Trøndere og Årsteinen rundt

En liten gjeng med trøndere padlet rundt Austvågøya for ikke så lenge siden, og jeg hadde tenkt å stikke innom dem underveis hvis jeg fikk det til. De var så heldige med været som det er mulig å bli, så de kom ganske langt før det passet for meg. Men jeg fant ut at jeg skulle padle ut og møte dem når de var en avstikker innom Svellingflaket. Det gikk ikke helt som jeg hadde tenkt, men ble heldigvis en fin tur likevel. Det blir jo heldigvis som oftest det, selv når ett og annet går skeis.

Det begynte med at jeg glemte å ta med vann. Det er jo ikke videre smart når det er en av de beste sommerdagene det er snakk om, altså steiksol. Jeg hadde varmt vann på termos, og litt saft i sekken, så jeg skulle nå klare meg en stund i hvert fall, fant jeg ut. Her setter jeg ut fra innerst i fjorden på nordsiden av Årsteinen, vi ser såvidt brua over enden av Pundslettrenna. (Også kalt Årsteinkanalen) Karene hadde rapportert om helt vindstille der de holdt til, og det var det jo også her som jeg satte ut. Jeg droppet tørrdrakten for første gang i år, så varmt var det. Jeg skulle jo heller ikke så langt, og så videre… Et lite stykke ut kom jeg til ei nokså ny båthavn, der stakk jeg innom for å høre om de kanskje hadde vann å spandere på meg. Men den var så ny at det hadde ikke kommet vann der ennå. Jaja, jeg skulle få vann hvis jeg kom innom Risvær, og det skulle vi jo sikkert dagen etter. Så da skulle jeg klare meg.

Jeg padlet utover hit i første omgang, her er det like før jeg skal krysse over mot øya de lå på. Det kom et par båter mens jeg padlet utover hit, men de var høflige og slakket opp så jeg fikk lite hekkbølge å surfe på etter dem dessverre. Her var det nå også blitt så mye vind at jeg måtte legge meg helt opptil land for å få sjekket kartet uten å blåse ut i leia. Jeg mente å ha en høvelig god ide om hvor det måtte være, og lurte på om jeg kanskje burde padle sørover langs land det stykke, for å så kunne utnytte vindbølgene under kryssing, litt sånn på skrå. Det syntes jeg var en grei plan. Mens jeg lå her kom det for øvrig melding fra dem – «Vi har også mye vind!» Nuvel, det hadde jeg allerede skjønt, siden det var så pass mye vind her.

Jeg måtte vente litt her, for Høydal eller en beslektet skute kom på tur utover, og de vet jeg går sånn høvelig fort selv om de er store. Da den var passert krysset jeg, litt mer direkte over enn jeg egentlig hadde tenkt, var nok blitt litt utålmodig mens jeg ventet. Bølgene viste seg også å være ganske krappe, så da jeg kom på at det sikkert ville bli direkte rotete opplegg en stund på grunn av båten, ble det direkte småubehagelig egentlig. Og, da jeg kom over til oppdrettsanlegget jeg skulle padle i le av, så viste det seg å bare være bløff! Det var kun merkingen som lå der, ingen ringer som tok av for bølgene. Helsike. Ikke at det var veldig fare på ferde, men det begynte å bli litt mindre margin enn jeg liker å ha.

Strekningen før jeg fikk hvile og påfyll ble plutselig dobbelt så lang, det var det verste. Jeg ville ikke risikere å gå tom. Nå mente jeg å se et telt på øya jeg trodde var den de lå på, men jeg hadde ikke sjekket kart eller gps noe særlig under kryssingen på grunn av bølgene, så jeg var ikke hundre prosent sikker.

Så litt nøyere rundt meg, og det viste seg heldigvis å ligge et par oppdrettsringer i feil retning. Jeg tok omveien for sikkerhets skyld (den var bra med tanke på bølgene), fant et tau på en ring og holdt meg fast i det. Samtidig skulle jeg altså holde på tingene, sjekke kart, gps, og ringe til karene… Et helsikes liv, rett og slett, for jeg lå jo og slamret litt selv om det var i le, og vinden tok godt tak uansett – jeg hadde litt for få hender.

