Urtinden med bygespenning

På tide å gå opp på enda ett av fjellene jeg har i utsikten, nå sto Urtind for tur. Jeg har gått litt for lite i marka i det siste. Det er rett og slett fordi jeg har vært litt på kanten formmessig, og da er det padling som gir minst risiko for å gå tom når jeg skal være i aktivitet. Men det er opp- og ned-musklene som har størst behov for opptrening, så nå var det bare å kle på seg fjellskoene og få gjort jobben.

Jeg hadde ikke gått langt langs skogsveien før jeg kom over disse her, piggsopp. Det er en del granfelt og blandingsskog, så det var ikke veldig overraskende. Men jeg skulle jo oppover, så de fikk stå. 

Det samme fikk denne her, men det er vel en eller annen skrubb? De pleier jeg ikke ta når jeg er på sopptur heller, jeg holder meg til kantarell og piggsopp siden de er så pass bombesikre.

OBS - rull kjapt forbi neste bilde hvis du er av den litt sarte sorten.

Det neste jeg kom over var nemlig et lite kadaver. Er det dette som er vånd? Jeg har bare sett det en gang før og det var ganske nylig. Syntes den var litt for stor til å være mus, så enten er det vel en vånd, eller så er det en gigamus?

Urtind er nokså lettgått. Først er det slak skogsvei, over et kort, vått område, så bærer det oppover litt brattere, men med fin sti og veldig glissen skog. Man blir liksom ikke sliten underveis, samtidig som det går oppover. Men herlighet så tregt det gikk med meg i dag. Det har tydeligvis ikke vært innbilning at jeg var litt på minussiden, jeg brukte nok tre–fire ganger mer tid enn folk normalt bruker! Desto mer riktig å ta turen.

Jeg stakk førsst innom Lille Urtind, der har noen plassert ut litt pynt. 

Varder er jo en åpenbar mulighet for å ta bilde med selvutløser, så her er et bilde med folk i. Det viser for øvrig veien videre oppover til hovedtoppen.

Jeg sa vel varde, men den er jo hul og har åpning, så det er vel mer et lite skjul, egentlig. 

Jeg var ganske bestemt på å komme meg helt til topps, selv om det tok allverdens tid i dag. Så det var bare å gå på. Fortsatt fin sti oppover. 

Jeg fant en sopp til av samme sorten (-ish i hvert fall), den så egentlig ut til å være lite spist på. Men muligens litt for gammel? Eller? 

Så begynte det å komme elinger rundt meg, både her og der. Nede ved munninga av Hognfjorden så det nå ut til å regne. 

Hjemme også! Og rett derfra kom det vind! Altså hadde den retning mot meg! Jeg raska på til toppen, så jeg ikke plutselig skulle befinne meg i en eling og ikke få se utsikten.

Det rakk jeg helt fint. Her ser vi resten av Hognfjorden, og så er det Sørfjorden vi ser innover midt i bildet. Rett til venstre for den er det vi har 10 på skjæret-posten Eidbuktneset. Det er jo ikke så mange ukene siden vi padlet her. (Bloggen for den turen)

Her ser vi ut mot Gavlfjorden, tar man til høyre i krysset der ute så kommer man i Risøyrenna, og så er det Reinsnesvannet som ligger nærmest. 

Det går an å følge ryggen og gå videre til Durmålstuva, men det har jeg aldri gjort. Ikke skulle jeg det i dag heller. Det kan veldig godt være jeg gjør det en dag, men da tror jeg at jeg skal ordne meg med transport sånn at jeg kan gå videre og ned istedenfor tilbake. 

Jeg gikk litt bortover mot ryggen, bare for å se hvordan det eventuelt var å komme seg ned der, og om jeg så stien som skal gå nedenfor Urtind. Ei lokalkjent dame sa en gang at det var bedre å følge den, nemlig. Så her ser jeg tilbake til Urtind, faktisk. 

Jeg gikk på mirakuløst vis klar av elingen. Det vil si, jeg kledde på meg jakke for det ble litt yr et par ganger, men i forhold til det som jeg en stund regnet med å treffe på så var det jo i praksis ingenting. Fukt, ikke vått, på en måte. Turen ned tok også sin tid, jeg fant jo litt forskjellig å se på – og så er det jo tross alt tid for både blåbær og krøkebær… Kom nok ned med blå fingre og lepper, for å si det sånn. (Men jeg er lite imponert over størrelsen på blåbæra foreløpig.)

Hvis du lurer på hva dette er, så er det faktisk en avledningsmanøver. Jeg skulle nemlig ta med meg de piggsoppene, og så kom det akkurat en mann med hund gående! Jeg hadde ingen planer om å gjøre ham oppmerksom på at det befant seg spiselig sopp i området, så jeg tok heller nærbilder av «pynten» på grantrærne, sånn at jeg hadde en alternativ grunn til å stoppe akkurat der. 

Så nært stien sto soppene, nemlig. Jeg gikk også av veien og rusla en liten runde i granfeltet, så fant jeg et par til. Men det er nok allerede folk som går der og plukker, tror jeg. Syntes jeg så det sto kappede stilker igjen et par steder.

Flott tur, bortsett fra at «hele dagen» gikk. Ut fra gangsperra å dømme så var det akkurat passelig tur for dagen, dette.