Padletur til Snytindhytta del 1 - litt navigering i bushen!

Å padle til Snytindhytta virket som en kul ide, etter at jeg har anskaffet meg packraften Blåsa. Den er kåret til Norges råeste toppturhytte, så hvor rått må det ikke være å padle dit da?

Planen var å padle fra Blokken innover vannene der, som visst heter litt forskjellig alt etter hvor man sjekker. Jeg pakket sekken og dro av gårde, men var fullt inneforstått med at det ikke nødvendigvis ville gå. Packraften veier tre kilo, åre og vest er minst ett til. Jeg måtte ha med meg remedier for overnatting, i tilfelle det ville bli for tungt å gå oppover. Testturen var jo mest bortovergåing. Så dette var nytt for meg.

Det gikk greit å finne fram til utsetting. Ved samfunnshuset i Blokken er det parkering for her er det mange som har båter ved det første vannet. Nedre Blokkvannet, eller hva det heter. Været var jo ikke helt topp da jeg satte ut, men jeg syntes det var like greit at det ikke var steiksol når jeg skulle bære over tjue kilo. Vinden var i hvert fall grei for packrafting.

Jeg visste riktignok ikke ennå at sekken var så tung som den faktisk var - veide den til 12 kg før jeg dro. Men da jeg kom hjem veide jeg den til 16 kilo uten noe som helst drikke, og uten packraftutstyr. Så den var nok godt over 20 kg egentlig, har nok pakket en del «kjekt å ha» etter å ha veid den.

Tåken lettet imidlertid litt ganske raskt, så dette kunne fort bli bra. Varmen var likevel til å holde ut. Jeg hadde fiskestanga klar, og heiv «gullfisken» ut for å henge bak packraften. Jeg hadde nemlig ordnet meg med fiskekort og denne gangen husket både sluker, stang OG snelle. Som regel husker jeg bare maks to av delene...

På Inatur, der man kjøper fiskekort for vassdraget, står blant annet følgende:
«Blokkenvassdraget er ca 15 km langt dalføre bestående av seks ulike store innlandsfiskevann som strekker seg fra sjøen og opp til ca 430 moh. I tillegg har vi fire sideliggende vann der to av dem har elveutløp til det første vannet i vassdraget.
Store variasjoner i vassdraget gir muligheter for ulike og unike fiskeopplevelser. Variasjon i vannstand, temperatur og årstid er viktige faktorer for fangstresultatet.
Fiskebestanden består av røye og ørret i de tre første (nederste) vannene i vassdraget. I de resterende fjellvannene finner man kunn ørret. I Nedre Blokkvannet (lokalt kalt Nervatnet) og i Mellom Blokkvatn (lokalt kalt Innervatnet) kan man finne innslag av anadrome fiskeslag, noe som gjør fiskeopplevelsene ekstra spennende.»

Været var jo nydelig, men det ble satt en brå stopper for fiskinga. Nå hadde jeg ikke sett for meg å få så veldig mye uansett, men det gikk dårligere enn forventet til og med.

Jeg synes det er mest praktisk med kort stang i båt nemlig, for å holde styr på kroker og sånt. Så jeg fisket med en sånn isfiskestang, en drøy meterish, halvannen. Noe sånt. Men den var jo så stiv og kort at det var begredelige greier å kaste med - så jeg dryla til det jeg maktet for å få sluken av gårde, vips så glapp taket og hele sulamitten seilte av gårde, og sank før jeg klarte å manøvrere Blåsa dit.

Ja, så var hele fiskehistorien endt bare halvveis over det første vannet allerede. Jeg vurderte faktisk å dra hjem, men siden jeg uansett ikke regnet med å få fisk så fortsatte jeg. Prosjektet var jo padle til Snytindhytta, og det var knapt begynt.

Da jeg var over det første vannet gikk jeg skogsvei til det neste, som jeg her har funnet. Mellom Blokkvatnet.

Vannene her er regulert, uten at det byr på noe problemer for meg. Her elven ned til første vannet. Ikke så aktuell å padle ned selv om jeg skulle velge denne veien ned igjen. Vurderer også å gå ned til Djupfjorden, eller droppe padling på turen ned og gå til Sigerfjord. Vi får se.