Jeg ringte for å sikre meg at det var et trønder-telt jeg så, og husker jeg fikk beskjed fra Mr. Vindstille (he he he) om at jeg måtte ikke sette ut i dette været bare for deres del, hvorpå jeg svarte noe sånt som at jeg allerede var ferdig med hovedkryssinga med vinden på tvers og «jeg ligger nå og klamrer meg til et oppdrettsanlegg». Det gjorde jeg jo bokstavelig talt, for jeg ville ikke risikere å miste telefonen. Det gadd jeg bare ikke.

"Litt" ute av fokus, bare...

Jeg forklarte hvor jeg befant meg (greit å ha noen som kan melde rescueservice, ha ha), og ga beskjed om at jeg satte kursen mot nærmeste holme for å kle på meg tørrdrakten før jeg padlet videre (mer seriøst, for at de IKKE skulle melde rescueservice selv om det drøyet før jeg kom). Ikke at jeg strengt tatt trengte drakten, men det er rart med det, man blir gjerne litt mer «lett og ledig» i hoftebevegelsene når den er på…

Her ser vi forresten hvorfor det ikke er med noen bilder fra turen over. Ett eller annet dritt skjedde med kameraet, så det nektet plutselig å fokusere. Men antar at det likevel dokumenterer greit at alle tingene fra dagluka ligger utover på land… Da jeg kom til holmen viste det seg nemlig at jeg hadde glemt å sette luka på, siden jeg lot telefonboksen ligge på dekk. Så det rommet var fullt av vann… Da skjønte jeg omsider at jeg nok var mer sliten etter jobbuka enn jeg hadde merket sjøl, og kanskje heller burde holdt meg hjemme. Men der var jeg jo ikke.

Dermed tok jeg meg tid til å hive innpå litt energi og drikke. Som vi ellers kan se bak meg her så oppdaget jeg plutselig at det hadde dannet seg en vegg med tåke i sør, så jeg fikk det travelt igjen med å komme meg fram mens jeg ennå så øya jeg skulle til. Men vinden løyet selvfølgelig litt mens jeg var på land, i tillegg til at jeg var forbi området med mest straum virket det som, så bølgene ble mindre og mye greiere oppførsel på. Nå var det bare strake veien med vinden i ryggen ned til øya, etter omveien.

Foto: Helge Martin Rønnes

Jeg hadde fått beskjed om at noen sto med speil og signaliserte til meg, men det så jeg foreløpig ikke noe til. 

Da jeg var på land og tømte den oversvømte luka fant jeg ellers vhf'n. Den er det jo mye smartere å bruke mens jeg padler, når jeg visste at trønderne også hadde. Så vi gikk over til det, og her gir jeg beskjed om at nå har jeg omsider sett speilsignalet deres. Da hadde jeg imidlertid i tillegg til teltet sett folk som gikk rundt oppe på øya for lenge siden, så jeg tror vanlig vinking hadde fungert like bra – men de hadde jo ikke helt visst retningen jeg kom fra.

Foto: Helge Martin Rønnes

Jeg er sannelig litt usikker på når de først klarte å få øye på meg. Ett eller annet sted her i bildet skal jeg befinne meg…

Jeg klarte å få et par ørsmå surfer, men ikke mange. Litt slappe bølger nå.

Foto: Helge Martin Rønnes

Her er jeg i hvert fall kommet innenfor synsvidde. (Eller zoomet nok inn på…) En av jukse-markørene i bakgrunnen der, ser vi.

Straks jeg kom inn i le var det kjempefint, endelig framme på Sandøya. Omveien ble til slutt ganske lang, men det fikk så være. Først var det en liten omvei for å sjekke kartet så jeg ikke padlet feil, og når jeg først var der så var det ikke kjempelangt for å få fylt på mat og drikke og kledd på meg mer mot vinden.

Foto: Helge Martin Rønnes

Etter ankomst, sett «utenfra».

På øya var det ikke kjempelenge før sola tok seg en dukkert under fjellene, og karene som var på langtur køyet nokså tidlig i teltene. Det var i grunnen fint for meg også at det ikke ble så sent. 

Men før det fikk jeg fersk bakst, de hadde nemlig en Omnia med seg. I tillegg til at det var nokså herlig med servering når jeg kom på land, så var det også kjekt å få se en sånn i praksis. Jeg hadde ikke tenkt på at det gikk an å rett og slett lage muffins i den sånn som dette. Skikkelig smart. Men jeg tror fortsatt at den er litt for mye bal med å få plass til i mine kajakker til at jeg gidder å kjøpe meg en. Det ville nok blitt som med popkornkjelen, som ligger hjemme med unntak av helt få spesielle anledninger. Jeg klarer ikke å huske hvor mange år det er siden siste spesielle anledning, men det er år det er snakk om, ja.

