Etiketter

Offersøy

Sist søndag var det planlagt padling ut fra Offersøy sammen med et par av Harstad-karene. Disse to her, for å være presis. Da jeg kvelden før fikk melding om aftersea med tilhørende vinglass skjønte jeg at padlingen ikke kom til å skje helt tidlig, og det viste seg å være en korrekt antagelse.

Det var veldig praktisk for meg! Jeg hadde nemlig, viste det seg når jeg skulle spise mens jeg ventet på dem (kjørte tidlig for å sjekke ut straumene underveis i mellomtiden), glemt ALL maten og drikken hjemme. Husket å pakke det i en pose, men den sto igjen ved siden av kjøleskapet...
Men Tom Einar og Runar rakk altså fint stikke innom bensinstasjon for å kjøpe meg mat! Hurra!

Da jeg skulle ta årene ut av bilen viste det seg at der var det bare én. Skitt. En ting var at det betød padling med reserveåra, men verre var at det måtte bety at jeg hadde lagt hovedåra igjen i Lofoten. Skitt!!! Boyd ble oppringt, og lovet å ta turen for å se etter den der vi hadde satt ut - men jeg anså den for tapt. Den var nok havnet på havet, antok jeg.

Vel, vi pakket og kom oss utpå. Det var litt vind og litt sjø, men mye mer enn hjemme. GoProen var ikke helt "på stasjon", så den filmet dessverre ikke da Tom Einar var i det brottet vi ser til høyre her, over padleren. Det så nokså morsomt ut fra min vinkel. Verre var at VHF'n hans slet seg, men etter en liten leteaksjon fant han den faktisk igjen! Du snakker om flaks, det hadde vi vel egentlig ikke trodd. Hurra!

Så padlet vi videre, litt hit og dit og rundt og sånn. Jeg kjente at jeg er underernært på bevegelse i havet. Enda var det nå ikke SÅ mye heller akkurat.

Jeg ble litt forvirret av vinden som kom en vei og tungbølgene en annen, på et vis. Og så var det morsomt høy vannstand, sjømerkene som pleier å stikke langt opp av havet, var latterlig korte da vi padlet ut. Jeg glemte selvsagt å ta bilde av noen, men...

Siden vi startet rimelig sent og klokken attpåtil hadde stillet seg til vintertid i løpet av natten, ble det rimelig raskt fine farger på himmelen.

Her er forresten tracket fra turen, for de som liker sånt.

Egentlig skulle jeg jo rullet litt og sånn når jeg hadde folk i backup, men det glemte jeg dessverre helt av som vanlig. Det også. (Hurra!...)

Det er altså Vestfjorden som går inn på tvers her, og så Hamarøy og sånt på andre siden.

Veldig gøy å padle Avocet. Samtidig som jeg var litt misunnelig på Runar som padlet Valley LV. Nå har jeg etter enda fem uker fått beskjed (igjen) om at min nye er på tur, men jeg tror det ikke før jeg får se den. Så spørs det den dagen den kommer, hva det er som kommer. Det vil vise seg, og den som leser får nok se.

Splisj splosj. Egentlig for dårlig lys til kameraene. Hm, nå kom jeg på at jeg skulle jo skaffe meg sånn der radarrefleks. Mistenkelig få som har kjøpt sånne? Har ikke folk tro på dem, rett og slett?

Etter en stund fant vi ut at vi skulle padle en tur rundt et par øyer. Der har jeg vært før, sist var vel da "padlekompisene" bare forsvant derifra, så jeg ble alene resten av turen. Men da var det jo flatt hav - bortsett fra akkurat her.

Eller, det var vel bortsett fra akkurat her, mer presist.

Ingen stakk av denne gangen. Men fotoapparatene mine ble mindre og mindre medgjørlig. Hersens vintertid! Når det er overskyet i tillegg er det jo håpløst.

Vi tok en runde til ved noen skjær akkurat i "innløpet" til Offersøy. Nå begynte været å ta seg litt opp. Etter målingene på Skrova på dette tidspunktet å dømme, ble det rimelig heftig her nokså kjapt etter at vi avsluttet.

Vi fant etterhvert ut at mørket var såpass underveis at det var greiest å padle i land. Ellers kunne jeg egentlig padlet flere timer til. (Som sagt, underernært på bevegelse i havet.)

