Etiketter

Kringelskjæret og Fiskholmen

Flott vær, litt kjølig. Kunne egentlig tenkt meg å gått en tur på land heller, men med migrene i går, ny måned soms skal rulles i og ny drakt som skal testes, måtte det bli en tur på havet. Det ble en tur ut fra heimstøa, tvers over sundet.

Før det, ble februar innrullet. To ruller greit på den ene siden, to mislykkede forsøk på den andre siden. Da frøs jeg såpass at det var stopp på rullinga. (1 uke til nye forsøk - i basseng...)

Det var jo aldeles nydelige forhold, nå var sola omsider kommet over de hersens skyene.

Jeg er litt spent på denne drakten, ikke vært borti det merket før. Første «sjokk» var allerede ved påkledning - det var supertrangt i alle åpninger. Mansjettene utenpå latexmansjettene er nesten like trange, det er jeg ikke vant med. Hm. Var fristet til rett og slett å ta fram saksa. Vi får se etter en tids bruk, om det tilvennes eller ikke. Men det var jo strålende med en drakt som ikke må lirkes og lures over hoftene, og som har plass til tre lag ull på vinteren!

Framme ved Fiskholmen! Det var merkelig få fugler å se underveis, men ellers fin tur over sundet. Null vind.

Jeg vurderte å padle inn til anlegget inne i Holmen, men det var et surt drag utover fjorden...

Flott utover Gavlfjorden, lite båttrafikk. Teksten på korset har visst ramlet ut med tiden.

Nesten som en sommerdag.

En veldig flott, liten strand, med en god del skjell.

«Ikke verdt enda et bilde-fin» tenker du kanskje, men cluet i dette bildet er til venstre der... Selvutløser, jeg er i fullt firsprang for å stå ved kajakken når det knipses. Det er akkurat for langt...

Det så veldig fristende ut mot Fiskholmen. Kanskje jeg heller skulle ta en tur bortover dit, så visste jeg at jeg fikk være i sola hele veien i hvert fall.

Mye skygge langs land innover mot Holmen, som vi ser.

Jeg padlet meg en tur til dette kule sjømerket, før jeg satte kursen til Fiskholmen. Der var det en ørn, og mye straum, men ingen sel som lå og solte seg sånn som planen min tilsa. Dustesel. Nuvel, sola varmer vel for lite ennå da. Så padlet jeg i retur, og droppet mer rulling for det var i grunnen kaldt nok som det var.

Tok meg en liten runde i hagen - og der sto jammen disse her og gliste. Hadde ikke ventet å kunne se sånt før om en måneds tid - opptur. Første vårtegn - selv om det er noen måneder til vår.

Isfiske og pulktesting

Foto: Mareno Leonhardsen
Jeg leste en blogg for en tid siden. Isfiske. «Det ble nesten to timer på isen i dag, men uten resultat. Likevel spennende, selv om det var litt kjølig på slutten.», sto det. Oi?

Hvor spennende kan det være å stirre ned i et hull i to timer, uten å få noe som helst på kroken? Jeg hadde mine tvil. Men han skrev det, så kanskje mine fordommer var helt ubegrunnet? Skribenten var for øvrig Bjarne, i Bjarnes Turblogg. Han skriver dag ut og dag inn om isfisketurer nå, og mange av dem får han dessuten fisk på!

I dag har jeg derfor testet det, for å se om det er noe i dette - kan isfiske være mer spennende enn jeg har sett for meg?

Før isfiske, må man gjennomføre jakten på pilkestanga. Den har vel aldri vært i bruk, men jeg var helt sikker på at jeg hadde sett den for ikke alt for lenge siden, og den skulle være komplett. Men hvor? Ingen anelse. Den viste seg å ligge i esken med ting som skal leveres på loppemarked, he he.

Jeg pakket pikkpakket, jeg skulle nemlig teste å ha «bedding» på pulken. Rett og slett Jervenduken med oppblåst liggeunderlag og soveposen inni, det er et tips jeg har fått skulle gå an. Halvveis kom jeg på at den lå igjen midt på stuegulvet, men pulken var med. Kjekt nok, så tok jeg med alt mulig inkludert ved. Her har jeg kommet fram til Pollåsvannet der opphavet med isbor hadde boret hull klare allerede.

