Meløyvær med Harstad-klubben

 

Det var en flott tur til Meløyvær i fjor, og i år lå det på nytt an til en kjempetur i finvær. Flere fra klubben vår hadde også tenkt seg dit – ja, vi ble faktisk flere var Vesterålen- en Harstadklubben da dagen kom. Men det skal sies at det var mye takket være at Ofoten-avdelinga vår stilte særdeles sterkt. Vi som bodde litt unna kom også kvelden før, her har vi det trivelig rundt leirbålet fredag kveld på Bjarkøy camping på Leirvåg. Samme sted som i fjor. Et bra utgangspunkt for en tur i Meløyvær.

Jeg tenkte først å ligge i bilen, men siden det så ut for å bli flott så satte jeg opp teltet. Temperaturen var nemlig også fin, selv om det var først i september. Nordlys fikk vi også!

Det er så kjekt å kunne rulle opp enden av teltet. Så sent på året var det også lite insekter, så på morgenen var det bare å droppe myggnettingen også, og spise frokost på dette viset. Jo, vi skal vel klare å holde ut ei helg med dette her. 

Nydelig vær, nydelig område. Her ser vi sørover (og litt vest) mot fjellene på Grytøya. De første av oss har begynt å få kajakkene ned på stranda, for å pakke dem. Fordelen med å dra kvelden før er goood tid på morgenen. Passer meg veldig bra.

Etter hvert begynte også harstadværingene å dukke opp. Dette blir vel sett ganske vestover, når vi blir ferdige med pakkinga skal vi padle til høyre i bildet og nordover.

Vi ble ganske så mange på turen, her har vi akkurat startet turen utpå formiddagen. 

Litt innimellom holmer og skjær, det er mange ulike veier man kan velge i denne skjærgården. 

Her har vi padlet oss inn i en liten krok, men ikke helt uten grunn. 

Her ligger det nemlig noen vrakrester! Det skal visstnok være rester av dampskipet «Hans Egede», som sank mens det lå i opplag her – i 1947. Så det tar sin tid før sånt blir helt borte, ja. Hallarshamn, står det på kartet at det heter akkurat her som det ligger.

Etter det obligatoriske vrakstoppet gikk turen videre mellom holmene med sandbunn imellom. Blant annet passerte vi den fine (sett bort fra høyspentledninga) leirplassen vi brukte aller første gangen jeg var med på Meløyvær-tur. 

Vi klager ikke, er det ikke så de sier?

Denne så veldig ut som Bjørg Pauline, brønnbåt for Nordlaks, som lå her og sikkert tok om bord fisk fra et oppdrettsanlegg for å frakte dem til slakteri. 

Det blir en del strekk i feltet når man er så mange, stadig noen som må ordne noe, se på noe eller ta bilde av noe, og så er det jo forskjell på padletempoet i tillegg. Da må man ta litt pauser også, for å samle gjengen, sånn som her.

Ganske mange P&H-kajakker med på denne turen, her er en av dem.

Ikke mye bølger å skryte av, akkurat, men det er jo greit når man i grunnen er på kosetur. 

Enda litt mer snirkling, men nå har vi et pausested i siste – vi trenger en beinstrekk. Dessuten er det fint å være på land i finvær. 

I hvert fall på et fint sted. Her var det fint, selv om det var et stykke opp fra kajakkene til grønt gress – som man jo vil ha. 

Akkurat passelig slette for oss her, skulle tro den var bestilt. Therese er ikke pælmet ut av gjengen med vilje (i hvert fall ikke som jeg fikk med meg), men plukker einebær som det var mye av her. Jeg plukket så klart også, men dessverre hadde jeg ikke noe fornuftig å ha dem i så de fleste forsvant på vei hjem. 

Rene studiesirkelen, dette her, ha ha. Sjelden folk sitter så ryddig i en pause?

Men det var i tidligste laget før lunsj, dessuten hadde turlederne et annet sted i tankene for et litt lengre opphold. Der er det skikkelig flott, så det var fint, jeg hadde håpet på det.  

En god del av gjengen i godt driv her. Har sannelig glemt hvor mange vi var, men tror det kommer et bilde senere der vi kan ta ei opptelling.

