Jobbpadling i Vestbygda (Øksnes)

Trening og jobb samtidig er en grei kombinasjon, spesielt i dette været. Som dere kanskje ser av bildet, skulle dette også bli en fantastisk naturopplevelse, for noen uker siden.

Det startet faktisk allerede før jeg var kommet i kajakken. Jeg skulle ut til Skipnes på jobboppdrag, og satte derfor ut fra Sletten, som er det nærmeste man kommer seg med bil. Det var en del motvind utover, men varmt i sola i dag. Ja, allerede da jeg sto i fjæra lurte jeg på om jeg hadde fått solstikk.

For ute på sjøen kommer det noe som fremstår som en kar på brett, som siger motvinds utover. Et brett med motor? Så siger plutselig både «brett og mann» videre ned i sjøen… Jeg stirrer på den tomme vannflata med vindbølger, og lurer på hva i all verden jeg hadde sett. Jeg skjønte lite, men en mann på brett var det i hvert fall ikke. 

Før jeg har fått summet meg og konkludert, brytes vannskorpa igjen, og denne gangen skjønner jeg straks hva jeg ser. Det er havets F-35, staurkvalen – killer whale! Jeg pakker med lynets hastighet, og setter ut. 

Heldigvis hadde jeg flaks, så dro de også nordover. Så jeg kunne egentlig bare sette kursen utover, og håpe at de dukket opp ett eller annet sted etter hvert som jeg padlet. 

Og hurra, det gjorde de! Først rett til høyre for meg, et stykke utpå fjorden. Ikke allverdens til bilde med kompaktkamera, får man si… Men de var her.

Det var generelt litt knøvlete å få tatt bilder, for vinden snudde jo kajakken min ned på tvers umiddelbart, når jeg sluttet å padle. Heldigvis var det ikke så store bølger, mest bare vind.

Det ble litt filsnutt i hvert fall, for etter hvert som jeg padlet så kom de nærmere. De gjør nemlig ofte det, hvis man ikke setter kursen direkte mot dem. Her lå jeg helt i ro, og de kom opp stadig nærmere. På det nærmeste var det på grensen til litt ekkelt å være helt alene. Det ble enda mer nervepirrende, for å si det sånn – men aller mest bare utrolig flott opplevelse. Jeg lurte imidlertid et øyeblikk på hvor lurt det egentlig var å ha svartbunnet kajakk, og hvor til forveksling lik en sel i overflaten jeg egentlig var… Ikke fryktelig lik, antar jeg, sånn egentlig.

Jeg fikk også kurert ripefobien med nykajakken en gang for alle. Dette måtte jeg bare få tatt bilder av med speilrefleksen, og den måtte jeg hente fram fra et skott. Så da bar det i land på dette skjæret, på denne måten. Det ble «noen» nye riper, for å si det mildt.

Mens jeg sto her og tok bilder flyttet bølgene nemlig på hekken til kajakken hele tiden. Jaja. 

Det ble noen bilder til dokumentasjon, i hvert fall. En hel familie var de, også med minst en liten kar. Muligens to.

Jeg fikk aldri sett hvit flekk på noen av dem, men her er i hvert fall den grå med på ett av bildene. 

Babyhval til høyre her. 

Denne er stor, altså. Selv om det ikke er den største hann-finnen jeg har sett, så er den rå. 

Dykker.

Etter hvert så kom det en fritidsbåt, som dessverre så flokken og gikk alt for nært med kurs rett på dem, så borte var de på et blunk. Men om ikke annet kom jeg meg videre over til det jeg egentlig skulle, padle til Skipnes. 

Det var litt kjip motvind et stykke, men så snart jeg var komet over til Tindsøya så var det greit å padle i le langs land. 

Ved Skipnes var det stille og rolig. Kanskje ikke så rart, for det var nok godt med liv i Børøysundet i dag, kanskje ikke mest ideelle dagen å gå med båt fra Myre og hit. 

Jeg gikk i land på flytebrygga, den hadde jeg jo helt for meg selv.

Etter hvert registrerte jeg at klokka hintet om middagstid, så jeg benyttet anledningen til å spise fiskesuppe i Skipnes. Den smakte aldeles utmerket, en rød variant. Kjempgod! På grunn av vinden var det ikke riktig like varmt å sitte her og spise som det kanskje ser ut for, men det gikk. 

 

Da jeg skulle i retur tok jeg like godt turen innom Tinden også, for det er jo en 10 på skjæret-post som jeg ikke fikk samlet i fjor. Så i år skulle jeg sikre meg. Der var det folk, så jeg gikk i land der også for et ekstra jobboppdrag. Fikk se flere ting jeg ikke har fått med meg før, så det var veldig interessant. En liten sak er i dagens utgave av Øksnesavisa.

Selvfølgelig hadde vinden da rukket å stilne litt av til returen, men nå var det nå ikke akkurat medvindspadlingen jeg dro hit for uansett, så jeg var likevel fornøyd.

Fine forhold på returen, selv om det ble noe senere enn planlagt. Spekkhogger-forsinkelse får være innafor, tenker jeg. Helt klart verdt det.

Det er for øvrig ett av de spørsmålene jeg som padler oftest får, for tiden. Folk er generelt nysgjerrige på dette med å rulle kajakk, å komme seg ut hvis man velter og så videre, men aller mest spør folk nå om jeg har møtt på hval noengang. Svar ja – og det er en flott opplevelse hver eneste gang, med både store og små hvaler. Det blir jeg aldri lei av.