Lappjordhytta i Rohkunborri nasjonalpark, fra Sverige

Rohkunborri nasjonalpark er ikke eldre enn at jeg burde visst om den før i sommer, men jeg har i hvert fall ikke vært oppmerksom på den før jeg dro til Senja i juni. Tror jeg bare har tenkt at det var Dividalen som lå der inne, tilgjengelig fra sør. Vel, forskjellen er vel egentlig bare at Altevannet ligger imellom og deler området i to, sånn at det er to nasjonalparker hver for seg, så den store blunderen er det vel ikke. I Rohkunborri ligger Lappjordhytta (bildet), ei DNT-hytte veldig nær svenskegrensa.

 

Jeg tenkte først å ta turen innover fra dyreparken i Bardu, altså kortest kjøring herfra hvis man skal starte i Norge. Heldigvis sjekket jeg høydekotene før jeg var ferdig med planlegginga. Dem var det mange av, og attpåtil måtte jeg både opp og ned igjen flere hundre høydemetere før jeg kom dit jeg kunne kjøre (litt lenger) til. Omtrent samtidig slo det meg, selv om Norgeskartet kun viser Norge – at kanskje det går an å gå like greit fra noe sted i Sverige? Etter å ha hoppet at og fram mellom en norsk og en svensk (som ikke viser norsk side) rundt en zillion ganger, fant jeg ut at jo, det var en veldig god ide.

  

Wenche hadde antydet at hun kunne være interessert i mer tur i ferien. Jeg regnet i grunnen med at hun da så for seg padling, men det skader jo ikke å spørre? Hun sa til og med ja, faktisk. Så her er vi kommet til Björkliden. Cluet med å kjøre hit var at da starter man litt høyere opp, man sparer seg altså noen oppovermetere, samtidig som jeg kunne komme meg til Lappjordhytta og få se terrenget innover mot Sørdalen og litt mot hytta ved Altevann, lenger nord. Så er planen å heller utforske nasjonalparken(e, kanskje) til neste år, muligens med packraft – hvis det så ut som en god idé når jeg fikk sett det ordentlig. Det var rett og slett ikke helt lett å få et klart bilde for meg når jeg måtte hoppe mellom kartene hele tiden.

Vi kom nokså sent fram, og da vi skulle ta valget mellom telt eller hotell, så ser dere hva vi endte på. Rett og slett for å starte turen så bra som mulig, ikke med underskudd på søvn. Dessuten fikk vi da spise hvor mye vi ville av ferdig laget frokost (for øvrig en av de helt klart bedre hotellfrokostene jeg har vært på), sånn at frokostsandwichene vi hadde kjøpt kunne bli lunsj istedenfor. Skikkelig smart, syntes vi. Hotellrommet var for øvrig ikke like bra som frokosten, badet var direkte slitent og eldgammelt. Men senga var grei, og de hadde nå gjort det beste ut av det ellers gamle rommet.

Kart, ja. Det var flere utfordringer med kart. Lappjordhytta ligger veldig nært et kryss i Norge-serien, altså trengte jeg fire kart for å få hele området jeg vurderer å utforske til neste år. På Sortland klarte jeg å få tak i to – men manglet det vi trengte mest, over det meste av denne turen… Vi stoppet på alle bensinstasjoner underveis, noen hadde kart, men ingen hadde noen av de to vi manglet. Hotellet hadde heller ikke det, men om formiddagen var den lille turshopen der åpnet, og der hadde de i hvert fall et 1:100 000-kart over området. Da hadde vi i hvert fall kart over området vi skulle gå. Navigering trengte vi riktignok ikke, det skulle være merket sti. Men det er uansett greit å ha kart i tilfelle rottefelle og sånn.

Svensk skilting stusset vi litt på fra starten av. Men stien var ganske tydelig så det var ikke veldig mye å ta feil av.

Her begynner det å bli ordnings på skiltene – tror vi. Sju kilometer til første hytte Pålnostugan. Denne hadde jeg ikke sjekket opp, siden den lå nokså nært Lappjordhytta, og vi hadde dessuten med oss telt begge to, sånn at vi skulle slippe å være avhengige av noe som helst hytte.

