Etiketter

Rago del 3 - Storskogvatnet og retur til Lakshola

Tredje og siste dagen i Rago nasjonalpark. Den skulle ikke stå det minste tilbake for de to foregående dagene. Har du ikke lest del 1 fra dagen før ennå, så kan du finne den HER. Del 2 finner du HER.

Det er som forventet litt grått når jeg våkner, så jeg tar meg god tid til både frokost og pakking. Jeg lander på å gå ned til bilen siden været ikke er så supert, da rekker jeg dessuten hjem til å være med på ASKR. Polarbrød, kokt egg med kaviar og vann ble det en del måltider av på denne turen, det ble også dagens frokost. Men da var det også tomt for egg.

Da jeg kom ned til Storskogvannet ble imidlertid planen lagt drastisk om. Like ved stien lå det ei lita strand, en utmerket plass å sette ut – og lysten til å padle ble sterk. Det var bare å rulle ut packraften og blåse den opp, ingen tvil om det. Nå hadde jeg jo først bært på denne saken, da ville det jo være litt for dumt å gå forbi et så pass stort vann. Dessuten har jeg jo fiskekort for denne dagen også! Det ville jo være direkte sløsing med penger å gå forbi...

Jeg kjente med en gang jeg satte meg i packraften at dette var helt riktig. Det var ikke så mye av Storskogvatnet jeg kunne se i første omgang, men at dette berget skjuler mye gjør det jo bare mer spennende. Flott så langt.

Jeg liker packraften veldig godt, men akkurat dette irriterer meg. Strikken i livet er så stram (uten at jeg har strammet) at borrelåsen rives opp etter ei stund. Ikke det verste som kan skje, men det blir et irritasjonsmoment hver gang man må ordne det.

Men hallo, en fisk! Hurra! Fikk først på en jeg mistet, før denne satt. Ikke store karen, men fisk er fisk! Dette var jo kjempegreier. Første fisk på nystanga, som er så lita og lett at det er artig også å få småfisk. Veldig bra! Fikk ganske bra til å kaste med den også, selv om jeg ikke helt får det hundre prosent til når jeg sitter i packraften.

Fin? Jeg synes det.

Jeg hadde ørlite medvind, og stoppet padlingen her og der for å fiske. Jeg fikk etter hvert noen fisker, både ørret og røye. Øvet litt på justering av brems, kasting og sånt, det er jo ikke så ofte jeg fisker akkurat at jeg er noe verdensmester.

Da jeg fikk en av ørretene tok jeg den løs og la den i dumpa på spruttrekket, mens jeg sikret sluken fra å hekte seg. Når jeg da tok fram kniven, og løftet på fiskeposen som lå oppå, svømte fisken rett og slett ut av spruttrekket, og forsvant ned i vannet igjen! He he he, den hadde ligget der i den lille vanndammen og kommet seg til hektene igjen. Jaja, så gjør jeg ikke den tabben, heretter bløgges de om så mens de sitter på kroken.

Etter hvert dukket det opp en og annen liten strand. Det var i grunnen kjekt, for ellers var det mye stein og berg og lite egnet for å komme i land. Da passer det fint med slike spredt litt rundt. Men jeg hadde en plan om å ta pausen helt inners i vannet, der en slags sti opp til Ragohytta skal starte.

Her inne, nærmere bestemt. Sørkråga, heter det. Her kom det også en elv inn, men den var veldig grunn så jeg fikk ikke padlet så langt opp. Jeg gikk på land og sanket ved, for nå skulle det steikes fisk og lages potetmos til! Første varme måltid på turen.

Jeg kom over et bålsted fra tidligere mens jeg sanket ved, så jeg benyttet meg av det. Ingen grunn til å lage flere. Storkleggen dominerte første og andre dagen, men her var det faktisk mest av regnklegg. Den klarte å sette seg uten at jeg merket det, den er så pass mye lettere. Møkkaskapninger altså.