Tåka tok aldri helt overhånd kvelden før, og da jeg åpnet teltduken morgenen etter så var den forsvunnet helt. Det var rett og slett skikkelig kanonvær igjen.

Det var bare å få i seg litt frokost, pakke kajakkene, og så komme seg på havet. 

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hvor langt jeg skulle følge dem, men dårlig søvn om natten gjorde at det nok ikke kunne bli så veldig langt. Jeg måtte jo tilbake til bilen også, innen en viss tid.

Foto: Helge Martin Rønnes

Straks klare – det er så varmt at jeg kjøler meg litt ned i vannet før padling. For ja, i dag ble det tørrdrakt fra starten av.

Det var selvfølgelig fine forhold utpå.

Etter hvert fikk vi et ørlite vinddrag også. 

Det er ikke riktig så klart i vannet lenger, i forhold til hvordan det er om vinteren, men man ser et stykke nedover fremdeles. 

God stemning, men å få disse tre karene på et samlet bilde var ikke enkelt sånn helt uten videre. 

Men her er ett der det klaffet sån høvelig!

Foto: Øyvind Eriksen

Noen tenkte til og med på å ta bilde av meg også, ikke verst. 

Første mål var Risvær, som vi skulle padle gjennom. Nå var det en stund siden jeg hadde vært der selv, så det passet meg ypperlig.

Her er alle tre med på samme bilde igjen, men de ble jo litt små i forhold til meg da…

Foto: Helge Martin Rønnes

Dette er liksom sjarmen med Risvær, som gjør at man synes det er et litt artig sted å padle gjennom. Det er et gammelt fiskevær som består blant annet av to litt større øyer som det er bebyggelse på. 

Det var flere enn meg som trengte påfyll av vann, så da vi kom i snakk med noen fikk vi lov til å fylle, og tok oss en tur på land med vannflaskene. Etter hvert kom karen jeg hadde snakket med dagen før også innom, så fikk han avklart at jeg hadde overlevd turen. Jeg hadde for såvidt tenkte tanken at han kanskje skulle hatt beskjed, jeg vet jo at folk bekymrer seg for padlere så snart det blir det minste hvitt på bølgetoppene. Men jeg hadde jo ikke noe telefonnummer, akkurat. 

Det ble faktisk ikke helt fraflyttet her før på 1990-tallet mener Wikipedia, litt rart å tenke på. Risvær Brygger har visst sågar servering nå i dag, men den benyttet vi oss altså ikke av. Men nå har jeg notert muligheten, til en annen gang.

Sannelig, der er karene på samme bilde igjen, med hele kajakkene også – og litt større enn forrige gang!

Karene skulle videre nedover (også kalt sørover), og planla å sette kursen fra holmene sør for Årstein over til Storemolla, og så nedover mot Skrova. 

Jeg begynte imidlertid å kjenne at det var nok uaktuelt for meg. Jeg var mer usikker på om det var nødvendig å padle korteste vei til bilen, eller jeg i det minste kunne legge ruta rundt Årsteinen og gjennom Pundslettrenna. Jeg hadde jo helt klart mest lyst til det siste.

Endelig fikk jeg karene inn på samme bilde på skikkelig vis! Helge, Arne og Øyvind. Trivelig trøndergjeng som jeg har sett turbilder av gjennom SoMe, men nå altså fikk truffet og padlet litt med. 

Foto: Helge Martin Rønnes

Ikke minst, så kan dere jo få noen bilder som ikke jeg har tatt, så det blir litt variasjon…

Foto: Øyvind Eriksen

Når alt er i det blå?

Foto: Helge Martin Rønnes

Jeg er så fornøyd med den kajakken!

Foto: Helge Martin Rønnes

Ett til der jeg er med… Siden jeg har så kul kajakk.

Foto: Helge Martin Rønnes

Her er jo alle fire kajakkene med, faktisk, men nå er det nok. 

Det var veldig hyggelig med selskap på tur, bare synd jeg ikke kunne bli med videre sørover for det var nok kjempefint. Dere ser vel tegninga her allerede. Jeg har jo vært nedover langs de øyene før og det er virkelig en opplevelse hver gang.