Etter å ha gått en stund – Pålnostugan, ÅTTE kilometer… I Sverige blir det visst lenger igjen, jo lenger man går. Litt urovekkende, men det var ikke så mye annet å gjøre enn å fortsette turen. Men dette kunne jo bli veldig spennende hvis det skulle fortsette på samme viset! Lappjordhytta 11 – altså 3 km imellom hyttene. Fire kilometer til Tornehamn-parkeringen – altså 15 totalt fra Tornehamn til Lappjordhytta?

Fortsatt ved godt mot, vi vet heldigvis ikke eksakt hva sekkene veier. Jeg veide min til fjorten og noe, før jeg hadde fylt vann og handlet litt ekstra, så den var på absolutt minimum seksten. Når man ikke veier allverdens sjøl, så er det nå litt i forhold til kroppsvekta, spesielt med tanke på at dette var første tur med sekk på leeenge. En test-tur, på mange vis.

Foto: Wenche Edvardsen

En smule glorete caps, jeg tok rett og slett den som var mest luftig, for jeg regnet med at det kom til å bli varmt. Fargen så jeg bort fra, for jeg slapp jo uansett å se på den. Men det er litt irriterende når man får bildene, ha ha!

Foto: Wenche Edvardsen

Første lunsjpause. Vi hadde ingen hast med å komme fram til noe hytte – det viktigste var oddsen for å i det hele tatt komme fram. Greit å få spist sandwichen snarest mulig, den var jo kjøpt i går. 

Nytt pågangsmot. Jeg husker ikke lenger akkurat når vi møtte den første svensken som kom motsatt vei på stien, men det var sånn høvelig i starten av turen. Vi var såvidt kommet i gang, der kom han svettende i nesten provoserende fin form, straks ferdig med samme etappen. Trivelig og pratsom var han også. Han påsto han hadde gått turer i Sverige i flere år enn det så ut til å være siden han ble født, og syntes at turen innover den retning vi skulle var virkelig flott. Det ga oss jo litt ekstra pågangsmot. Her ser vi altså hvor vi skal hen – og jeg var foreløpig fast i troen på at vi skulle mot det laveste punktet i fjellrekka vi ser.

En hul trestamme! Det synes jeg opptrer mye oftere i tegnefilmer og denslags, enn i virkeligheten. Men her fant jeg faktisk en, dog ikke så veldig spennende. Det så ikke ut for å være noe inni der.

 

Ved den største elva vi skulle passere var det woodland, her blomstrer mjødurt og geitrams, ganske fin samplantning de har ordnet helt selv. 

Nå begynte vi å kjenne det litt, at kroppene ikke bar sekk hver dag, akkurat. Samtidig mente vi å nå ha gått en tredel av turen til Lappjordhytta. Det gikk altså helt klart framover! Brua så jo dessuten ut til å være en del mer solid enn den første vi passerte (trebru med til dels råttent dekke), så her var det flere ting på den positive siden å fokusere på. 

Elva var jo i tillegg ganske flott å se på. 

Ferdigpauset, klar for ny etappe! Så bar det rett inn i den bratteste bakken til nå, så stemninga dalte litt igjen, og sånn holdt vi på. Men de var akkurat så korte at vi ikke møtte veggen, de bakkene. Vi så som regel enden på dem, om ikke annet, og de var heller ikke kjempebratte. Det virket overkommelig fremdeles, heldigvis.

Foto: Wenche Edvardsen

Mer woodland, her er det bregner som står sammen med geitramsen. Jeg har ennå ikke helt funnet ut av justeringen på sekken, det tok litt tid. Den var ny i fjor sommer og ikke helt inngått ennå. Både sekk og sko skulle nemlig også testes på denne turen. Jeg var foreløpig beroliget, det meste fungerte bra og jeg hadde ikke vondt noen steder.

Wenche hadde bare halvparten så stor sekk som meg, så hun hadde en del utenpå sekken. Blant annet ei diger flaske med insektsmiddel, som vi brukte et par ganger. Men egentlig var det lite insekter underveis – skremmende lite, egentlig. Jeg lurer på hvor insektene har blitt av, og skjønner veldig godt at forskerne er bekymret. 

