Rundt Litlmolla

Dag to på «påsketuren» til Wenche og meg, som i år fant sted i juli. En viss pandemi er opplagt årsak, men aprilen var så pass vinterlig i år, at det spørs nok om ikke vi hadde drøyet det uansett. Hvis du ikke har lest del 1 av turen ennå, så finner du etappen fra Digermulen til Haversand HER. (Klikkbar link)

Teltet ble vått i løpet av natta, men det er ikke krise så lenge det ikke skal tas ned før det er blitt tørt igjen. Utsikt fra den ene teltåpningen på Allak. 

Det tørket fort opp på morgenen, og det lå an til nok en flott dag på havet. Her ser vi sånn høvelig rett mot Svolvær, mens vår plan var å padle litt til venstre for bildet (østover), mot Lille Molla og Skrova.

Jeg skvatt litt til da jeg så dette, og lurte på hvem i all verden som var på vei inn i teltet mitt. Det viste seg naturligvis å være meg sjøl! Jeg hadde lagt tørrdrakten i forteltet på denne siden, men siden skoene var så fulle av sand fikk de ikke være med inn. Da blir det seende ut som noen er i ferd med å krype under duken og inn i teltet… Da kan man skvette godt når man har glemt det helt av, he he. Lettlurt, kan man si. 

Wenche er klar for dag to! Woho!

Stein-Evert som vi traff på Haversand ble med på første del av turen. Her godt synlig med klubbcaps på, han også. 

Wenche hadde også capsen sin på, jeg tror det var en god investering klubben gjorde med å skaffe de der. Vi har for øvrig fortsatt noen til salgs, om du er interessert i en. 

Det er mange strender i dette området, så det var ingen overraskelse at det lå ei her også, eller at det het Sandvika her, helt nord på Litlmolla. 

Her la vi like godt inn en liten kort beinstrekk. Som vi ser er det ikke kritthvit korallsand, så den kommer ikke kjempehøyt på lista over toppstrender likevel, selv om den ellers var både stor, langgrunn og fin. 

Jeg visste at lenger bort på samme øy var det mindre, men enda finere strender nemlig. Med korallsand! Så vi satte kursen østover, for å finne disse og avgjøre planen for resten av dagen. Østsiden er utsatt på østlig vind, med få steder å gå i land som ikke blir en utfordring med litt mer enn helt rolige forhold, såvidt jeg kunne se.Wenche følte seg litt rusten, så jeg ville ikke lure henne med på noe som kunne bli i overkant ubehagelig.

Vi liker det best sånn her, hvit strand, sjøgrønt vann og blå himmel med dekor! Like bortenfor var neste strand av samme sorten, ja vi ser jo Stein-Evert er i full gang med å dokumentere den allerede.

Der gikk vi i land, denne stoppen var planlagt hele tiden. Jeg har vært her en gang før, men da var det veldig tidlig på året, så jeg ville se nærmere på hvordan den er i juli. 

Her dro vi kajakkene over forrige gang, da jeg var her med Harstad-klubben, for å padle rundt halvøya Bjørnerøya. Det ble ikke til at vi gjorde det denne gangen, skulle vi rundt Litlmolla kunne vi like gjerne padle rundt hele, ikke kutte ut halvøya.

Her har vi for øvrig utsikt rett over Molldøra, omtrent. Vi ser blant annet mot Brettesnes sør på Stormolla. Den veien satte Stein-Evert kursen, mens vi fortsatte videre etter vår plan. Men teltene sto igjen på Haversand, så vi skulle møtes igjen utpå ettermiddagskvelden en gang.

Her runder vi Våtvikneset, spente på hva som ville møte oss når vi kom i eksponert farvann. Det skulle vise seg å ikke bli allverdens, det var ganske perfekte forhold faktisk. Men ut fra vindretningen kunne det øke på, og bli mer etter hvert. Det måtte vi ta høyde for.

Det var like fint her som jeg hadde sett for meg. Vi padlet nokså langt fra land et stykke, tok korteste vei fra Omfløddholmen til enden av øya. Det måtte ikke bli for lenge til lunsj, kjente vi nemlig.  

Helt speilblankt var det ikke, spesielt når vi nærmet oss enden av øya. Helt passelig for denne dagen og vår tur, rett og slett. 

Barske fjell på sørsiden av øya også. Men nå måtte vi snart ha oss en pause, både for det ene og det andre. 

Det var ikke umiddelbart bare bare å gå i land, for såvidt. 

Men det hastet så pass at vi gikk i land ved nokså første anledning, som var her på Sandblåsteren. Et såkalt megetsigende navn, jeg kan godt se for meg hvordan forholdene kan være her til tider. Men denne dagen var det rolig og så fint at vi rett og slett ble værende for lunsj.

Ikke vanskelig å se for seg fallvinder og vinder som treffer fjellet og virvler sand her nei. Men flott sted når ikke det skjer!

Det var mange forskjellige insekter som også syntes her var fint å oppholde seg denne dagen, blant annet bloddråpesvermere. De er virkelig av de kuleste insektene vi har synes jeg, det er så flott kontrast på dem.

Her kan du se litt nærmere på dem. De har til og med valgt seg en blomst som står fint i stil, imponerende. 

Denne purpurgullvingen koste seg også på disse blomstene. Det er jo kjempemange ørsmå blomster på hver stilk, så den kan jo enkelt spasere ganske kort men rekke over mange. Ganske lurt ja, jeg ville nok også valgt det samme.  