Ellers er det ikke direkte å anbefale å droppe gassen og bruke stormkjøkkenets kasseroller og stekepanne på bål istedenfor. Upraktisk på bålet er en ting, men belegget tåler vel heller ikke varmen så godt, i tillegg til at tingene stinker etterpå. Prøvde en runde i oppvaskmasking, det førte ikke til annet enn at alt annet som var i maskinen også begynte å stinke. Men men, det var en nødløsning.

Se her ja, har det tenkt å klarne opp kanskje? Jeg var allerede fornøyd med å ha valgt å padle innover, ble enda mer fornøyd nå kan man trygt si.

En plante skilte seg veldig ut her, jeg kan ikke huske å ha sett den før. Det viser seg å være en kongsspir, Pedicularis sceptrum-carolinum. Med de mørke bladene i rosett var den skikkelig kul.

Denne her var jeg ikke imponert over. GSI krydderbøsse som jeg var veldig fornøyd med helt til jeg skulle ta den i bruk. Da ble plastlokket med hull sittende fast i skrulokket. Klarte ikke å få det løs - da ble det vanskelig å få riktig blanding salt/pepper. Men fisken ble god likevel, så ikke noen krise. Bare irriterende når helt nye ting ikke virker som de skal. Jeg hadde i hvert fall salt og pepper med, selv om jeg ikke hadde hatt tro på fisk (og slanket sekken), det fortjener jo nærmest diplom.

Etter pausen fortsatte jeg bortetter vannet, jeg ville padle hele runden.

«Planter trenger jord å vokse i? Hva mener du? Jeg har det da aldeeeles fint på denne steinen her!»
Nuvel. Det spørs hvor lenge det varer. Du snakker om å klore seg fast.

Stadig mindre skyer, nå blir det skikkelig knallvær! Ett og annet sted går det også an å padle imellom med packraften, artig.

Prekestol a la Rago – den må selvfølgelig ha et par furuer også. Synes den var kul, kanskje sove her i hengekøye en gang?

Mye kul stein her, på Sørkråghalsen. Den er 294 meter høy på det høyeste. Antagelig litt bakom akkurat det vi ser her.

Et kadaver! Det var kanskje en grunn til at jeg plutselig så tre ørner i løpet av kort tid, uten å ha sett en eneste ørn de to første dagene... Uff. Jeg tror kanskje dette har vært en elgkalv, ut fra størrelsen og det som så ut til å være et øre. Men jeg har egentlig ikke peiling i det hele tatt.

Men det fikk slutt på tørsten i hvert fall, det tok lang tid før jeg drakk noe som helst etter dette. Selv om jeg vel hadde fylt vannflaska i rennende elv ikke her i vannet, så... Litt ekkelt likevel.

Selveste Mister Rago himself tror jeg, åpenbarte seg i en flott stein.

Videre innover var det også fint. Åpenbarer seg stadig nye utsikter i denne nasjonalparken.

Innerst, i Nordkråga, lå det også i denne bukta utløp av ei elv. Denne var litt større, så jeg kom meg et lengre stykke oppover. I en liten sidebekk fant jeg disse sporene. De ser vel ikke ut til å være så mye mer spennende enn rev - fjellrev hadde jo vært spennende og dette må vel være en ganske liten en, men jeg var jo slett ikke på fjellet.

Det var ganske fint oppover elven, men her ble det så grunt at det ikke var mulig å komme videre med packraften uten å gå ut av den. Så jeg kom hit, men ikke lenger.

Bilde berget av Stein-Evert
Her tok jeg meg tid til å ta bilde med selvutløseren, det kunne funket bra om ikke ett eller annet hadde skjedd sånn at alt ble helt utlyst. Heldigvis tar kameraet også i raw-format, og kompis Stein-Evert kan med å få ut det som er mulig av slike filer. Så selv om det ikke er helt perfekt akkurat, så har jeg i hvert fall et bilde der jeg padler oppover elven. (Dette er litt nedenfor det forrige, jeg kom akkurat rundt neste sving før det ble stopp.)

