En liten tur til Skjærvøyan

Flott vær, null grader søndag sist helg. Det er jo tett på mildvær, faktisk. Jeg gjorde et sjeldent unntak fra regelen om å padle sammen med noen hvis jeg har muligheten, fordi de andre som skulle på tur ville padle rett i nabolaget. Jeg ville mer ut mot ytterisda, og var blitt litt låst til den ideen merket jeg. Så jeg dro til Vik, for å samle posten ute på Lille Skjervøya. Her var det da også helt stille da jeg kom, men jeg vet jo at det som regel er litt drag i sjøen og lyden av yttersida der ute. (Ja, det ligger en blå kajakk på vannet her – ikke helt enkel å se kanskje.)

Det er kanskje ikke så overraskende at det var denne jeg skulle padle? Det var nok også litt medvirkende til at jeg ikke ville padle hjemmefra, fordi da måtte det heller blitt med kajakken som ligger i naustet. Nordkappen duger så absolutt fremdeles, men nå ville jeg få finjustert pedalene på denne nye. Skruen som opprinnelig manglet også kommet på plass, forresten.

Denne gangen hadde jeg også tatt med vingåra, som kanskje egner seg best når jeg padler Tarantellaen. Det var sannelig blitt en stund siden sist jeg brukte den åra, så det var jo spennende i seg selv. Den er ganske stiv, så det kan fort bli vondt både her og der når det er lenge siden sist. 

Jeg satte kursen først mot Årnesan, der jeg hadde en liten justerings-stopp. Det er en slags klemklute som er brukt for å stille snorene til roret, i og for seg en grei ide, men jeg mistenkte at den gir litt for mye etter. Vi får se. 

Videre fulgte jeg land bortover, jeg tenkte å ta «den gamle ruta» som vi pleide å bruke da jeg begynte å padle, og var med de erfarne padlerne på tur her. Da padlet vi en sånn liten rundtur, som jeg tenkte passet bra i dag. Og det var lurt! Den gode stemninga på bildet kommer nemlig av årets første tjeld-observasjon! Den hadde til og med slått på lyden! Hurra! Da var jo denne turen allerede en suksess. 

Da jeg kom på yttersiden av Holmsnesøya fikk jeg litt vindbølger, så jeg fikk faktisk litt småhjelp videre utover mot Skjervøyan. Her så jeg forresten en sel. Og stormåsen har slått på lyden – den er jo her hele året men om vinteren holder den stort sett kjeft bortsett fra når den øyner mat. Men nå hadde den altså varsellyd fordi jeg kom forbi. Mer vårlyd altså!

Som nevnt, litt dreis med hjelp bakfra.

Glitterlakk med sol på! 

Her er jeg framme ved Litle Skjærvøya, for å samle posten som er der. Kassen var faktisk nedsnødd nå, bare taket stakk såvidt opp av snøen. Da er det skikkelig vinter! Det er det jo også, for såvidt. 0 grader i dag, men det kjentes faktisk en god del kaldere ut. Kjøligste nullgraderen jeg har kjent på lenge, for å si det sånn. Det er for øvrig Store Skjærvøya vi ser bak meg, og Hadseløya med fjell på lengst bak der.

Dette bildet er jeg sannelig ikke helt sikker på akkurat hvor jeg har tatt hen. Men jeg likte det så pass at det må med likevel. 

Etter at jeg hadde samlet posten så fant jeg ut at jeg skulle runde helt, og få med meg den ytterste øya også. Her er det noen plasser man kan padle litt «imellom», uten at det er så veldig grunt (ref fare for riper…)

Her tester jeg for øvrig styretak bak med vingåre, null problem egentlig – når man bare vet at det går an. Noen mer erfarne innbilte meg jo en gang i tiden at det ikke gikk an, og da var det også bortimot umulig. Nå vet jeg bedre, og da er det utrolig hva som er relativt enkelt å få til...

 

Det var ganske rolig her på lesiden, og fine steinformasjoner som vanlig – bare med snø på. Uvant her ute.

Dette bildet er egentlig kulere enn det ser ut ved første øyekast. Som nevnt – vingåre. Som noen tror at det ikke går an å gjøre diverse styretak med. En ting var at jeg prøvde, men her gjør jeg det altså uten å tenke meg om – på VENSTRE side! Jeg har jo i lengre tid vært så mye bedre teknisk på høyre side at jeg alltid har øvd der hvis ikke jeg bevisst bestemte meg for å øve på venstre side. Nå tok jeg meg i å teste på venstre side helt av meg selv. Da har det skjedd noe med venstresiden, det er helt sikkert. Og veldig kult! Da kan det jo fort være at det skjer noe med teknikken på den siden, også. 

