Etiketter

Padlebursdag på Gaukværøy

Bursdag – og jeg har fått været jeg ønsket meg. Det var på tide å dra en tur til Gaukværøy, der har jeg faktisk ikke vært tidligere i år. Nå har de gitt tillatelse til å legge oppdrettsanlegg der ute, så samtidig som jeg skulle feire bursdag med nytt telt og greier (riktignok testet på plen en gang allerede, men dog - bursdagsgave til meg selv) - samtidig så skulle jeg da ha gravøl. Dessverre hadde jeg ikke kjøpt øl, men det fikk så være. Tanken teller.

Det var varmt i dag. Jeg tok en stopp ved Åsand, og vasset litt med det samme. Greit å kjøle seg litt ned, rett og slett.

Her er det like flott som vanlig, men knuseverket på andre siden av fjorden høres veldig godt så det er ikke riktig like idyllisk som det kan se ut for på bildet.

Jeg hadde ikke padlet mange meterne før jeg traff på denne her. En sånn har jeg aldri sett før, og det har vist seg å være en manet som egentlig skal befinne seg på flere tusen meters dyp. Men den så ut til å være i fin form.

Den heter Physophora hydrostatica. En siphonophorekoloni som ofte kalles for Hula-skjørt siphonophore. De siste årene har den vært å se langs hele norskekysten, står det i boka jeg har hjemme.

Etter en tids fotografering og filming padlet jeg videre. Pussig nok, når jeg først skulle treffe på en slik skapning for første gang, så fant jeg ikke mindre enn fire stykker på en kilometers padling. Men artig var det jo. Her i området var det for øvrig et stort plask tett ved, men jeg rakk aldri å se hva det var. Det kom aldri noe opp igjen i nærheten, selv om jeg ventet en stund.

Gapahuken på Kjerringstranda var ganske lett å finne. Riktig så enkelt var det ikke å komme seg i land her... Jeg padlet meg baklengs inn mellom noen steiner og kravlet meg i land, med kajakken 30-40 cm over vannflata.
«Dette bør holde til en rask tur opp til gapahuken, med mindre det kommer en stor båt forbi, tenkte jeg.»

Det kom selvfølgelig en stor båt forbi... Det var bare å legge til flekkings nedover, og få kajakken og seg sjøl ut fra steinene før vi ble knatret. Det gikk høvelig akkurat, heldigvis, for det ble bra deng der inne – og det var ikke mer enn akkurat plass til at jeg kom inn der. Det ville gjort vondt. Men jeg rakk å se at gapahuken var fin, dessverre lite egnet for hengekøye tror jeg. Men det er mulig å ligge inni der. (Synes ellers ikke den egentlig fristet så mye til å ta pause i.)

Nå padler jeg for øvrig langs kyststien som går fra Straumsjøen til Spjelkvågen. Ja det har jeg gjort det meste av turen, for såvidt. HER kan du lese litt mer om den. Som vi ser går den i «rått og utemmet landskap», og «i det milde klimaet ytterst i Vesterålen blir denne vandreturen en tilnærmet helårstur, noe det ikke finnes mange av i Nord-Norge, skriver de.

Steinblokk? Jo det er en del steinblokker her, men bildet er altså av de bittesmå menneskene litt opp til høre i bildet. Jeg så dem nok.

Fyrlykta på Flaskfôret er alltid like kul.

Det var ikke mye båttrafikk i dag tross de knallfine været, men det er jo ikke akkurat midt i skreisesongen heller. Men denne fiskebåten hadde vært ute en tur, og kommer her inn leia til Straumsjøen.

Det var litt drag i sjøen så jeg var litt spent på om det ville la seg gjøre å padle inn i hulene – hvis jeg i det hele tatt kom til å finne dem. Jeg husker jo aldri hvor de er hen. Men jeg trodde det burde gå greit å ta seg inn i hvert fall i den største.

Her fant jeg i hvert fall den ene, og det så ut til å være greit å padle inn her.

Huler er kule.

Når de største dønningene kom ble det litt plask, men på langt nær noen krise. Huler er skøy.

Det var flatt hav og ikke et vindpust hele veien. Men akkurat idet jeg skulle begynne kryssingen fra Bergodden til Gaukværøy, kom det et ørlite drag i lufta. Det kom attpåtil bakfra! En kjærkommen liten dytt, og krusninger på vannflata. Det blir straks mye lettere med slike kjedelige etapper når noe skjer.

Disse skjedde også. De sirklet og sirklet rundt meg, og noen kom kjempenært.

Det er et stykke bortover her.

Wohoi, så nært at nå ser jeg den største stranda! Da kommer jeg fram. Ved sånne strekk blir jeg noen ganger i tvil om det faktisk vil skje... Hittil har jeg alltid nådd fram da. Det bare kan ta sin tid.