Det var litt straum der jeg holdt på med selvutløseren og jeg skulle posisjonere meg, så det ble en del styretak og diverse manøvrering. Da fikk jeg åra høyt, vannet fulgte den ned, og en del endte innafor spruttrekket. Til nå hadde det gått fint uten regnbuksa, den lette buksa var kjekk å ha på i varmen. Men nå ble jeg våt, så jeg tok en tur på land for å se hvor ille det var. Der fant jeg disse sporene, antar det er elg som har vært her.

Blendende vakkert spør du meg. Tiden gikk, men det var lite grunn til å stresse nedover mot bilen. Her var det bare å la tiden gå, og nyte turen.

Da jeg kom ned elven igjen var det litt sandbanker bortover, og så padlet jeg videre utover fjorden. Her var det en god del stein, bratt fjell som kom ned, men også litt nes og odder, og sandstrender som denne. En herlig blanding i vilt terreng. Litt usikker, men mulig denne stranda er på Trollneset. Det er i hvert fall ikke så veldig langt unna.

Jeg har aldri vært i noe område med så mange ferske ras som her. Når lauvet enda sitter på må det være kort tid siden - men det har rukket å bli brunt så det var vel ikke i dag heller.

Dette synes jeg var bare aldeles nydelig. Jeg skulle gjerne overnattet på den holmen! Men klokka var bare halv åtte eller noe sånt, og den var ganske liten så det ville nok blitt en kjedelig, lang kveld. Det får bli til en annen gang. Ville blitt et veldig kult teltbilde da.

Jeg fant et kadaver til, men dette var helt renspist. Kun bein lå igjen. Antagelig en elg?

Jeg padlet til der robåtene leies ut, da skulle jeg være i trygg avstand fra fossen. Jeg bestemte meg for å gå ned i kveld, selv om det kanskje ville bli litt sent. Det var så mye folk her i området ved fossen, at det fristet ikke så veldig. Kanskje jeg kunne finne en fin teltplass på vei ned?

Dagens rute sånn cirka. Et godt stykke gjenstår nå, altså.

Som sagt, mye folk. Og mest søppel i hele området der jeg har gått i hvert fall. Hvem svarte legger igjen en haug med brødskiver og dunge hundemat? Hva gjør de det for? Hvor koselig tror de at det er å komme til den teltplassen etterpå? Jaja, idioter har gjerne også føtter, og kommer seg hit.

Jeg måtte gå litt på kryss og tvers for å finne stien, for det var mange stier her. Men fossen ga tydelig lyd fra seg så den var enkel å finne. Ikke riktig så staselig som den til Litlverivatnet, men ganske flott denne også.

Furua er ikke bare finere å se på enn grana i seg selv, jeg synes den har mer dekorative kongler også.

Rettelse - dette er ikke en tordivel slik jeg trodde først, ut fra et bilde på en nettside. Ifølge ei som jeg har erfart har peiling på sånt, så er det ei løpebille. Kult! Men når jeg nærmet meg for å ta bilde, stoppet den helt opp. Mulig jeg skulle tro den var død. Stilig var den i hvert fall.

Litt tilrettelegging er det i Rago, denne her var ikke helt standard kan man si.

To favoritter tett i tett - blåveis og teiebær. Det var litt for tidlig for å finne noen modne bær av sistnevnte, men det var artig å se planten i nasjonalparken likevel. De som kommer gående her om en stund finner kanskje bær også.