Ved det neste vannet var det som forventet villere terreng, ulendt, og neppe så mange som drar innover her foruten de som har mulighet med båt. Desto kulere å komme seg inn her med packraften.

Det var rett og slett veldig fint innover her. Bratte fjell, her får sikkert elgen og andre gå nokså uforstyrret.

Ikke verst sted å ha hytte dette. I hvert fall når de har sol, sånn som nå.

Her en "rundtur" av utsikten utpå.

Jeg begynner å skimte enden på vannet, og terrenget jeg skal gå opp i. I hvert fall tror jeg det foreløpig... Det skal vise seg verdt å sjekke navigeringen litt, spesielt når man skal følge en umerket sti. Til Snytindhytta er det vel merket både fra Løbergsdalen, Sigerfjord og Djupbotn, men ikke her. Umerket - men sti står det på kartet. Nuvel, vi får se hva det betyr.

Vel framme ved enden av vannet er det litt omorganisering, Blåsa legges sammen og festes nederst på sekken, stavene tas frem og i bruk.

Jaja, det er nå i hvert fall skiltet dit jeg skal. Sånn høvelig da, det var jo litt skjevt. Skiltet til Trivatnet, Øvre Blokkvatnet sier Norgeskart. Jeg skal dit, uansett navn.

Eller er det heller jeg som tenker skjevt forresten? Jeg hadde med kart og kompass på turen. GPSn ble vel tom for batteri omtrent her, selv om den hadde fått nye satt i rett før start. De varte ikke lenge kan man si. Men jeg skulle altså øve på kart og kompass for å få dette skikkelig inn og ikke måtte lære det på nytt om en stund. Heldigvis.

Jeg oppdaget snart at jeg ikke skulle i den dalen jeg hadde sett på vei innover likevel. Jeg hadde bare blitt fokusert på den siden jeg hadde sett den så lenge, men egenlig skulle jeg mer til venstre - ja, der skiltet pekte, for såvidt. Sannelig bra jeg øvde, ellers hadde jeg rett og slett gått feil allerede her. (Siden jeg oppdaget det, skjønner dere nok at jeg fikk dette med kart og kompass foreløpig godt til. Suksess i første omgang.) Her er for øvrig tracket fra padlinga av de to nederste vannene. Da var det tomt for batteri.

Nokså raskt fant jeg også en helt grei sti, i retning dit kompasset pekte, og i tråd med kartet. Dette var jo nesten for godt til å tro på. Tja, kanskje er det rett og slett det? Vi får se.

Det var litt skog, men gikk høvelig greit å gå med sekk selv om det var tungt. Padleårene som stakk opp utenpå sekken hektet seg noen ganger fast i trær, men det kunne vært verre. «Heldigvis» hadde jeg ikke fiskestang i tillegg lenger... He he.

En stund til tegerbæra (teiebær) blir moden, ser det ut for. Gleder meg! Ja hvis den blir noe av, det virker tørt i marka.

Jeg skulle ikke så veldig høyt før utsikten begynte å komme seg. Artig å kombinere padling og å gå i marka på dette viset. Jeg liker packraft foreløpig.

Hva er dette slags buskevekst egentlig? Kan minne om or? Er det or? Usikker.

Etter å ha gått opp langt syntes jeg, kom jeg ikke til vannet jeg forventet. Hæ? Her skulle det da ligge et vann, det gjør det da ikke? Jeg skal da ikke OVER der? Nei det syntes jeg ble helt feil, jeg hadde da gått høyt nok nå.

Der var det jeg tok feil. Jeg var helt på riktig vei, jeg måtte bare helt opp over kanten av skaret. Men siden det var for uvirkelig for meg med tung sekk, så gikk jeg ned igjen til siste sikre punkt på kartet, for å finne ut hvor jeg hadde tatt feil. Det jeg fant ut der, var at jeg ikke hadde gått feil likevel, så da fikk jeg gå deler av lia en gang til, hurra!

For øvrig, når man velger å benytte en annen type kart enn man vanligvis gjør, er det lurt å huske på å sjekke målestokken. Turkartene viser seg å være i 1:100 000, ikke 50 000 slik som de jeg er vant med... En kilometer ble plutselig to, på en måte. Alt var dobbelt så stort og langt som jeg først trodde. Jaja.