Når Vinterpadletreffet blogges blir det mer om den såkalte glassfiber-meteren, men i dag oppdaget jeg at det finnes en ror-meter også. For en ting er at den første ripa på en helt ny kajakk gjerne er litt sur å få, men jeg har altså klart å få den uten at jeg merket det. I utgangspunktet perfekt. Men når jeg nå forbannet meg litt på at jeg skulle padle der jeg ville padlet hvis jeg hadde hatt en av de eldre kajakkene, så viste det seg altså at jeg ble litt paranoid med tanke på roret som henger bak. Det er jo et svakt punkt, på en måte. Så det ble gjerne en ekstra meters klaring for sikkerhets skyld… Rormeter.

Bildene dokumenterer vel sånn høvelig at jeg i hvert fall padlet en del mellom steiner og skjær. Det var forresten en kar oppe på utsiktstårnet på øya, tror jeg det var her jeg la merke til. Uvisst om han var ens ærend for å se på meg, ha ha.

Joda, litt mellom både her og der, men jeg så sånn her skeptisk ut også, har Goproen dokumentert. Så jeg har ikke helt kvittet meg med ripehysterien ennå, nei. Men men, det går alltid over. Det bare tar lenger tid med svart bunn og glitterlakk!

Da jeg rundet forbi kom det litt vind igjen, så da var det bare å få ned roret igjen (som jeg ikke gidder å bruke når det er stille). Snora som jeg tar det opp eller slipper ned med er ikke plassert på standard plass på min kajakk. Jeg kunne nemlig velge, og da fikk jeg plassert det her bak setet, nokså likt sånn som jeg har det på Inuken. Det fungerer i grunnen fint, så det angrer jeg ikke på. Normalt er de visst plassert lenger frem og opp på dekk, men der så jeg for meg at jeg ville komme til å dævle neven borti innimellom, og det er jækla vondt når man er kald. Nå unngår jeg i hvert fall det.

Her tror jeg det er like før jeg smetter inn mellom øyene igjen. Deretter padlet jeg mest mulig i le til jeg skulle krysse over mot Kallsnes-lykta. Der var det blitt en helsikes motvind! (Men da hadde begge Goproene daua av batterimangel, derav dette bildet istedenfor et fra kryssinga) Der sleit jeg faktisk litt. 

Men jeg fikk samtidig litt betalt for alt bryderiet med å sette i VKV-pedalene! For nå som jeg trengte mer trøkk i frasparket, så var det gjort bokstavelig talt i en håndvending å justere pedalene, så ble det bedre dreis. Dessuten, når GPSn sier at jeg padlet i 6–7 km/t når jeg syntes at det ikke gikk framover, så er det nå ikke allverdens galt heller. Forresten var det helt problemfritt å padle med vingåre plutselig, merket det ikke i muskler verken her eller der. Bortsett fra at ryggen påpekte at jeg hadde sittet lenger tid sammenhengende i kajakk enn jeg har gjort på ganske lenge. Det må den få lov til. 

Her er forresten tracket fra turen. Det går vel nokså klart frem her at det er mer avdrift på denne Tarantellaen enn jeg er vant med fra de andre kajakkene mine (med unntak av Inuken, den er sikkert ikke så ulik).

Som det også går frem av tracket så dreide jeg av ned i le bak odden ved lykta, rett og slett fordi jeg tenkte at det ville være smart av meg å spise litt før jeg padlet videre i motvind til bilen. Ellers kunne jeg gå tom, ut fra hva jeg hadde spist tidligere på dagen. Sett i ettertid også, et klokt valg. Nesten forundrende klokt, egentlig. 

Kylling tikka masala på termos. Lærdom, fyll termosen opp selv om du ikke vil spise så mye, for ellers så blir den i kjøligste laget underveis, når det er vinter. Men noe fikk jeg ned likevel.

Derfra var det motvind tilbake til bilen. Her ser vi for øvrig den store fordelen når man padler om vinteren – man slipper å bære kajakken hele veien. Det er mye lettere å dra den på snøen, så sånn som denne gang da detvar et stykke fra støa jeg gikk i land og bort til bilen, så ville det vært mye mer styr på barmark.