Dette bildet beskriver ganske godt mitt inntrykk av isfiske. Sitte på en stol med en liten stikke i hånden, og stirre ned i et sort hull det skjer null niks i.

Foto: Mareno Leonhardsen
Eller man kan ligge sånn her, det har jeg sett at folk har gjort så jeg prøvde det. Takk og pris for Helsport-duken, den holdt meg god og varm. Men jeg så ikke en pellemainnskjit nedi hullet der, til tross for at det var slengt nedi riskorn. Hodelykta jeg trodde jeg hadde med var ikke å finne i pulken, så den var det lite hjelp i.

Her er fiskeplassen min. Speilrefleksen var med i tilfelle jeg skulle få fisk, så kom ikke her og si at jeg ikke var optimistisk. Det er som når man slenger inn en lottokupong, det er ikke så sannsynlig at man vinner men man er i hvert fall med i trekningen. Hull i isen, et snøre og en krok nedi - jeg KAN jo få fisk!

Noen har tatt med seg bolig ut på isen. Smart sak, men den så litt trekkfull ut under der.

Bål hadde vi også.

Det smeltet riktignok litt ned i isen etter hvert, men holdt seg forbausende lenge i full vigør. De mest oppvakte av dere har vel allerede regnet ihop hvorfor det bare er dam på ene siden. Det var noe vind. Ikke mye, men i minusgrader skal det ikke mye til før det blir kaldt - og det var det.

Foto: Mareno Leonhardsen
Turen endte med nøyaktig null fisk. Ingen napp. Vi konkluderte med at det var sannelig bra, da slapp vi å sløye fisk, det hadde blitt kaldt på nevene. Jeg hadde også med kniv, men ikke noe til å ha eventuell fisk i, dessuten. Utstyret fikk skylda for null fangst - tross alt virket ikke lyset han hadde med, og vi hadde bare jukse-maggot. Neste gang skal det bli helt andre boller. Da skal det mates på forhånd, og alskens triks.

Konklusjon: Det viser seg å være akkurat så spennende som du ser for deg, for å si det sånn. (Altså, for de som synes det høres spennende ut - så er det sikkert det.)

Da jeg kom hjem testet jeg jervenduk-bedding på pulken. Det fungerte helt greit, så det ut for. Fine greier, da satser vi på det neste tur, så blir det plass til mer ved nederst.

Strandheia

Jeg tok en reprise fra sist helg, med intensjon om å gå litt lenger opp. Sekken var ganske mange kilo lettere, uten at det nødvendigvis gjør det morsommere å gå i granskog. Men lettere, i hvert fall.

Granskogen går selvfølgelig lengst opp akkurat der stien går, nemlig. Men det er også en del å gå lenger opp, om man vil.

Man må uansett begynne nederst. Strandheia - 647 meter over havet. Akkurat dét visste jeg heldigvis ingenting om. Sånn som jeg husket det fra jeg var her for en del år siden, så var det ikke så høyt og langt.

Neglesprett. Ikke helt det samme som neglebitt. Neglesprett kan det bli selv om man ikke fryser på fingrene, bare det er kaldt ute. Det var kaldt, men bare ensifret minus i dag.

Jeg hadde ikke med brodder eller truger denne gangen, for det var jo helt hardt sist. Nå var det trakket løs litt mer fos, men fortsatt helt fint å gå med vanlige sko på stien.

Med lettere sekk kikket jeg litt mer på utsikten bak meg også, som dukket opp innimellom trærne til tider. Det var ikke så mye folk som nådde meg igjen denne gangen, det var fint. Da kan jeg ta pausene når det passer meg, ikke etter når folk skal forbi.

Jeg var litt tidligere ute enn sist, men sola har nok kommet bra mye høyere også, på uka som har gått. Nå kom den fram innimellom trærne fra nokså langt ned. Det hjalp også på motivasjonen.

Flott lys i dag, isblått med gullskinn.

Vips, så var jeg kommet like langt opp som sist. Her hadde jeg nesten nådd igjen to stykker, så jeg var stoppet opp og da kom det noen susende forbi også. Det var nemlig ganske mye folk som ville hit i dag, skulle det vise seg etter hvert. Nuvel, jeg liker å gå bak, så slipper jeg stress. Men det var jo oppløftende å nærme seg noen foran - det må jo bety at jeg ikke er i verdens dårligste form - noens form er verre.