Det var ikke like tydelig sti overalt, noen steder måtte jeg være rene Pochahontasen og se etter brukne plantevekster og slike spor for å finne veien. Noen hadde nemlig gått før meg for ikke veldig lenge siden, heldigvis. Her skal jeg videre oppover, det blir stadig brattere. Ingen bønn, om jeg skal til Snytindhytta, men nå begynte den sekken å bli tung altså.

Stein synes jeg er lettere å gå på, men det er ikke lettere å følge en umerket sti. Men et par steder fant jeg noen varder, som bekreftet at jeg var på riktig vei. Så det gikk ganske greit likevel. Det var ikke så veldig mange steder man egentlig kunne ha tatt av fra stien uansett.

Jeg var ikke framme ved vannet når jeg var over kanten heller nei. Det var nok enda et stykke til.

Vill fiol?

Framme ved det tredje vannet! Hurra!

Filmsnutt

Jeg hadde vært litt i tvil om det var like greit å gå her, eller om det var verdt å blåse opp Blåsa og padle. Men etter å ha gått opp (og en ekstratur et stykke ned) med den tunge sekken var det ikke tvil lenger. Blåsa er her klar for sjøsetting. Jeg gikk oppi på land, og sklei ut. Svosj.

Det første glimtet av Snytindhytta. Den ligger akkurat ikke i tåka, oppe på den mest rette kanten. Ganske så midt i bildet. (Snytindhytta er for øvrig flere bygg, ikke bare ett.)

Hm, skal tro hva dette er for noe. Den er i hvert fall avmerket på kartet, så der har vi et sikkert punkt. Stien skal befinne seg tett ved her.

Jeg gikk i land i vika bortenfor, og gikk i ur og blom til det lille bygget for å finne den umerkede stien. Jeg fant et lite, illsint lemen. Jeg klarte også å finne noen spor som jeg fulgte en stund, men det viste seg etter hvert å være elgspor... Neppe den umerkede stien altså.

Etter å ha gått opp og ned, att og fram og lett en stund, gikk jeg ned i fjæra og tok pause. Det vil si, jeg hadde vel strengt tatt tenkt å slå leir her, det var nå blitt kveld og leggetid.

Men etter litt mat i kroppen fikk jeg ny giv. Fanken meg skal jeg opp i hytta i kveld, ikke komme helt bakpå allerede. (Som om ikke jeg har ferie og kan bruke hvor lang tid som helst egentlig...)

Nå ga jeg fanken i det der kartet, og gikk der det så best ut. Best og best, det var en del kratt kan man si. I tillegg kan man plusse på mange trær nedover på tvers av der jeg skulle, det er tydeligvis skredterreng om vinteren dette her. Bregner i lårhøyde hjelper heller ikke på når det er ur og sånt. Dette hadde jeg neppe giddet om jeg hadde vært klar over elendigheten på forhånd.

Men jeg kom stadig litt nærmere! Nå kan jeg telle byggene! Her har jeg akkurat skiftet plan, jeg fant ut at i den store ura så det ikke ut til å vokse noe, så der kunne være kjekt å gå. Det var det!

Det var så pass kjekt å gå at jeg til og med tok meg tid til å kikke på utsikten. Tåka synes jeg snevret landskapet stadig mer inn igjen, jeg var spent på morgendagen.

Ja! Merking! Jeg har kommet inn på stien fra Djupfjorden!

Etter en strabasiøs tur til Snytindhytta kom jeg fram en gang på natta. Nå har jeg altså padlet til Snytindhytta, det er kult nok. Jeg så at det var åpent vindu på hovedhytta og sikkert folk der, så jeg gikk inn på den lille for ikke å vekke noen. Det skulle jeg få angre på!

Vandrestaver og padleåre ble oppstilt ved ytterdøra, sko og klær i gangen. Sånn ville nok folk se at her var noen, og kanskje jeg kunne unngå å bli vekket opp for tidlig. 
Jeg drakk opp det siste jeg hadde av vann mens jeg skrev meg inn i protokollen, tenkte «oi, har det virkelig ikke vært noen her på en uke», og stupte i seng. Vurderte såvidt å åpne for vinduene, men siden det var så sent så lot jeg det være, for å få sove lengst mulig om morran istedenfor vekking av sola.

Det skulle jeg også få angre på.

Hvorfor, kan du lese mer om i del 2 som nå er kommet på plass HER.