Blåklokker for eksempel, må man jo fly ganske langt for å rekke over like mange. Noe rart med denne, sa du? Ja, den er faktisk hvit! Det er den første hvite blåklokken jeg har sett, ganske kult. De fleste planter og dyr kommer en sjelden gang i hvite utgaver. Ikke sånn skikkelig uvanlig, men det forekommer slett ikke overalt heller. 

Foto: Wenche Edvardsen

Men nå må vi komme oss videre snart. Egentlig skulle vi jo til Skrova, men vi så at det ville bli veldig sent om vi skulle rekke å padle rundt hele. Det er ulempen med fint vær og fine omgivelser, man surrer litt for mye og koser seg – eller, egentlig akkurat passelig, men det tar jo tid! 

Så det utelukket vi nokså raskt, for det kunne også være litt i overkant med tanke på hvor langt vi hadde padlet dagen før og at dette var en liten test av Wenches padleform. Ikke lurt å overdrive nei. 

Vi hadde veldig lyst på is, noe vi regnet med at vi kunne få tak i på Skrova, men det ble til at vi droppet å padle dit. Når vi uansett ikke fikk padlet rundt, så lot vi like godt hele Skrova bli til en annen gang. Du store all verden så fornuftige vi var i dag! Nuvel, vi satte i hvert fall kursen bortover langs fjellet på forrige bilde. Det var fortsatt god stemning, og avgjørelsen om å droppe Skrova var vi fint komfortable med i ettertid også. 

De som har den plassen bak storsteinen, Grundstad ser det ut til å hete, er heldige. Der ser det ut til å være skikkelig fint. 

Like under fjellet lå ei lita strand, den er nok veldig fotogen. Akkurat her savnet jeg teltet mitt, det kunne blitt skikkelig stilig bilde her hvis jeg hadde hatt det med. Men det er antagelig en viss rasfare på den stranden, med det fjellet rett over… Kanskje like greit ikke teltet var med. 

Her runder vi odden lengst sør på Litlmolla, og setter kursen nordover igjen på vestsiden av øya. 

På denne siden var det nærmest flatt hav, bare en ørliten dytt bakfra innimellom. 

Vi tok oss som nevnt god tid i dag, dermed hadde vi også fin anledning til å se alt mulig underveis. Sånn som denne her - uvisst om det er en ny trollpikk, eller det er en Kermit frosk. Var det her Wenche så Mikke Mus også, tro? Han klarte jeg aldri å se, men. 

Disse her ser man nok ganske jevnlig om man padler i dette området. Disse la seg mistenkelig i ro, vanligvis fyker de jo bare forbi i ei dundrende, helsikes fart. Kunne det være noe ørnemating på gang, kanskje? 

Foto: Wenche Edvardsen

Jada!

Det var helt presis hva det var! Den kom ganske nært oss på returen til øya, og det satt flere i området. Fin ørneopplevelse også, altså.

Nå var vi nesten kommer rundt øya, og det var litt synd å nærme seg startstedet igjen, men samtidig var det jo også tid for middag, og sånn sett fint å få slappet av litt også. Man kan ikke få gjort alt på en gang, dessverre. 

Her var det betongrester etter ett eller annet. Jeg har ikke klart å finne ut hva det er. Kan det være noe fra krigens dager, som skulle passe på hva som passerte gjennom Molldøra kanskje? Ikke vet vi, sleng ei melding om du vet, er du snill.

Kort tid etter at vi passerte betong-mysteriet krysset vi over til Stormolla. 

Her omkring møtte vi to minker, en på land og en på havet faktisk. Ut fra retningen de kom og tiden imellom så måtte det være to forskjellige. Jeg liker dem jo egentlig ikke, siden de er lystmordere og uønsket i norsk natur, men samtidig så er det jo et levende liv som man møter på i naturen så det er jo en opplevelse uansett. 

Det var også her i området vi ble i tvil om hvor hen flyplassen ved Svolvær befant seg. Det ble vi rett og slett ikke helt enige om, men så kom det et fly inn for landing og parkerte den debatten. Det dukket ikke opp noe avisartikkel om flykræsj, så jeg går ut fra at det var fasiten som åpenbarte seg. Det er i grunnen lett å bli litt forvirret med himmelretningene her, siden Lofoten ligger på skrå, ikke nord/sør. 

Plutselig dukket det også opp et annet skue!

Hurtigruta! Ikke riktig like kjær etter dette korona-tullet de klarte å få til tidligere i år, men likevel. Den måtte foreviges, nå ser man den jo sjeldnere enn før. 

Så hadde vi Haversand i sikte igjen, men hva er det vi skuer der oppe i fjellet?

Et sovende troll! Ikke rart det kommer steiner ned bortenfor campen fra tid til annen, det er sikkert han her som slenger ned stein når han blir forbannet, tenker jeg. Jaja, vi lå utenfor skuddlinja hans, forhåpentligvis.

Tilbake ved camp va Stein-Evert allerede på plass. 

Utsikt sånn høvelig motsatt vei, fra litt bortenfor mitt telt. 

Sånn ble tracket mitt for dagen. 

Ser du nøye etter her, ser du et fly som går inn for landing på flyplassen som lå der den skulle ligge, he he. 

Dekorativ tang på stranda. 

Noen hadde samlet skjell og dandert på en stor stein. 

Fine farger i naturen. Jeg var visst akkurat for tidlig til å se den blomstre, kan det se ut for. Eller akkurat for sein?

Dagens skyshow avsluttet på dette viset, med å fullstendig matche denne formasjonen. Imponerende kontraster naturen stiller opp med noen ganger.

Foto: Wenche Edvardsen

Fabelaktig dag, rett og slett.