Foto: Wenche Edvardsen

Her hadde vi kommet så langt at det var sterkt behov for ny pause for å fylle på med ei brødskive. Jeg hadde fortsatt en sandwich igjen, men når man kommer til ei multemyr så blir det naturligvis heller brødskive med multer på. 

Foto: Wenche Edvardsen

Plukke, plukke, plukke.

De var ikke så store, men de var gode og ganske mange. 

Nok til en bra haug til brødskiva, i hvert fall. Nå angret jeg litt på at jeg i lettpakkingens navn verken bar på smør eller sukker, men det ble godt likevel.

Der ser vi myggmiddelflaska, ja… Etter matinntaket, nytt pågangsmot på plass. Pålnostugan neste, kanskje?

Ikke så lenge etter multemyra hørte vi noen hyl. I alle dager? Det måtte åpenbart være en fugl, og etter hvert dukket den også opp. Jeg har ikke hørt den lyden før, men det virket som en varslingslyd. Jeg syntes det så ut som en fjellvåk, men er ikke sikker. Den var i hvert fall stor, med mye lyst under vingene.

Det virket som det var oss den reagerte på og varslet om, for den fulgte oss lenge, sirklet over oss nokså nært, og hylte. Vi ante ikke hvorfor, så vi måtte bare gå videre den veien vi hadde tenkt. Godt mulig satt det noen unger ett eller annet sted, men vi ante jo i så fall ikke hvor hen, så det ble umulig å ta hensyn til, på en måte.

Her har den gitt seg med det, så da var vi vel kommet utenfor fareområdet. Nå var Wenche gått tom for vann, og det er jo litt kritisk på en varm dag. Varmt har det jo vært lenge i nord, så det var tørt også. Flere bekker og pytter var nå helt inntørket. Så da vi endelig kom til en det var vann i, måtte vi så klart stoppe og fylle på. 

Det var jo i grunnen bra, for da fikk vi jo tatt inn denne fine utsikten over Torneträsk samtidig. 

Det viste seg at bekken var nokså nært Pålnostugan! Enda ett delmål på plass, huhei hvor det går! Vel, raskt gikk det virkelig ikke, men vi skulle da heller ikke rekke noe som helst. 

Nordkalottleden, ja. Den skulle vi lære litt mer om underveis. Så langt hadde vi knapt møtt en sjel, men det ante oss jo nå at vi snart ville møte flere.

Nå begynte vi å kjenne kilometerne i kroppen, blant annet begynte ryggen min å si fra at denne sekkbæringa kunne den godt fått en liten heads up på i form av en treningstur eller flere… Så nå gjaldt det å spise godt, drikke godt, og la tiden gå litt sånn at vondtene kunne roe seg litt, før vi tok en vurdering på hva vi skulle gjøre videre. For det nektet jeg å gjøre før vi hadde pauset skikkelig, det er jo på starten av en påkrevd pause man er i den verste formen, på en måte. Vil man avbryte, så spør deg selv akkurat da. Det er samme sak i kajakken.

Tilbake til temaet svensk skilting. Ved Pålnostugan sto det altså at det skulle være 12 kilometer tilbake til parkeringen på Tornehamn, og 2 kilometer til Lappjordhytta. Hm. Det gir altså plutselig 14 totalt fra Tornehamn til Lappjordhytta. Jaha, men da går det jo i hvert fall nedover...

Utsikten fra Pålnostugan var også fin, selv om det ikke er havet men en ferskvannsinnsjø. Vi er nå ved nordvestspissen av Torneträsk. Faktisk dukket det opp en god del bare mens vi satt inne i hytta. Blant annet kom det fire karer, hvorav et par stakk innom og slo av en prat med oss. De så for oss ut til å komme fra retning Lappjordhytta, men hadde visst bare vært og fisket i noen vann ett eller annet sted. Så kom det et par yngre damer samme vei som oss, som gikk videre. Veldig fint at de kom mens vi hadde pause, og ikke tok oss igjen på stien. Hytta var helt ok, ikke sånn trivelig at det gjorde vondt å gå videre akkurat, men helt greit for å ha tak over hodet i en pause, eller til å overnatte hvis det sto om. Nødtelefonen fikk vi ikke bruk for, om så vi hadde hatt trøbbel så var det jo til og med 4G der… Forresten, hvis noen vet at det skal betales for dagsbesøk på denne hytta, må jeg gjerne få beskjed om hvordan. Det har jeg ikke klart å finne, rett og slett.

