Padletur til Snytindhytta del 2 - plutselig alene, innelåst...

Jeg er på Snytindhytta, etter å ha padlet hit med packraft oppover Blokkenvassdraget, og gått mellom vannene. Har du ikke lest del 1 ennå så ligger den HER.

Jeg håpet på en sen morgen etter å ha kommet opp ganske så sent på kvelden (natten!) før. På ett eller annet tidspunkt våknet jeg av noe tramping, men så ble det stille. «Så fint, de ville vel ikke forstyrre når de så at det bodde noen her da», tenkte jeg.
Kjekt - om det hadde stemt. Det gjorde det på ingen måte. 

Dagens redning fredag 13.

Jeg prøvde å sove videre, men det gikk ikke - jeg ble nysgjerrig. «Lurer på om det er sol eller tåke», undret jeg, og gikk jeg "ut" for å se. Så langt "ut" som jeg kom, i hvert fall. For "ut" var grundig stengt med ikke mindre enn to dører låst fra yttersiden. Vinduene var altså sperret for fra før, og dermed var alle synlige tegn på at jeg var her sånn som det som sto ved døra og i gangen totalt ignorert - tydeligvis. Man kan trygt si at jeg overvurderte folkene på hovedhytta. De hadde stengt av hytta, rett og slett.

Innelåst på Snytindhytta! Fri for vann, kun mat som trenger vann med, og godt mulig en uke til neste besøk... Null telefondekning så klart. Den følelsen var rimelig ekkel.

Heldigvis 1 er det et ørlite vindu over etasjesengen, og det kunne i hvert fall åpnes sånn her mye, så jeg fikk ropt ut, etter forgjeves å bare ha ropt til den stengte døra. 
Heldigvis nr 2 var at det var på veggen mot der gjengen gikk, sånn at de faktisk hørte meg, for heldigvis nr 3 hadde det ikke gått lenger tid enn at de ennå var innenfor høreavstand. 

Dette vinduet berget altså dagen, om de ikke hadde så mye omløp i hjernen på morgenen,  så hadde de i hvert fall hørsel. 

På hytta fant jeg bøkene om turmuligheter i Vesterålen, det viser seg at stien (den umerkede) antagelig ikke går helt der det så ut for på kartet. Hvis den i det hele tatt har eksistert, det var i hvert fall ikke lett å se. Men veldig ok å få sjekket på oversiktsbilde mot kartet for turen ned, det gjør det lettere å se for seg terrenget. (Soveposen på gulvet, etter jeg desperat måtte opp til vinduet)

Når det gjelder innelåsingen så beklaget for øvrig fyren som kom og låste opp såvidt ørbittelite grann,  de hadde jo  ikke trodd noen var der så det var visst ikke den store saken.
Dagens tips, hvis du har tenkt å låse en hytte du ikke sjøl har låst opp, SJEKK om det kan være noen der som har låst den opp, før du stenger den utenfra. Man TROR ikke bare at man ikke låser noen inne et sånt sted.

Nå vil jeg vel i ettertid tro at jeg hadde klart å komme meg ut derfra på et vis, men det skal jo bli bra ubehagelig før man  begynner å knuse ting - og hvem skulle betalt regninga for å knuse seg ut? Nå har jeg sett i ettertid at det er vindu uten lem for i badstua, mulig det går an å komme seg ut der. Jeg bruker aldri badstu så jeg vet ikke om det kan åpnes, men mulig der kunne vært en utgang om jeg hadde kommet på å sjekke der.

Det greieste er nå uansett at man lar være å låse folk inne, synes jeg.

Etter å ha blitt sluppet ut av fengselet var det på tide å bestemme seg for hvilken vei jeg skulle gå ned. Dette ødela ærlig talt hele morgenen og deler av dagen, for jeg var ganske shaky og ville egentlig bare hjem fortest mulig. Heldigvis ble turen så fin at akkurat det gikk over etter hvert.

Jeg konkluderte med at det ble for langt å gå ned til Sigerfjord og jeg ville ikke risikere å gå i tåke på ukjent løype selv om den er merka. Løbergdalen gidder jeg neppe å gå noen ganger mer for den er ulidelig kjedelig, og blokkenvassdraget hadde jeg jo padlet dagen før. Så da ble det ned til Djupfjorden. Derfra to kilometer asfaltgange til bilen, men det fikk stå sin prøve.