Det var en del folk på sandstranda jeg egentlig hadde tenkt å ta pause på, så jeg satte bare kursen inn her i nærmeste bukt.

Her stekte jeg elgkjøtt som jeg har fått i tynne porsjonsskiver som passer veldig bra på tur. Det er skikkelig lettstekt, så jeg trenger ikke bruke mye gass for å få frest det ferdig. Som vi ser hadde jeg faktisk med smør! Det vil jeg bare ha notert, når det ble så kronglete start på turen. For en gangs skyld var smøret med! Hvis du tror at jeg endte opp på tørt land med kajakken her så tar du feil. Jeg så da at det var langgrunt, så jeg var ikke mindre enn fire ganger og flyttet den langt utover, etter hvert som sjøen falt…

Etter en lang, kleggfylt pause med god mat og drikke tok jeg turen videre, og etter litt fundering ble det til at jeg skulle helt rundt Årsteinen. Så pass fin form følte jeg meg. Her er jeg en snartur i land for å fikse fiskeutstyr og justere ett eller annet, på stranda vi noen ganger har satt ut fra. Der så jeg noe som jeg først ikke helt skjønte hva var for noe.

En bitteliten, død og halvspist flyndre? Eller nei, den ser litt levende, bare gjennomsiktig ut? Jeg fant ikke helt ut av det, så jeg tok borti den sånn nærmest for å konkludere med at den var dau hvis den ikke plutselig var borte. Det forvirret meg nesten enda mer, for den stakk ingen steder – men så jeg bevegelse? Nei? Joda, så svømte den av gårde likevel. Den var dønn levende. Det er i hvert fall en flatfisk, privat-eksperten min tror det kan være en lomre men var ikke bombesikker. Kul var den i hvert fall!

Nå skulle jeg ikke padle langt før jeg fikk motvind, men det var i grunnen som forventet. Den kom i rosser også, men jeg hadde nå for det meste i bruk fiskeutstyret likevel. Jeg får jo aldri noe uansett, så. 

 

Dette bildet mener jeg var tatt fordi jeg syntes det var kule fjellformasjoner lengst sør på øya på den siden det ikke er vei. 

Litt lenger bort fant jeg mye forskjellig kult på bergene. Noe var så spennende at jeg risikerte roret for å få tatt bilde, sånn at jeg kunne finne ut hva det var, faktisk. 

Jeg holdt meg derfor stort sett langs bergene, og her har jeg funnet mer. (Sjekk for øvrig hvor kul glitteret er i sola!)

Her! Dette trodde jeg var egg fra ett eller annet kult, men privateksperten min sier at det er sjøpung. Når jeg nå har fått sett bildet stort på dataskjermen, så tror jeg fullt og helt på det. De bare var veldig små.

Bakvendtpadling! Neida, jeg trengte noe jeg hadde i bakerste skott, og istedenfor å gå helt på land så bare gjorde jeg litt balanseøvelse med det samme. Ligger i ei tangklyse for å ikke reke av.

Helt som forventet ble det ingen fangst på fiskestanga, selv om jeg til tider også fisket mer aktivt.

Da var det kjekt å i hvert fall finne ei blåse på ræk! Den lå lett tilgjengelig også. 

Pundslettrenna er alltid litt artig å padle gjennom, selv om det ikke akkurat skjer så mye her. Det er litt kult med en sånn kanal som er murt opp på sidene sånn som dette. Nylig ble det også mudret i «svingen» som kommer like etter at dette bildet ble tatt, dermed er den nok mer i bruk igjen også, enn den har vært i det siste. (Eller så er den like mye brukt men færre tar nedi bunnen…)

Da jeg kom tilbake til bilen var det, akkurat som da jeg skulle sette ut, litt kø ved utsettingsplassen. Det er tydeligvis mange som kommer med vanlig båt på henger og setter ut der. Da jeg hadde fått kommet ned med bilen og hentet kajakken og utstyret var det blitt ganske sent. Så jeg stoppet ved en utkjørsel med utsikt over en god del av Raftsundet, og spiste middag.

Det ble faktisk ganske så sent, så jeg stoppet faktisk på tur hjem og sov i bilen, også. Det er vel første bilnatten jeg har hatt i år. Nå var det litt ergelig at jeg ikke hadde fått tak i biltelt til bakluka, men det gikk nå høvelig greit å sove i varerommet uten, sånn som jeg har gjort før.

En kjempefin tur i finværet,