Vi hadde ikke kommet langt på turen før vi begynte å legge merke til kjuker på trærne. Det var det veldig mye av i området, her tror jeg det må være rekord for antall kjuker på en og samme stamme. Men de var små da, skal sies.

Etter Pålnostugan kommer de fleste høydemeterne vi skulle gå på turen. De aller første kommer nokså raskt, før man egentlig har gått seg skikkelig i varmen igjen. Her fant jeg heldigvis noen kule skapninger på et blad, så jeg fikk tatt meg en fotopause midt i bakken. Jeg syntes de minnet litt om marihønelarver, men jeg trodde de spiste bladlus, ikke blader? Noen som vet hva de er for noe?

Her åpnet det seg litt, og vi fikk sett mer av området vi skulle videre i. Heldigvis hadde jeg rett i hvor vi skulle hen, så kjempehøyt i fjellet skulle vi ikke. Men vi så jo at det kom til å bli en drøy bakke å forsere på slutten av dagen, med tanke på at vi allerede hadde gått så langt med disse sekkene på ryggen.

Ett eller annet sted mellom Pålnostugan og Lappjordhytta traff vi på en kar som var i ferd med å gå hele veien fra Nordkapp til Sicilia, den såkalte E1-ruta. Han hadde et stykke igjen, for å si det sånn. Men han hadde tid til å stoppe og slå av en prat, ikke minst gi råd til damer han nok anså hadde en del å hente på lettpakke-fronten. Han la naturligvis merke til den for ham sikkert gigantiske flasken med insektsmiddel, og tipset blant annet om alternativet myggnett. Da Wenche opplyste at det hadde hun da også med seg, tror jeg han ga oss opp… Nuvel, han skulle være ute på tur i over et år og hadde mindre peiling på nødpeilesendere enn oss, så det gikk vel opp i opp, tenker jeg. 

Men WÆH! Hva skjer?

Eller KWÆÆK, kanskje rettere sagt! Noe kom plutselig fykende over stien, så jeg skvatt skikkelig. Det viste seg å være en stor frosk! Det var det lenge siden jeg hadde sett, så det var artig. Er det en buttsnutefrosk, kanskje? Den som er vanligst i Norge? Jeg er ikke godt på frosker, akkurat.

Enda et delmål nådd! Nå hadde vi kommet til landegrensa, og var på vei inn i Norge igjen. Men hva står det nå på skiltene, tro? Jo, nå hadde vi altså gått 1,5 km fra Pålnostugan, og det var da 1 igjen til Lappjordhytta… Plutselig var man begynt med desimaler, og da hadde det samtidig blitt litt lenger. Jaja, så lenge man ikke vet noe om det før de er overstått, så får det være greit…

Fin farge på dette vannet. Jeg hadde ikke fulgt så nøye med på kartet siden det var godt merket sti, så jeg hadde ikke helt klart for meg hva som var hvor. Noterte meg at det var da vitterlig en canyon bortover her også? Det kunne da ikke være mot Sørdalen, for den skulle man ikke kunne se fra hytta?

Og hytta, som vi nå hadde fått øye på, den lå jo her? Det skulle bli kjekt å få sette seg ned etter dagens trasking, og få sett nærmere på kartet. Nå var vi virkelig begynt å kjenne det hist og her, men med hytta i sikte var det ikke lenger særlig aktuelt å slå leir. Vi skulle i hvert fall få unnagjort litt mer av stigninga. 

Litt mer unnagjort, og nå er den jo «rett her oppe»! Men puh, det var sannelig tungt oppover. Ett skritt av gangen, så kommer vi nok opp. Best å ikke tenke på nedoverturen ennå.