Det var nok på riktig tidspunkt. Det var begynt å bli vanskelig å se skikkelig, og før vi var ferdig pakket var det blitt helt mørkt. Tilbake i bilen sjekket jeg mobilen - tapt anrop og melding fra Boyd! Åra mi var gjenfunnet! Hurra hurra hurra!!!

- Heldigvis tenkte vi å spise middag, og stoppet ved Feriesenteret. For da oppdaget Tom Einar at jeg ikke hadde surret kajakken fast på biltaket i det hele tatt. Så fikk jeg gjort dét, hurra! Men middag fikk vi ikke, der var vi en måned for seint ute, gitt. (Men siden de hadde vært så elskverdige å kjøpe meg mat, så hadde jeg så jeg klarte meg på turen hjem også...)

Én konklusjon - jeg skal mer ut mot havet. Det får være så at det er kjedelig å pakke alt inn og ut av bilen, og kjedelig og slitsomt og miljøfiendtlig å kjøre bil - jeg skal gjøre det oftere.

Fjelltur i kajakken - Svolvær

Sist lørdag passet det endelig sånn at jeg kunne kjøre til Lofoten og være med på padling under "Fjellet". Da begynner man å snakke passelige fjellturer, når man kan ta dem pr kajakk! Jeg hadde avtalt med Boyd, som hadde fått med Espen også - nytt og trivelig bekjentskap. (Skrova den lille til høyre.)

Forholdene var jo aldeles rolige, null vind - men denne plakaten ga jo grunn til å undres litt hva vi skulle ut på... "Dersom en person ikke reagerer og har sluttet å puste" og så utførlig beskrivelse av HLR. Jeje...

Det tok Boyd tre minutter å finne en steinpassasje med bevegelse i, den var nå grei nok.

Her imellom og derimellom fortsatte vi videre. Vi ser vel forsåvidt her rimelig godt hvorfor de kaller området for "under fjellet".

Så, mer steinpassasje. Her gikk det imidlertid ikke å bare padle gjennom når som helst - det var stein midt i der som man fint kunne kræsje fast på, og når det kom "store" dønninger ble det rotete elveaktig gjennom der. (HAVkajakk er det jeg har, for jeg skal padle HAV. Ikke elv. Elv på hav... ikke helt tatt stilling til det ennå.)

Nuvel, har man tatt turen hit for å padle så må man jo være med på den padlingen som gjøres, så gjennom padlet jeg også. Ble verken sittende fast eller veltet, forsåvidt.

Jeg holdt etter kort tid på å bli sprø av en mystisk dunking bak på kajakken. Dunkidunk! Dunkidunk! Noe måtte det være som laget lyden - Boyd fant ut av mysteriet. Tang hadde festet seg på tråden jeg har i skegen, og på tangen hang denne steinen... Det ble brått og deilig slutt på dunkingen.

Så, fant vi et kult sted. Her gikk det an å surfe gjennom. (Svolvær midt i bildet.) Ikke et vindpust fortsatt, men litt drag i sjøen sånn at det kan bygge seg opp små, kule surfebølger på sånne plasser. Her ligger Boyd klar og resten i kø.

Dette kan se ut som et hvilket som helst "kul stein"-bilde, men hvis du ser nøye etter så er det en liten pik baki der - den heter Svolværgeita.

Foto: Espen Haugen
Jeg ble tatt bilde av, dessverre ikke når jeg surfet. Eller, det skulle jeg forresten helst hatt på video. For jeg hadde nemlig for én gangs skyld tålmodighet til å vente på en bølge jeg så kom til å bli bra. Jeg tok den. Traff. Ups - jeg lå visst litt på skrå. Jeg hadde kurs rett mot steinveggen på siden. Ups, ja...

Som ved et herrens mirakel rettet jeg f@nden sprelle meg opp, og surfet som en gud videre! Ja, jeg så det jo ikke selv, men... Det føltes sånn, ha ha! Det var vel først da Boyd utbrøt "bra henta" etterpå det gikk opp for meg hvor ille jeg egentlig lå an et øyeblikk... Kunne betalt mye for å se hva som foregikk underveis, for jeg har ikke snøring hvordan jeg fikk det til.