Før jeg padlet hadde jeg sett i gruppa til Bø-klubben at noen andre også hadde tenkt seg ut hit. Men jeg hadde ikke hørt noe mer, om det ble noe av. Det var i hvert fall ikke kommet noen da jeg ankom. Først til mølla å velge teltplass altså! Hurra! Etter en stund kom Tom per motorbåt. Han hører til klubben, men hadde vært med på sausanking her ute samme dag. Jaja, han er nå fortsatt en trivelig kar selv om han ankommer per motor så det får være greit.

Etter hvert kom også Eirik som hadde lagt ut meldinga om noen ville bli med (etter at jeg allerede var bestemt på å dra hit), han og guttene kom i en dobling. Artig at han fikk dem med seg på padletur.

Solnedgangen ble akkurat så fin som jeg hadde sett for meg.

Jeg synes det er skikkelig positivt at det er sauer på øya om sommeren igjen, og holder kulturlandskapet i hevd. De holder også gresset på leirplassen kort – men legger ganske drøyt med bæsj igjen etter seg også. Eirik har vært her før, som vi ser, og hadde med seg verktøy for å gjøre noe med den saken. Jeg for min del satte heller teltet opp i høyden, der det var mindre bæsj – og den som var der hadde tørket skikkelig ganske raskt og var bare å dryle vekk.

Passer på å minne om tidligere tips – jeg har nemlig alltid med meg engangshanske i reparasjonskitet. De kan brukes til mye forskjellig, blant annet er de kjekke til å plukke vekk skitt fra teltplassen, og så kan de enkelt vrenges når du er ferdig sånn at de er greie å legge i søpla.

Her ligger for øvrig et par båter til i bildet, det kom nemlig enda en padler til, med familie. De ble en trivelig kveld rundt bålet. I og med at jeg ikke sa noe om bursdag før det var blitt dagen etter, slapp jeg noe haloi med det.  Bare en av de fineste padleturene vi har i området, og så koselig selskap i flott solnedgang…

– og etter hvert nordlys også! Det eneste som manglet var Morild, men det kunne nok fort ha dukket opp om jeg tok en padletur i mørket. Det gjorde jeg ikke.

Hurra, til og med ble jeg påspandert en ølboks! Da ble det jo skikkelig gravøl for den beste, stille teltplassen i området. Heretter bare den med finest utsikt utover, antagelig.

Fra teltet, lyste bålet i grunnen bra opp.

Det var god varme av det også. Men det var ganske så varmt også uten bål, det var ikke nøvendig med fjellduk eller noe. Det holdt i massevis med dunjakken. Fantastisk flott sommerkveld i september. Det skjer ikke hvert år.

Været holdt seg i løpet av natten, og morgenen ble like fin som kvelden hadde vært.

Hilleberg Allak er jeg godt fornøyd med. Rogen tar mindre plass og vil nok fortsatt bli brukt en del, men hadde jeg måttet velge kun ett så hadde det nok blitt Allak faktisk. Merkbart mer solid, og helt selvstående er de åpenbare fordelene jeg ville lagt vekt på.

Folk tørnet ut litt utover formiddagen. Bålet var det ingenting igjen av, men man kan jo sitte rundt et bål selv om det ikke er varme. Sola varmet jo godt den.

Noen lå i båten sin, og kom etterhvert tilbake på land.

Som nevnt, jeg fikk velge teltplass først. Dette er den kuleste jeg vet om på øya.

Men det er helt ok å telte her nede også. Når oppdrettsanlegget blir lagt på innsiden av øya, så blir nok dette den beste teltplassen (minst støy) i fremtiden vil jeg tro.

Jeg fant ellers denne her. Rar dings, som jeg følte at jeg visste hva var for noe, men klarte ikke å komme på. Heldigvis er det mange som vet slike ting, og jeg har etter hvert klart å bringe på det rene at dette kommer fra en blekksprut.

Et par kilometer fra land. Neste gang ligger det sannsynligvis et oppdrettsanlegg her, eller like til høyre for bildet. For tillatelsen gir omsettende virkning, så selv om det er levert inn klage, så tenker de ikke å vente på behandling av den tydeligvis. (Etter hva de sjøl sier.)

Utpå morgenen kom bøndene etter flere sauer som hadde stått og ventet siden dagen før. Det var forbausende god fart på fraktefarkosten deres. Men det var nok greit med høvelig flatt hav, ja. Det er nok ikke hver dag man kan gå ut her med en sånn vil jeg tro.

Da jeg skulle ut og øve på rulling så jeg ei tangklyse som flyttet seg mistenkelig målbevisst. Jeg fikk fjernet litt grums, da viste årsaken seg – en ganske så stor strandkrabbe. Det var forskjellig som hadde grodd fast på den, god kamuflasje.

Jeg slo følge med Eirik og gutta på retur, hadde avtalt med sjåfør om henting for jeg hadde jo bilen i Husvågen. Det var for sent på dagen til å padle dit syntes jeg, dessuten hadde jeg jo vært den veien dagen før – og det meldte litt vind senere.

De hadde bra dreis på doblingen, men satt litt for tett til at det var hensiktsmessig for alle tre å padle.

Snart over ved Svinøya, her ser vi altså Litløy og Gaukværøya.

