga. Ja, jeg hadde faktisk både med stormkjøkkenet og ikke bare gass, men vintergass. Uvisst om det er forskjell, men i tilfelle det er det så raidet vi butikker til vi fant før vi dro.

Det var like langt ned i dag som det var opp i går, for å si det sånn. Men nå gikk jeg heller flere turer. Litt lettere på foten i dag, kanskje.

Fortøyd og greier, vi har jo lest om lokale folk i nord som har blitt tatt av storflo før, så det skal man ikke risikere uansett. (Spesielt på fralandsvind. Særlig da.)

Først måtte vi bære rundt denne dammen (som vi ser på bildet over), så pakket vi kajakkene der, så var det ned ca en sånn berghøyde til, så var det en liten dam med steiner igjen, og så noen steiner vi måtte løfte over igjen. Et helt arbeidsstykke, egentlig, vi var i hvert fall varme før vi kom på havet kan jeg avsløre.

Neste episode er vi forhåpentligvis kommet oss i kajakkene igjen. Den som leser får se – i del 2 som du nå finner HER.