Boyd pleier å ha godt tek på surfing, med Delphinen sin. (Jeg har litt sansen for den grønnfargen.) Dette er vel på runde to tror jeg, vi stoppet på tilbaketuren også nemlig. Vi padlet ut til et skjær vi håpet skulle ha kul bølge, men der var det dødt. Så vi surfet litt mer her, til vi syntes det var blitt for slapt.

Det er ikke alltid alt klaffer, men noen ganger klaffer det i hvert fall sånn at jeg faktisk filmer akkurat når det ikke gjør det, he he. (Jeg fotograferte egentlig, men det viste seg at GoProen også sto på.)

Kajakkparkering på humpete svaberg. Espen tok ansvar for at det ble lagt inn en kaffepause. (Jeg slapp heldigvis å drikke kaffe.)

Her er forresten surfebilde av ham også, han havnet litt bakpå den første men det kom to rimelig tett på rad. Det begynte med det på slutten, litt merkelig sak.

Så begynte det å regne, da fikk jeg sånn tøft "fargerike kajakker padler inn i gråværet"-bilde.

Her er neste sted, Boyd viser først hvordan det kan gjøres. Nedenfor ser vi variant to.

- Ferdig - GÅ!!!
Hvem dro ut proppen så vannet forsvant?
Slusene åpnet igjen
Hei vent, va ikkje heeelt
ikkje heeelt klar ennu...
Jaja då - det e bare å gi seg over.
Forøvrig et snedig sted dette her, jeg fant aldri helt ut av de bølgene. Noen ganger kom de dosende inn, andre ganger nullet de seg ut, det kom liksom bølge rundt på andre siden og utover.

Boyd gjør nytt forsøk på å forklare og vise hvordan dette her funker.

Jeg tok en slags halvveis-variant litt lenger ifra, heller... Så var vi lei denne plassen.

Vi dro videre innover på leting, men nå var det ikke så mange skøye plasser å finne lenger.

Tracket fra turen. Sporet ut lengst til høyre der, er meg og Boyd etter at Espen dro til land. Vi ville se om det gikk an å finne litt mer action lenger ut, så fikk jeg sett den plassen også. Der pleide det visst å være litt forskjellig, men nå var det så høy vannstand at det ble rimelig rent farvann der.

Her ute, faktisk, var det. Nå var det flott lys i horisonten.

Vi tok en snartur innimellom skjærene for å padle litt rotesjø og sjekke grundig, og så padlet vi også tilbake til land.

Der traff vi denne! Turens desiderte høydepunkt.

Det ble mange mil kjørt for å padle få kilometer, men morsomt var det. Så morsomt at jeg la fra meg Celtic-åra og kjørte hjem uten den - lite lurt. (Note to self IGJEN - når jeg tenker "hvis jeg legger den her er det fort for at jeg glemmer den", så GLEMMER jeg den. Uansett hva det er.)

Forøvrig var det verdt kjøreturen for å få noen å padle sammen med, det var skøy å få sjekket ut området Lofotenkarene leker seg i til stadighet, og hyggelig å treffe ny padler i miljøet der. Ikke minst, fint å få padle med folk som faktisk utforsker, leker og herjer sånn at de faktisk velter innimellom - kan ikke huske sist vi gjorde sånt her i Vesterålen. (Bølgesamlingen for et år siden?)

Takk for turen!

Geocachingtur til Kringelneset og Fiskholmen

I dag tok jeg med meg speilrefleksen på tur. Men skarv er virkelig ingen enkel fugl å ta bilde av likevel. Den flyr fortere enn det ser ut til! Det var forøvrig et strålende vær i dag.

Dagens mål var testing av geocaching. Den blå prikken viser meg, som står ute på et nes ikke midt i havet som det kan se ut til. Målet er den grønne prikken til høyre. Der skal det altså befinne seg en boks med ett eller annet inni.

Rett og slett inni skauen her et sted. Egentlig skulle jeg ikke padle Avocet i dag heller, men det har fortsatt ikke kommet noe ny Nordkapp, over tre uker siden den etter sigende skulle sendes fra Vestlandet.

Denne her traff jeg på i fjæra på Kringelneset, la selvsagt ikke merke til den før den beveget seg. Tror de liker oppmerksomhet selv om de er godt kamuflerte, for hvis man ikke ser dem så begynner de å løpe eller hoppe, mens de lager pipelyder, he he he.