Endelig! Nå er vi kommet så høyt opp at vi skjønner at vi egentlig er oppe. Så er det bare å finne hytta inni det forbausende tette buskaset. Uvant for oss å få tettest skog i høyden.

Da har altså 15 km fra Tornehamn til Lappjordhytta blitt til 13 kilometer motsatt vei… Har vi andre kilometere i Norge enn i Sverige tro? Og de 2 og deretter 2,5 km mellom Pålnostugan og Lappjordhytta er nå blitt til 3 km andre veien. Det kan jo nesten virke som at man legger til og trekker fra for oppover- og nedoverbakker, men det virker jo samtidig litt rart. 

Pålnostugan består av ei stor og ei lita hytte. Da vi kom var det to andre gjester på den store, og to på den lille.

Det var ganske deilig å få av seg disse.

Men altså, vi klarte det! Vi kom fram til Lappjordhytta! I løpet av én dag, faktisk! Det var vi slett ikke så sikre på da vi startet. Ikke er jeg så sikker på at vi hadde klart det hvis det hadde vært fokuset heller, for så vidt. Vi hadde kunnet ta ett skritt av gangen, og det tror jeg var viktig for gjennomføringsevnen på denne turen. 

Da vi kom inn i hytta var en av de øvrige gjestene i ferd med å avslutte det mest hjelpeløse forsøket på å få fyr i en ovn jeg hittil har sett, tror jeg. Ikke at den andre beboeren hadde klart å hjelpe henne heller. Synes det er så fascinerende når folk som trasker alene rundt i bjørneterreng med tung sekk og i det hele tatt, ikke er i nærheten av å klare noe så elementært som å tenne fyr på tørr ved i en ovn laget for formålet. Kvelning er jo en kjent metode for å slukke bål, så hvis du skal ha fyr må du sørge for at det kommer luft til. Ellers kan du bare gi opp hele greia med en gang.

Det ble ellers en tidlig kveld på hytta. Klokken ti var jeg vel den eneste som ennå var oppe. Passet meg i grunnen fint å få litt tid helt alene i stua før jeg la meg, så det skal jeg ikke klage på. 

Jeg sov ikke like godt som i hotellseng, men greit nok. Vi våknet i så pass fin form at vi gikk for plan A i dag også – kle på oss småsekkene og gå videre enda litt oppover. Jeg ville over tregrensa, og få sett terrenget rundt enda litt bedre. Jeg hadde nå fått bekreftet at den canyonen jeg så var den i Sørdalen, men ville gjerne se mer av ruta man kommer opp hvis man går den veien. 

Den lille sekken jeg har på her er den jeg har drikkeposen i på den store sekken. Fulgte med, og var faktisk forbausende behagelig å ha på. Særdeles mye bedre enn å bære ting i en pakkpose, som ofte ellers er alternativet, i hvert fall. Som bildet viser så har jeg goretex-buksa på meg, så pass ustabilt var været like før vi skulle gå oppover. Men det ble stadig bedre.

Denne blå fargen kan jeg kjenne igjen hvor som helst. Gentiana - en eller annen søte, på norsk. Akkurat hvilken er jeg ikke helt sikker på enda. 

Her ser vi nedover mot canyonen. Jeg var og er selvfølgelig overbevist om at her er ett eller annet råkult rovdyr nedi her, men om det er gaupe, bjørn eller jerv er jeg mer usikker på. Men det skal være slike dyr i nasjonalparken, og hvis jeg hadde vært for eksempel gaupe ville jeg holdt meg der, for det er sikkert masse ur og bedritent å komme seg fram. Det er i hvert fall straks artigere hvis men tenker det, da har man jo nesten vært helt i nærheten av en, he he. 

Vi trengte ikke å gå særlig langt for å få den oversikten jeg ønsket meg. Vi så også et par steder som kunne være fine å slå opp teltet neste gang jeg skal hit, for å se utover canyon-området bedre enn fra hytta. 

På vei ned til Lappjordhytta igjen så vi flere kule blomster. Denne her har jeg sjekket opp før men glemt hva den het. 