Det er lurt å se litt på at man faktisk har gått et stykke også, ikke bare se hvor langt det er igjen.

Skyggevarianten av selfie. For det var et stykke igjen da man kom over grantrærne, nemlig. Sånn som jeg husket det var det slett ikke langt, men det var i hvert fall en del lengre enn jeg husket - det tok mistenkelig lang tid før de som hadde gått forbi meg kom i retur... Skaren bar ikke mer enn sånn passelig. Kanskje skulle jeg hatt trugene likevel?

Etter hvert møtte jeg de som hadde passert, det måtte bety at målet var innen rekkevidde. Etter hvert passerte jeg også de to foran også.

Jeg fikk komme til toppvarden helt i fred, bortsett fra månen som holdt meg med selskap.

Hadde jeg heller padlet i dag ville jeg nå befunnet meg i skyggen. Her er bilde av der jeg bor, og området jeg pleier å padle når jeg padler ut hjemmefra. Helt i skygge på havet, det meste.

Bevis! Sekken er en Osprey Sirrus, den liker jeg ikke. Drittsekk!

På vei nedover møtte jeg både de som var passert, og enda flere på vei opp. Noen springer jo faktisk oppover. Svosj. Greit nok der skaren bærer kanskje, men at de orker der man trår gjennom skjønner jeg ikke.

Flott lys på vei ned, og fine trær her og der.

Det er i grunnen fint å få med seg solnedgangen på dette viset.

Straks borte!

Så har månen tatt over. Fint det også, og nå er jeg straks nede. Neste gang skal jeg se om ikke jeg husker å ta stavene med meg på selve turen også, ikke bare ha dem liggende i bilen... Skal jeg ha med termos, skal jeg ikke bare ha vann, da tar jeg med suppe eller kakao eller noe, i tillegg. Forhåpentligvis. Nå har jeg prøvd flere ganger, sist ble hele termosen hjemme, mens jeg nå hadde med termos men ikke noe å blande i varmvannet.

Inn i granskauen

Søndag pakket jeg for en tur i marka, selv om det var svinkaldt. Jeg så for meg en liten tur med bål, selv om jeg ikke tok med meg noe til grilling. Men den tjukke fjellduken, speilreflekskamera og diverse. Trugene så klart, i tilfelle skaren ikke bar. Men som bildet i og for seg viser antydning til, så gikk jeg litt opp i høyden. Jeg ombestemte meg nemlig i bilen.

Svinkaldt, som nevnt. Det ga jo fin rimpynt til både grantrær og annet. Jeg gikk på truger fra bilen, til jeg kom til trakket sti der det var steinhardt. Da hektet jeg de på sekken.

Kule kongler lå strødd rundt.

Sola nådde toppene, men jeg fryktet at jeg var seint ute. Det var i og for seg ingen krise, jeg har sett sola i år så jeg vet jeg har overlevd den verste vinteren denne gangen også. Turen, derimot. Jeg hadde fått for meg at jeg skulle opp mot Strandheia. Sånn som jeg husket det så gikk det ganske fort å gå opp denne granskogen. Saken er nok mer at jeg har fortrengt hvor kjedelig det var sist. Granskog, granskog, granskog.

Kult nok så kom redningsskøyta forbi, akkurat i et glimt av omverdenen.

Flotte farger i dag. Når man kom litt ut av granskogen.

Omsider kom jeg over hele granskogen, også.

Men det var fortsatt et stykke igjen til toppen, og jeg var slett ikke sikker på at jeg ville rekke sola der uansett. Jeg snudde her, jeg hadde det egentlig litt travelt.

Men jeg kom meg ut. Da jeg kom til bilen sa den 15 minusgrader. Da er jeg egentlig godt fornøyd med å ha kommet meg ut av huset i det hele tatt. Og nå har jeg jo fortsatt ikke vært på toppen der siden lenge siden, så da har jeg jo mer motivasjon neste gang. Hvis jeg holder ut granskogen. Den er uliiidelig kjedelig. (Men går nok fortere med lettere sekk, og om man husker å ta stavene med.)