Egil, Monica og Øystein fra klubben.

Therese var en av turlederne denne gangen. 

Silje også, så er det Renate, Bente og Stein-Evert fra Ofoten. 

Flotte farger, lys bunn er jo alltid en schläger. Sand gjør seg i grunnen best under vann? Eller?

En robåt! Som blir rodd! Alltid gøy å se, skjer ikke veldig ofte.

Knekte årer skjer heller ikke så ofte. Det er vel første gang jeg har sett at det har skjedd på flatt hav, men det kan visst skje. Når padlekompisen drar på så må man jo bare ta i det man har, og da… pæng. Så noen fikk øve seg på å fikse knekt grønlandsåre, ingen navn nevnt osv. 

Så kom vi fram til den flotte lunsjplassen! 

Du skjønner hva jeg mener? Bortsett fra sanden da, men det er ikke storkrise for en kort stopp, verre når man skal telte og får sand på alle tingene.

Men jeg tok fram stormkjøkkenet, for jeg kunne ikke huske å ha brukt det i sommer overhodet – og da glemmer man jo av hvordan utstyret funker. Så jeg skulle øve litt på å tenne det med tennstålet, det gikk jo raskt ad undas. Hadde fyrstikker også – og en hjelpsom padlekompis som fikk så ørene flagret for å prøve å hjelpe uten verken å ha blitt bedt om det, eller fått lov. Man blir jo ikke bedre på noe av at andre gjør ting for en, for å si det sånn. Vel, fyrstikken virket, og jeg fikk kokt vannet.

Sa jeg fint, ja? Rett og slett litt rart at jeg kun har vært her på pauser, aldri hatt leir her, så fint er det.

Etter en god pause her så måtte vi naturligvis videre. Vi skulle overnatte på Valhall i år også, det vil si noen (blant annet meg) inne, noen i telt ute. 

Men ja, først måtte vi jo padle dit da. Vi padlet en litt lengre runde nå enn vi gjorde sist. 

Her er tracket fra årets tur – fjorårets dag 1 svakt markert med lilla.

  

Her satt det ei ørn, det kan være at det er den lille prikken oppå der, eller så var fuglen fløyet. Det husker jeg ikke lenger, bare at det var en der. 

Nesten synd det er så kort til Valhall nå, man får jo lyst til å bare padle resten av dagen når det er sånn her.

 

Langt der borte blir det vel Senja vi ser på andre siden. Sørøst på Senja, der vi har vært på pinsesamling med Alf noen ganger. Skrolsvik, Lemmingvær og Tranøy, det området.

Her ser vi mer utover mot storhavet, ut Andfjorden mellom Andøya og Senja. 

En skikkelig flott dag på havet, vi må bare ha noen flere bilder her sånn at de fleste finner bilde av seg i bloggen. 

De kommer i tur og høvelig orden her, nemlig. 

Som sagt, det var en del P&H-kajakker. Wenche har nå begynt skikkelig å ta i bruk Cetusen, og merker at den går fortere enn Scorpioen. 

Leif-Hermanns Cetus fikk imidlertid ligge hjemme, han padlet Scorpioen sin. 

Silje og Audun. Siden de var fire turledere så kunne vi dele gruppa opp, sånn at de fleste nå padlet korteste vei til Valhall, mens noen av oss som hadde lyst til å padle mer tok en liten ekstrarunde. 

Den gikk utover i retning Steinavær, men dit var det litt for langt, så vi snudde her ved denne staken. Der skjedde det for øvrig ingenting spesielt, annet enn litt fotografering.

Derfra suste vi også innover mot Valhall. 

Det ble strengt tatt ikke så mye lenger enn de andre padlet, men vi fikk jo litt mer tid på havet, i hvert fall. 

I dette været er jo sånt helt ok.

Etter brua kommer vi inn mot Valhall. Denne gangen padlet vi forbi det langgrunne området vi holdt på å bære oss ihjel i fjor, og gikk heller i land på ei strand lenger bort. Det ble noe lenger å gå på land, men det var det i grunnen verdt for å slippe all den bæringa når det er fjære sjø.

Her ja, her ser vi hvor mange vi var. Ganske mange i år, ja. Ei i betjeninga tok bildet, sånn at alle skal være med her tror jeg.

