Med truger opp Bygdåsen

Det har snødd og blitt vinter igjen, så det var ikke lenger bare å gå på tur til fots.

Hvis ikke man har truger! Det har jo jeg, så nå var det bare å hekte dem ned fra kroken og få dem på seg. Jeg var slett ikke sikker på om det ville la seg gjøre å gå opp fra huset den vanlige ruta, for der er det ganske bratt. Men jeg ga det et forsøk, og med litt hit og dit så gikk det bra – selv om jeg ikke hadde tatt med staver!

Det var rett og slett så fint vær at jeg bare måtte finne på noe ute. Men som man sikkert registrerte på første bildet, så var det ikke sånn på hele turen nei. For her kom jeg til å stusse på at det var hvite prikker i lufta? Hæ? Hvor kom de fra?

Aha, det var bare å snu seg nordover… Der var det snø i lufta, ja. Jaja, det skulle vel gå bra likevel. Så langt var den største utfordringen å komme seg så pass bratt oppover uten staver – jeg fant meg en liten stokk av ei grangrein som lå igjen etter hogsten her. Veien (seng av grangreiner, nærmere beskrevet) maskinene hadde brukt var kjekk å ha oppover. 

En liten samling av forskjellige bartrær. Her er både gran, einer og lerk i skjønn forening. Kjenner du ikke til lerk så er altså det de stilkene som ser døde ut… Den feller nemlig baret om høsten, men det kommer nytt til våren. 

En mystisk fordel jeg har funnet med å ikke se så langt framover, men følge mest med hvor man tråkker, er at man plutselig har kommet lenger opp enn man trodde. Det gikk forbausende lett å gå oppover, spesielt tatt i betraktning manglende staver. Det hadde vært lurt å ha, jeg holdt på å ta overbalanse bakover flere ganger… Det gikk heldigvis bra.

I ferd med å bli truffet skikkelig av elingen. Nokså kort tid etter dette bildet ble tatt så ble det nesten whiteout. Jeg begynte å tenke på å sette meg i vindsekken og teste den mens jeg ventet på at den skulle gå over, men straks jeg hadde tenkt tanken så ble det bedre. Det var greit nok, for det var vel strengt tatt ikke i den sekken jeg hadde på meg at vindsekken faktisk lå… 

Det var rett og slett favorittværet mitt, bygevær. Masse kule skyer og elinger rundt om. Jeg hadde bestemt meg for å gå helt til varden, som er på ca 200 meter over havet. Stien var naturligvis borte i all snøen, men med truger er man jo ikke akkurat avhengig av sti så det var ikke så farlig. I hvert fall ikke så lenge jeg så hvor jeg skulle hen. 

Der var den! Jeg kom meg helt opp! En dag skal jeg prøve å gå lenger, men akkurat i dag hadde jeg økt fra 2 kg hoftesekk til 5-6 kg ryggsekk i tillegg til truger på føttene. Det fikk holde, tenkte jeg. Gangsperra har i etterkant sagt seg helt enig i det, hadde muligens helst foretrukket mindre. Det ble mer enn én hviledag etterpå, for å si det sånn. 

Flott tur da! Så snart det blir blått imellom skyene så er det knallfint altså!

Upsideisi… Ny eling på tur i nord! Men flott å se på!

Jeg gikk faktisk klar av den, beveget seg ikke rett sørlig heldigvis. 

Jeg pleier å ta en litt annen vei ned enn opp, noen ganger gjennom granfeltet i sør. I dag så jeg rett og slett etter en plass jeg kan ta med meg telt i ryggsekken en dag, kanskje helst til våren. Trenger litt mindre med seg da enn nå på vinteren, jeg får vel neppe med meg en pulk oppover den bakken. Men dessverre høres de vindmøllene ganske bra, så må nok finne en plass i "lyd-le" av granfeltet. Så en potensiell plass på avstand, som jeg skal sjekke ut ved en senere anledning.

Det er ikke lange turen egentlig, men det tar sin tid med denne formen. Fordelen med at ting tar tid, er jo at man får god tid til å se på forskjellig. Her om dagen gikk jeg for eksempel i mørket, og hadde fantastisk nordlys på hele turen ned. Da er det jo fint å ikke gå så fort, så varer det lenger!