Hovedhytta

Dagen ble jo billedlig sett veldig fin, det klarnet opp litt før jeg kom meg av gårde.

Jeg så ikke alle toppene rundt her, men noen viste seg. Dette hytteanlegget ligger virkelig flott til.

Jeg hadde litt å bære på, det ser jeg jo her.

Jeg vurderte å padle de første vannene også, men det var kjekt med merket sti altså! Jeg hadde jo dessuten padlet til Snytindhytta, så det var ikke like nøye med overvekt padling på returen. Tok ingen sjanser, bare fulgte stien for sikkerhets skyld.

Det var mye fint å se underveis, og himmelen var flott.

Forskjellig å oppleve også. Det er lenge siden jeg har sett en så stor frosk, for eksempel. Jeg kom også traskende ned en bakke, da det plutselig lettet to voksne ryper og et kull med unger. Det vil si, rypene fløy mens ungene flakset, på en måte. Artig var det i hvert fall - og de var mange!

Havet! Der framme er målet! Men det var ganske så langt igjen egentlig.

Denne stien er så godt merket og brukt at det var absolutt null problem å finne fram.

Det var lagt ut en del klopper siden sist jeg gikk her, det var kjekt. Jeg har vært litt skeptisk til så synlige inngrep i naturen, men det sparer den jo faktisk. Da går folk på disse istedenfor å lage mange stier ved siden av hverandre etter hvert som området gjørmes til. Så jeg er blitt pro klopping på myr.

Denne øyenstikkeren var også positiv til klopping. Dessverre litt mindre positiv til fotografering så dette var det nærmeste jeg kom. Så flere på turen,var bra med insekter generelt. (Inkludert klegg.)

Det var visst midt i blomstringen til orkideene. Disse var flotte. Et skikkelig woodland akkurat her. Stien gikk forresten veldig nært det ene Beibarnvannet, så her skulle jeg nok funnet den igjen om jeg hadde padlet vannene nedover.

På tur nedover mot Storvannet. Det har jeg tenkt å padle, det er stort nok til å være verdt bryet med å pakke og blåse packraften opp. Ikke minst vet jeg at det er skogsvei så jeg kan gå til Djupfjorden med den ferdig oppblåst, ikke krangle meg gjennom kratt.

Her tok jeg meg en pause, og en Real turmat. Nå har det gått så lang tid siden den sommeren at jeg ble lei det, at jeg klarer såvidt å spise en sånn en sjelden gang. Ikke hele, men noe.

Flott innover fjellene nå.

Sånn ser altså ei myr ut inni, om du har lurt på det. Artig «innblikk».

Langs storvannet var det også mye kul stein.

Vannet er jo regulert, så her ser vi vel rett og slett hvordan berget ser ut over og "under" vann på en måte. Ganske stilig.

Det var nesten så jeg fikk lyst til å snu og gå opp igjen.

Men jeg skulle videre nedover, her ser dere ruta tegnet inn med lite synlig guloransj.

Skogsveien var slitsom å gå på, grusen var så løs. En kul ting med packraften er at den kan brukes som liggeunderlag. I hvert fall for en pause når man er sliten i beina, som her.

Djupfjorden! Hurra! Jeg strenet rett ned myra og satte ut.

Jeg kom jo ikke så nært vannet at jeg så det før halve fjorden var forbi, men padlet resten ut. Det var stille og fint, en fin avslutning på turen.

Ja, i den grad det var det. Her kom jeg i land, men så måtte jeg jo gå etter bilen. To kilometer på asfalt, hurra. Huff. Men jeg la i hvert fall båt og sekk igjen her, og gikk uten last, om ikke annet.

Underveis gikk jeg forbi dette lille skuet. En fin avslutning på en fin tur. Ja, det meste av den i hvert fall. Mange opplevelser underveis. Packraft har absolutt sine fordeler, men det har også å veie sekken først når man er ferdig pakket. Dette var i meste laget for noen som ikke er særlig vant med sekk.

Hjem å pleie føtter. Det var vel kanskje ikke akkurat turen å starte med når man ikke har gått særlig i marka de siste årene, men. Jeg liker konseptet, så må jeg kanskje bestrebe meg på å finne noe med litt mer padling og litt mindre (slitsom) gåing på neste tur.

Ja, det kan jeg jo la dere tro. Der tar jeg nemlig feil igjen. Men dét skulle jeg i det minste ikke komme til å angre så veldig på, det blir mest bare stas - foruten slitsomt.