Onsdagspadling i Hognfjorden

I slutten av april var det på tide å starte opp med onsdagspadlinger i klubben. Leif-Hermann skulle lede turen denne uken, og valgte Hognfjorden med Eidbuktneset som turmål. Nærmere bestemt gapahuken ved utløpet av Sørfjorden, innerst i Hognfjorden.

Dermed satte vi ut like innenfor Kvalsaukbrua. Selv om fjæra der er litt steinete er det høvelig greit å sette ut, like nedenfor god parkeringsmulighet for en onsdagspadling. 

Vi satte kursen rett over fjorden, for å padle innunder fjellene innover. Det er ekstremt mye finere enn andre siden av fjorden, nemlig. Så det er faktisk verdt å padle samme siden to ganger, istedenfor begge sidene.

På andre siden er det ikke så høye fjell, de er heller ikke så nært fjorden, og i tillegg er det bebyggelse hele veien innover. Jeg har padlet der én gang, og har ingen planer om å gjøre det en gang til, for å si det sånn. 

Vi ble fem stykker i dag, ikke så verst så tidlig på året, egentlig. I tillegg til Leif-Hermann og meg, kom også Berit, Alexia og Tessa og ble med. Her har vi kommet over, og begynt å padle innover. 

Plutselig så jeg noe spennende på himmelen. Fjellvåk? Jeg ser ikke forskjell på den og musvåk. Men det var i hvert fall en av de litt mindre vanlige rovfuglene vi ser på turer, så jeg ville ha bilde av den. Det vil si, jeg så ikke bare denne. Det kom to slike omtrent samtidig, og i tillegg så jeg en mindre rovfugl som jeg ikke aner hva var for noe. I løpet av helt få minutter. Det er litt av en naturopplevelse synes jeg. Fikk sannelig angre på at jeg ikke tok med kikkerten. 

De andre var ikke så interessert, så jeg rett og slett meldte meg av turen og lot de andre padle videre på den planlagte turen i foretrukket tempo mens jeg stoppet og pakket opp speilrefleksen. (Og besvarte telefoner, som også rydde inn tilfeldigvis nokså samtidig.) Dessverre hadde jeg ikke det objektivet som jeg trodde sto på kameraet, derav ikke bedre bildekvalitet enn det ble.

Da jeg nærmet meg gapahuken viste det seg at de andre var sannelig ikke kommet seg på land ennå. 

Jeg hadde sett for meg at de skulle være nesten ferdig med bålet og alt, når jeg kom sigende, men det rakk jeg jammen.

Foto: Leif-Hermann

Omtrent samme tidspunkt, sett fra land.

Utsikt utover fra gapahuken, vi kom altså padlende innover bildet kan man si. Nokså stille nå, i perioder var det litt sur vind men ikke sånn at det ble noe bølger av det. 

Turlederen hadde med seg ved, så det ble altså et lite bål på den ganske så store bålplassen. 

På en stein foran gapahuken var det plassert noen søtmalte småsteiner. 

Disse her to har noen tatt seg bryet med å lage og legge igjen her, til glede for senere besøkende. 

Dette bildet viser kanskje best sånn høvelig hvor høye fjellene er, og hvor bratte. Samtidig vil det gå greit å gå utover her, det er ikke veldig ulendt akkurat helt nederst. Et stykke går det også skogsvei. Mulig jeg skal ta meg en tur innover her til fots en dag, men det har jeg tenkt minst ett av årene tidligere også, uten at det har blitt noe av. Vi får se i år, kanskje det blir?

Turen utover blir jo ikke lik andre veien. For det første så ser man jo motsatt vei, så det er jo en helt annen utsikt fra kajakken. I tillegg så blir det gjerne et annet lys også, hvis man padler så kort tid før solnedgang som vi gjorde denne dagen. Da fikk vi det skikkelig gylne lyset på returen. Skikkelig fint!

Kameraet klarte ikke å fange det like bra på alle bildene, men. 

Det vises i hvert fall at det var fint, går jeg ut fra. Men selvsagt enda mye finere i virkeligheten. 

Nå var det lenge siden Alexia hadde vært med oss på tur, men nå fikk Scorpioen hennes en tur på saltvann igjen. Det tror jeg den syntes var på tide. Vi håper det blir ny tur om ikke så lenge. Denne turen MÅ jo ha fristet til mer, for å si det sånn. Går jeg sterkt ut fra.

For det lyset på slutten av turen var helt magisk! Man blir nesten like overrasket hvert år over at det går an. At det blir SÅ fint, liksom. 

Her er vi nesten ferdige med kryssingen over tilbake til bilene. Det var bittelitt vind og bittelitt straum, akkurat så pass at vi merket at det var litt til hjelp. Det setter vi jo alltid pris på. 

Vi får avslute med selveste sola, deilig at den er oppe så lenge igjen. Nå er det bare få uker igjen til midnattsol!

Eller vent – en tur er jo ikke ferdig straks den første foten er på land. Så vi avslutter denne turen med et bilde av lessing på biler, det hører jo med det også. 

Takk for turen!