Kanonflott tur, akkurat det jeg ønsket meg på bursdagen.

Lonkanfjorden

Det meldte en del vind. Vi ville padle. Vi ville ha skjær. Lonkanfjorden, der burde det være greit og fint. Det skulle bli en fin tur, så klart.

Wenche og Eirik ble med, ja det sa de vel begge før jeg hadde bestemt hvor hen, egentlig. Vi startet fra Kaljord, det er altså betydelig lettere å få kajakken ned her når man er to enn når man må bære alene. Upraktisk sving i knekken.

Det var noe vind underveis på turen, og i perioder litt der vi satte ut også, men helt greit. Dette funket etter planen – men det var litt grått da vi satte ut ja. Sydvestene ble tatt frem av de som hadde det. Vi fulgte land innover fra start.

Jeg digger fargen på dette huset, som ikke akkurat ble malt i går. Synes det er så dekorativt her det står og fargespraker seg.

Seilbåt! Kult. Men uten seil da, det var jo passe teit. Minuspoeng. Her ser vi medpadlerne, den såkalte Plast-mafiaen. Ja det heter de på denne turen i hvert fall.

MS Sjølsøkk, Wenches fotoapparat og en brennmanet.

Jeg tok også bilder av brennmaneten, det ene som ble høvelig brukbart ble sånn her. Men hvor er det blitt av de blå brennmanetene i år? Har ikke sett en eneste en, men det var jo mange både i fjor og året før. Pussig.

Det er flotte fjell som omkranser Lonkanfjorden. Det er nesten ikke til å fatte at jeg har padlet siden 2009, og ikke dro innom denne fjorden før i 2017. Jeg skjemmes, ærlig talt. Har du ikke vært her bør du stikke innom. Riktignok er et lite storhav og tungsjø her, men omgivelsene er veldig flotte. Indre del av fjorden er for øvrig landskapsvernområde.

«Welcome to Lonkanfjord», jo takk skal du ha. Været klarnet så pass opp nokså raskt, at vi pakket sydvestene bort litt. Men vi la dem ikke så langt unna, det kunne snart bli bruk for dem igjen.

Ohoi, her er det jo faktisk en hel del blå himmel! Dette blir jo bare bedre og bedre. Fjellene blir også flottere og flottere jo lenger inn man kommer.

Så begynte det å regne, og geipen ned han datt. (Mel. Petter Edderkopp.) Neida. Vi tok bare frem sydvestene igjen, så kunne det bare regne.

Foto: Wenche Edvardsen
Sydvesten er på...

Kul mur foran dette lille bygget.

Litt vind, men ikke direkte mye drahjelp innover. Det er jo lov å prøve.

Innerst i fjorden. Her starter de fleste som går opp til Møysalen.

Det er mektige fjell her innerst i fjorden også.

Vi satte kursen utover for å finne et pausested, og 10 på skjæret-posten. Men jeg hadde jo glemt å ta med kart, så hvor den var hen... Nuvel, om vi følger land hele fjorden rundt så må vi nå ha passert den til slutt. Disse to likte motvind så godt at de padlet midt på fjorden så de fikk mest mulig av den. God fornøyelse, jeg slappet heller av inne ved land. (Motvind er kun gøy i bølger, flatt hav og motvind er boring.)

Mer blå himmel! Skal det klarne opp igjen?

De ble nå lei av motvind og kom sigende etter hvert, disse motvindspadlerne.

Nei nå tar vi pause uansett post eller ei. Mat må man ha. Det var skuffende lite bær å finne her, for øvrig. Jeg hadde jo med bøtte for å plukke i, til og med. Det var vel derfor det var så lite. De andres bilder og kartet bekrefter for øvrig i ettertid, at her har vi nettopp passert posten. Så da var den i boks.

Etter ei stund på land, tror jeg hadde tørrfisk på menyen til og med, var det bare å sette ut for å padle tilbake til bilene igjen. Men vi var altså ikke klar over at vi hadde padlet forbi posten allerede – det var nok litt nærmere flo nå enn da jeg var på rekognosering sist.

Vi fortsatte langs land i jakt på posten.

Sol ute! Sånn skikkelig! Nyt øyeblikket, man vet aldri hvor lenge det varer.

Her synes jeg det ser så koselig ut. Sætra tror jeg det heter.

Her må vi padle litt imellom.

Oi, sjekk her! Dette var en kul imellompadleplass!

Foto: Wenche Edvardsen
Sett fra andre siden! Superkult.

Nå er det ikke så langt igjen før vi er på Kaljord. Men ennå er det litt å se.

Plutselig dukker Møysalen fram fra skydekket, endelig! Den må fotograferes.

Foto: Wenche Edvardsen
Så er det strake veien over fjorden.

Innom holmene i fjordmunningen var vi også.

Litt mer imellompadling når vi straks er framme.

Framme! Greit å gå i land her.

Foto: Wenche Edvardsen
Tommel opp for denne turen, lurt å ikke sitte hjemme i sofaen i dag.