Akkurat nå irriterte jeg meg fullstendig grønn over at det gode kompaktkameraet lå hjemme. Når sola skinte akkurat på fossen ned fra Litlverivatnet men ikke på det området rundt, var det helt magisk. Men det vanntette kompaktkameraet er ikke i nærheten av å fange magien, og å zoome noe inn kunne jeg bare glemme. Dette var direkte trist, det kunne virkelig blitt et flott bilde. Men det visste jeg at det uansett ikke ble med dette kameraet, så jeg gadd ikke finne en god vinkel heller, det ville ikke betale seg.

Ikke egentlig ulendt, men med løs sand kunne det blitt det med slitasjen som er. Så langt er det nok stein og røtter til at man finner greit fotfeste. I hvert fall her – det var noen tilsvarende steder som det ikke var like mye feste å finne.

Hva? Ligger noen i TELT der nede midt i elva? Herlighet så kul teltplass! Men det var jo JEG som hadde med packraft og burde ligget der! Passe misunnelig nå ja. Lurer på hva de har gått slags rute for å komme dit (hvis jeg så riktig, at det var et telt), den vanlige stien går vel ikke innom der akkurat.

Døde furuer er også kule. Sjekk hvordan veden liksom snurrer seg oppover. Voker alle furuer sånn innafor barken tro?

Etter hvert ble det myr, og mer klopping. Her ser det ut til å ha blitt kloppet før slitasjen, eller så har naturen klart å hente seg inn igjen.

Denne her må ha vært en ekte ent! Ja du vet, en sånn i Ringenes Herre, de som så ut som store trær. Dette var da helt likt en ent, bare uten grønt på.

Oi oi, dette var da ei diger kjuke! Er det ei rekordkjuke? Hvor store kan kjuker bli? Det var tre stykker på samme stammen, de var omtrent like store alle tre. Kanskje en stor sort, rett og slett?

Etter solnedgang og nede i skyggen. Her ser vi hvorfor jeg ikke padler packraften nedover elva. Jeg har nå kommet ned de fleste høydemeterne tror jeg. Det er noen stryk, men også noen fosser nedover, jeg har ikke nok peiling på disse packraftene til å bedømme hva som går og ikke, når og hvor gå i land og så videre. Så jeg bare droppa det. Dessuten var det blitt en lang dag nå.

Egentlig synes jeg disse bruene er litt skumle. Når man må gå en og en over - hvor solide er de da liksom? Helt sikkert solide nok, men spørsmålet kommer liksom automatisk når det står, og så ligger tanken der ennå når man går over.

Jo lenger ned jeg kom, jo surere ble jeg. Sliten, sulten, og merkingen var ikke like god overalt. Så når stien deler seg så står man jo der og lurer. Med tung sekk, og uten lyst til å gå noe som helst omvei. Det viste seg hver gang at stiene møttes senere, men det vet man jo ikke når man står der, stien deler seg og man ser ikke merking videre. Her serverte jeg noen grundige gloser jeg ikke skal gjengi her, men da jeg hørte meg selv snakke høyt satte jeg meg rett og slett ned og tok matpause. Det pleier å hjelpe litt på sånt.

Helt på slutten av turen går stien gjennom et skikkelig woodland. Flott samplantning med bregner og tyrihjelm. Nå var jeg straks nede ved bilen. Da gjensto det bare to kilometer asfaltvei til bilen... Uff. Men nå hadde jeg gått så langt, så da var det bare å gå videre, jeg beholdt sekken på.

Til det gjensto 500 meter. Det visste riktignok ikke jeg, men jeg målte da jeg kjørte etter den.

Tre dager i Rago, absolutt en god ide å dra hit. Det vil jeg tro at jeg gjør flere ganger, for dette var virkelig et område etter min smak, definitiv toppkarakter. I ettertid har jeg kommet på at jeg faktisk var flere døgn her uten å se havet, og uten å savne det. Det er virkelig kvalitetsstempel, det har vel aldri skjedd før. Men jeg skal ikke dra hit i verste kleggperioden, hvis det kan unngås. Det spørs vel også om ikke packraften blir liggende hjemme, den er en del ekstra å bære på.