 
Jeg var ikke eneste båt på sjøen, men jeg kan ikke si jeg så noen ombord i denne. (Den lå skylt opp på stranda, men jeg sjøsatte den selvsagt igjen. Kom ikke på før nå, at den kanskje var satt i vinteropplag.)

På neset på andre siden hadde ikke sola nådd fram ennå, så der var skjellsandhaugene harde som stein og fulle av rim.

Det vil si, noen steder hadde sola nådd der også - såvidt.

Selve geocachinga kan jeg ikke vise så mye bilder av, man skal jo ikke spoile hele greiene. Folk skal jo lete selv. Det jeg kan si er at jeg fulgte anvisningene til telefonen (caching-app) gjennom en skummel krokeskog med skjegg på trærne, til jeg fant en boks. Ganske stor boks faktisk. Jeg skrev i boka og logget cachen. Min aller første - en slags testtur, rett og slett.

En rimelig stor bestand av kråkefot!
Så gikk jeg gjennom skogen tilbake til fjæra, men en annen vei for det gikk ikke sti der akkurat. Da jeg kom ned til fjæra var kajakken vekk. SKITT!

Søkk borte. Jeg så den ingen steder. Det var merkelig. For det første var jeg rimelig sikker på at sjøen falt, og for det andre var det lite vind der, og for det tredje gikk den lille vinden som var - rett mot vika, og der var heller ingen kajakk. SKITT!!! Noen må ha vært der og gjort jævel med meg???

Ingen kajakk der, så jeg fant ut at jeg måtte bare gå helt ut til neset selv om jeg så helt dit. Og sannelig, neset viste seg å være lenger ut enn jeg trodde, så kajakken lå rett bortafor det jeg trodde var ytterst...

Så enkelt viste det seg å være med den saken, altså. Jeg satte kursen mot Fiskholmen, der er det ingen cache, men jeg ville nå bare bortover for å se. Og det var lurt, for det begynte å blåse bittelitt, og så tok straumen seg litt opp, så da jeg kom helt til Fiskholmen var det faktisk litt action der. Her er jeg på tur utover mot der det er mest straumbølger, men da kom det en båt på helt kryssende kurs så jeg snudde.

På andre siden av Fiskholmen var det helt rolig - og masse hoder i vannet. Plutselig begynte skjæret til siden for meg (motsols) å bevege seg, og det ble action der også! Masse sel! Gøy. Lenge siden jeg har vært så nært, og sett så mange.

Jeg tok meg liksågodt en rekognoseringstur på land med det samme jeg var der. Vurderte fortsatt å padle helt bort til Jennestad. Det viste seg imidlertid at jeg måtte padle mye i skygge videre hjem i så fall. Fristet lite. Flatt var det også bortover.

Nei da var det mye bedre å bli her, det var nå litt fres i hvert fall. (Forøvrig et selhode til venstre i bildet.) Ikke enorme bølger akkurat, men det bråket og splæsjet og var betydelig bedre enn flatt hav.

På et spesielt sted var det til og med surfebølger som var helt perfekte for Avocet'n.

Seilbåten gikk litt rundtomkring og hit og dit, men uten seil. Her er den på vei tilbake fra Sortland, den svingte innom sentrum også.

Kanskje ikke så rart, det var jo fint lys der borte.

Ikke helt typisk midten av oktober, men de setter liksom stemninga uansett når, blåklokkene. Rett og slett et herlig innslag på denne turen. (Nei, jeg har IKKE spart bildet fra juni, det er tatt i dag.)

Ja, for jeg tok en tur i land på Kringelholmen også. Det er alltid noe kult å ta bilde av der, og jeg hadde jo med meg speilrefleksen i dag.

Dermed fikk jeg dette kule bildet, av en stakkars, stakkars glassmanet skylt på rygg opp på stranda.

Men så begynte ryggen å krangle, det var bare å komme seg hjem. Jeg skjønner ikke hva det er den driver med - den pleier å være grei hvis jeg bare ikke padler lenger enn 1,5 mil i strekk eller løfter tungt. Det var bare en mil tilsammen i dag, og jeg kan ikke huske å ha løftet tungt. Urettferdig.

Ikke mitt naust, men tøft var det likevel. Fin liten tur i dag.