Padlemia: Digermulen til Haversand

I år ble det juli før Wenche og jeg fikk dratt på førpåsketuren vår. Trenger vel ikke nevne et visst virus eller sen vår. Vi var inne på litt forskjellige ideer for turmål denne gangen, men vi skulle jo da på tur midt i fellesferien. Jeg hadde sett alt for mange padlebilder allerede fra Steigen for eksempel, til at det fristet. Der så det fullt ut. Min teori var at en tur fra Digermulen til Skrova ville være mer i fred for andre folk.

Værmeldingen var også denne gang litt ymse. Det regnet bra da vi tok ferga over fra Melbu til Fiskebøl, men vi tviholdt på stemninga. Vi var dog ikke sikre på noen avgjørelse ennå, for det var skikkelig grått underveis og meldte ymse vind – jeg så lysning ett eller annet sted, men turte knapt håpe på at det var nedover Raftsundet. Men det var det heldigvis!

Wenche prøvde nemlig å lufte idé om Svellingan som plan B, men der skulle hun på aktivitetslederkurs noen måneder senere og det hadde jeg fått munnkurv om – De skulle helst ikke padle der så mye på forhånd så da kunne jo ikke JEG dra dit med henne… He he. Det var litt vanskelig å komme på gode nok argumenter – men som bildet viser så ble det utsetting i Digermulen, etter at vi hadde støttet den lokale butikken.

Det var ikke mye som minnet om fergeværet da vi begynte å padle, det var tvert imot perfekt. Her har vi krysset over til Store Molla, og såvidt begynt å padle sørover langs den. Det var rolige forhold, så vi tok sjansen på østsiden. Det er den som vender mot Vestfjorden.

Det er ikke så mye å padle imellom underveis, så vi benyttet de fleste anledningene.

Det er ikke så mange hus og denslags heller på denne siden av Store Molla, men desto mer kul stein.

For eksempel her, som det var ei skikkelig klipe inn i berget. Det var imidlertid ikke stein over til tak, så man kan ikke helt kalle det for en grotte. Men kul – absolutt.

Foto: Wenche Edvardsen

Sett fra motsatt vinkel. Stilig? Litt sånn juv-aktig plass, dette.

Her ser vi sørenden av Årstein i bakgrunnen, så vi har fortsatt et godt stykke igjen. Men vi har god tid, det er ferie og vi gjør akkurat som vi vil underveis.

Etter hvert var vi kommet nedover til Fremnesvika, som jeg i grunnen ikke la merke til sist jeg padlet langs denne øya. Den gang var det mer transportetappe og korteste vei som gjaldt, mens vi nå var mer på tur og hadde tid og lyst til å utforske ting. Var ikke vi forresten begynt å bli ganske sultne nå?

Jo, vi var i grunnen det, så vi padlet inn her for å finne et sted å gå i land. Denne plassen tilbød litt lettere ilandstigning enn de bratte bergene vi hadde padlet forbi en god stund nå, det er helt sikkert. Ulempen – insekter. Blodtørstige insekter.

Men fint! Det skulle ikke stå på det.

Foto: Wenche Edvardsen

Det var litt tuer her, så det var ganske lett å tryne eller ramle på ræv, som her.

Etter litt mat, drikke og dopause fortsatte vi videre. Vi svingte litt innom området der Siri, Jørn og ungene bodde et år på hytta. Har du ikke sett «Tid til å leve» så er den absolutt verdt en titt.

Nå hadde vi padlet en stund, men det var lite stress. Ferie er ferie, da må man ta seg tid til både fotografering og utforsking.

Vi nærmet oss nå sørenden av øya, men som vi ser på tracket endte vi opp helt sørvest på øya til slutt. Så det gjensto fortsatt litt padling hvis vi skulle til Haversand, der vi visste at Stein-Evert hadde camp. Vi hadde ingen konkret avtale om det, men vi visste han var der og skulle stikke innom hvis det passet etter hvert. (Det gjorde det jo, som dere vel har skjønt av tracket allerede.)

Mektige omgivelser.

Hurra, her kan det også padles litt imellom!

Flott lys mot andre siden av Vestfjorden.

Tall på berget? Hvorfor det? Noen som vet?

Dag 1 på tur var så langt veldig bra. Men nå begynte vi egentlig å bli ganske klare for å slå leir, det var snart på tide med mat igjen og sånt. Vi bestemte oss for å ikke slå leir ved noen av strendene på Lille Molla i dag, men padle videre til Haversand. Helt utslitt var vi nå ikke, så det skulle vi klare.

Fortsatt flott lys mot andre siden av Vestfjorden, og litt båttrafikk. Men mindre enn jeg ville trodd, egentlig.

Det her så jo finfint ut, det måtte jo være her han holdt til. Vi så jo det røde teltet hans, og greier. Men det forsvant ut av syne etter hvert som vi padlet innover… Mystisk.

Lavvann, rett og slett. Og vi var på feil side! Det var på en måte samme strand, men på fjære sjø måtte man rundt flere holmer for å komme til den andre enden. Jaja, vi hadde i hvert fall funnet fram selv om det endte med en liten omvei.

Vi regnet jo med høytidelig mottakelse, kanskje med veivende flagg og greier, men det var ikke antydning. Vi så han gikk rundt på stranden, og vi sendte bilde da vi rundet odden og ble synlige for han - men null respons. Etter hvert som vi nærmet oss, gikk han til og med inn i teltet!

? Hæh?

Nuvel, han var visstnok bare ikke oppmerksom på at vi kom, og vi fikk lov til å slå oss ned her vi også. Som vi ser er det faktisk klippet litt på jordet. Det skal visstnok være for at folk heller skal slå seg ned her, fremfor lenger bort der det er rasfare. Omtenksomt!

Her kommer «omveien» vår mer tydelig frem. Vi kunne nok slept over, men med fulle kajakker fristet det ikke særlig.

Men her, som på lunsjstoppet vårt, var det fullt av blodtørstige krek. Knott! I store mengder. Det var forresten jordveps også, men de lot oss i fred faktisk.

Takk og pris hadde jeg tatt med myggnetting, så bortsett fra når jeg skulle spise gikk det høvelig greit. Men plagsomt var det uansett, noen kravlet seg innunder.