På Valhall spiste vi også middag, som var ei kjempegod fiskesuppe vi også fikk servert påfyll av. Oppi den var det kveite hvis jeg husker riktig (blant annet), som i hvert fall skulle være fanget like utenfor der for få timer siden. Det setter jo en ekstra, liten spiss på måltidet når man får høre sånt. Etter middagen gikk vi på puben! Der ble ikke jeg så veldig lenge, men lenge nok til at det var mørkt og nordlys på returen. Akkurat da angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt teltet med, men det var samtidig også helt ok å legge seg – og stå opp – på hotellrom.

Her er stranda vi hadde parkert på. Definitivt kortere bæring enn det ville vært der vi gikk i land i fjor, selv om det ikke var ekstremt lavt vann. 

På returen skulle vi ta sånn høvelig samme rute som i fjor, og la av gårde i samla flokk. Været holdt seg som vi ser like fint i dag også. At det går an å ha sånn flaks!

Her padler vi østover sundet mellom Krøttøya og Flatøya. 

Her padler vi også østover, på nordsiden av Helløya, som jeg mener det blir vi ser sørover mot. Strendene ligger på Helløya. 

Her ligger vi i ventemodus, fordi noen skal ta bilder og padler i forveien – til feil plass, ha ha. 

Audun har nemlig tenkt at vi skal til Lassevika, som også er et knallfint sted for lunsj (eller leir). En av deltakerne, Stein-Evert, har laget en film fra turen, blant annet filmet han da vi kom padlende inn til Lassevika. Den kan du se HER. 

Sånn ser det ut der, altså. Utsikt rett mot Senja igjen. Det viste seg etter hvert at det var store mengder med teiebær på sletta like bak der vi satt, så jeg fikk faktisk plukket nok til å lage litt dram. Den står enda i sprit på kjøkkenbenken her hjemme. 

Selv om jeg plukket så lenge som mulig, ble jeg faktisk ikke helt sist på vannet. Da begynner jeg å ha litt kontroll på tingene på tur, omsider. Det er jo på tide når man har kommet til september, kan man si.

Alle på vannet, da er vi klare for siste etappe tilbake til bilene. 

Det ble en del forsinkelser underveis, av ulike årsaker. For min del var en av årsakene at jeg fikk folk til å spise kråkeboller. 

Viggo har her ikke helt bestemt seg ennå for hva han syntes, men jeg tror det endte med en «ok». 

På vei vestover inn Sundsvollsundet. Her er det fuglefjell, tidligere på sommeren. Dette er i seneste laget for å få se særlig med fugl. Her skal det være den største kolonien med krykkjer i Troms har jeg lest, ellers er her også gråmåke, teist og skarv. Området er også naturreservat. Vi så i tillegg en rovfugl her, men jeg er ikke god nok på dem til å si hva det var slags. Vi så den litt for kort tid også, men det var artig å se noe annet enn ørn som vi ser nærmest hele tiden. 

Her nærmer vi oss fuglebergene, selv om vi var i baktroppen satt det ennå skarv på den store steinen. 

De ble faktisk sittende, merkelig lite sky denne gangen. Skarven pleier jo å stikke lenge før man har skjønt at man er i nærheten.

Synd at speilreflekskameraet lå nedpakket (eller muligens rett og slett i bilen, til og med, husker ikke helt). 

Her ble det kjempestrekk i feltet. Noen ville se på alt mulig lengst mulig, mens noen nå fikk los på bilen og padlet av gårde. Andre igjen ville rett og slett padle med litt fart, omsider.

Straks tilbake ved bilene, Øystein ser ut for å ha hatt en fin tur. 

Jan-Viggo det samme. Det tror jeg nok helt sikkert gjaldt alle sammen – for dette var en kjempetur. Det er et flott område her ute, og når været da slår til sånn som dette, så kan det jo ikke bli annet enn suksess. Når man da i tillegg har fine og lydhøre turledere som på denne turen som justerer og finpusser turen underveis, så blir det særdeles bra. Alltid kjekt å være på tur sammen med naboklubb også, så det er nok ikke siste gang heller. 

Tusen takk for turen, hele gjengen!