Etiketter

Svolvær–Oddvær med seil

Plutselig en dag tikket det inn ei melding fra sør for noen helger siden. Kunne jeg tenke meg å komme den veien og seile? Så klart! Det var bare å pakke og kjøre sørover til Svolvær. Heldigvis hadde jeg ikke sett an værvarsel før jeg dro, jeg gikk bare ut fra at det meldte gode seilforhold. For hadde jeg visst hvor jæklig kjøreføre det var så hadde jeg nok droppet det - biler lå strødd langs Lofast. Men det ante jo ikke jeg før jeg var underveis, så det var bare å ta det rolig så kom jeg fram etter hvert. Det ble Odd, Boyd og meg på tur.

Det ble ikke allverdens av den lovede vinden, så det ble litt justering av plan. Istedenfor enveistur som vi hadde håpet på fant vi det bedre å starte ved flyplassen, og suse over til Oddvær, med muligheter for litt justering av rute etter hvert.

Jeg driver jo og slår seilet opp og ned etter som det passer, det gjør ikke disse her. I hvert fall ikke på denne turen, nei seilet sto oppe hele tiden. Det så ut til å fungere helt greit.

Vi krysset litt på tvers av vinden i starten egentlig, den vinden som var kom ut av Austnesfjorden. 

Vi kan vel for såvidt bare ta ruta med det samme. Relativt lett å se hvor hen jeg tok bilder, det er alle stedene med uregelmessigheter... 

Foto: Odd Krane
Sørover var det mer fargerikt, for øvrig. Tross den heslige kjøreturen i tett sludd dagen før, ble det flott himmel og farger på det meste av turen. 

Innimellom ble det mer vind og fart. 

Fortsatt fint mot sør.

Innimellom tok vinden seg godt opp, til tider ble det litt hektisk med justering på seilet. Jeg har jo ikke holdt på like mye som de to andre, så jeg har det ikke helt «i fingrene» ennå. I mer vind må man fikse ting kjappere, har kortere tid på seg, og da øker jo også sjansen for plunder og blunder.

Men fint!

Som du kanskje la merke til på kartet lenger opp, så dreiet vi nordover litt før Oddvær, for å få surfa litt skikkelig medvinds også. Det var artig, helt til vi skulle dreie opp imellom øyene i Oddvær. Jeg hadde lurt litt på hvordan jeg skulle laste kajakken. Det var som jeg for såvidt hadde fryktet, ikke lurt å legge alt bak. Så jeg følte ikke helt at jeg hadde kontroll på styringa når vinden ble sterkere. 

Boyd var imidlertid aldri langt unna, og loset meg greit imellom skjærene. Som vi ser så var det tungsjø sørfra.
De har ikke lagt brottpadlinga helt på hylla fordi de har montert seil, noterte jeg meg. 

Straks vi var innom holmene tungsjøen brøt på følte jeg at jeg hadde litt mer kontroll. Nå begynte vi å se etter en plass å ta pause også. Jeg har faktisk ikke padlet her inne i Oddvær før, tror jeg. Jeg har krysset over fra flyplassen og sust forbi på andre siden av sundet, men kan ikke huske at jeg har svinget innom her, så det var artig. Helt ny plass for meg!

Fortsatt fint lys, og karene har fått klart for seg hvor vi skal. 

Hit! Ja, det har dere vel for såvidt sett på kartet allerede, når jeg tenker meg om. Her sto det en kul mur, og var le for den sureste vinden. I Oddvær er det visst en del steinaldergreier, men hva den muren har vært det finner jeg ikke.

Foto: Odd Krane
Pause!
Også klar for pause!

I hvert fall nesten. Først må det enda litt mer fotografering til. 

Fortsatt flott lys sørover. De andre karene tok ikke seilet ned i pausen en gang, så da gjorde ikke jeg det heller. Får man være med på tur, er det vel lurest å følge innført kutyme. 

Etter pausen padlet vi nordover imellom øyene, for å finne en kul passasje som de mente det skulle gå an å padle gjennom på så høy flo som det var nå. Sånt er jo greit å vite om, for plutselig en dag kommer man kanskje nordfra og møter uvær i området, da kan det være veldig kjekt å snike seg inn fra baksiden og slippe unna tungsjøen fra sør. Kjekt.

Ulempa var at det lå en eling akkurat i den retninga vi hadde tenkt oss. Men på den annen side – vi har seil, da betyr det kanskje bare god bør når vi skal tilbake igjen? Jeg hadde justert lasta i pausen, så nå oppførte kajakken seg normalt.

Vi fant kul vei, så det ble ei sløyfe til slutt. 

Lyset forsvinner ganske fort, så nå måtte vi begynne å tenke på kryssinga tilbake snart. 

Det ble en grei retur, bortsett fra at jeg allerede i starten klarte å miste snora jeg styrer seilet med, og etter at jeg hadde fått hjelp til å få fatt på den så klarte jeg – igjen – å sette åra på innsiden av snora, sånn at jeg rett og slett holdt på å trekke meg sjøl ned. Jeg skal prøve å endre litt på oppsettet mitt på dekk, for akkurat det der er veldig upraktisk.

Akkurat sånne ting er det jo som er virkelig bra å erfare når jeg ikke er alene, så er det ikke like kritisk hvis slike ting skjer. Kjempeartig tur, og lærerik. Nå må jeg bare få fikset litt, så blir det forhåpentligvis å funke optimalt neste gang. 

2 kommentarer:

  1. fiin tur i vakkert landskap :) Gleder meg sykt til å være med!! De to gutten der har sin egen måte å gjøre ting på som fungerer :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er gjevt å få lære av de som har knekt koden allerede. :) Det overrasker vel ikke så mange at jeg synes det går kjappere og artigere å lære når man får hjelp underveis, enn når man knoter og plages sjøl. ;)
      – Vi gleder oss også til du kan være med! Krysser fingre at det ikke blir alt for lenge til! (Eller, det er det jo allerede, men ja, du skjønner…)

      Slett

Kommentar - ja takk! :)