Denne var også kul, minner om en kul blomst en kjenning har i grusbed. Men ikke søren at jeg klarer å huske hva den heller het. Og om de plantene er i slekt sånn egentlig, vet jeg jo ikke. Men det var i hvert fall en god del kule planter her. 

Gammelskog, det er ganske kult. Noen av trærne så skikkelig gamle ut, i hvert fall.  

Tilbake ved Lappjordhytta var det stille, nå hadde alle forlatt. Vi pakket litt om og ordnet opp etter oss, fylte vann på termosene og så videre, og koste oss litt i sola. Vi skulle fremdeles ikke rekke noe, så det var bare å kose seg. 

Rett og slett ganske fristende å bli værende en stund. Da jeg kvelden før satt alene oppe leste jeg blant annet i informasjonsboken. Der sto det «Det spesielle med Lappjordhytta er den utrolige utsikten». Da tror jeg faktisk at jeg lo høyt med meg selv. Altså – det er ingenting i veien med denne utsikten, man kan jo til og med innbille seg at den innsjøen er en fjord, så den er fin den. Men spesielt? «Utrolig utsikt»? Jeg tar det som en påminnelse om hvor godt vant jeg er, som kommer fra Vesterålen. De som har skrevet dette kan umulig ha vært på Trollfjordhytta eller Snytindhytta. Dette blir hverdagslig i forhold, for å si det sånn. 

Samtidig fristet det jo å gå også, så godt utpå formiddagen satte vi kursen nedover igjen. Det var litt spenning knyttet til den første nedstigningen som var lengst, for det tar gjerne på knærne.

Det gikk imidlertid ganske greit. Vi var sjeleglade for at vi hadde vandrestaver, da kan man avlaste knærne litt. Vi kunne jo også ta det med ro, det hjelper også på. 

Så var vi på vei inn i Sverige igjen!

Her tror jeg vi så aller best bortover til canyonen. Den ser skikkelig kul ut, egentlig. 

Denne bekken var kul, som renner over skifer. Nå skjønner jeg hva det er folk prøver å etterligne i hagene sine, når de har vanndam og sildrebekk med skifer. Her var en naturlig sånn en. Kult!

– Og enda en kul, uvant plante. 

 

Ved Pålnostugan satte vi oss ned ute denne gangen. Vi var jo langt fra like sltne nå som da vi kom andre veien dagen før, så det ble en nokså kort rast mens vi benyttet utedoen og litt sånt, bare. Men på bålplassen var det en kul, lett synlig bille! Etter hvert oppdaget jeg at det også lå et dødt dyr der, en mus tror jeg. Billen klatret litt inn i det døde dyret, og løp litt rundt – det viste seg selvfølgelig å være en åtselbille. Men jeg så ikke at den prøvde å grave dyret ned, sånn som det står om den at de gjør. (Bildet av både bille og åtsel sparer jeg dere for, spesielt interesserte får heller eventuelt sende en forespørsel…)

Mellom oppover- og nedoverbakkene var det god stemning, men vi begynte å kjenne det litt nå, ja. Jeg hadde ingen gnagsår og knærne holdt for såvidt, men jeg kjente under føttene og på punktene sekken hviler på kroppen at dette var uvante greier. Såkalt pressvondt, på en måte. Men forbausende lite gangsperre etter dagen før.

Bukta vi fylte vann i var ganske fin, ja. Selv om det ikke er hvit korallsand, som vi er vant med her langs sjøen. Det har sin sjarm å se andre ting også.

Denne lav-rosetten var diger! Symmetrisk til å være så stor, syntes jeg. I området vi nå gikk traff vi forresten ganske mye folk i dag. Etter hvert som vi hadde truffet en del, begynte jeg å lure på om de kanskje syntes det så helt teit ut at jeg gikk med skjørt rundt i marka. Det er sånn skort jeg har, skjørt med shorts under, men det ser jo ikke folk. Men ikke så lenge etter at jeg hadde begynt å lure på det, så traff vi det som så ut til å være en stor familie – der faren hadde på seg skjørt. Seriøst. Det hadde kilt-fasong, men var helt grønt, uten ruter. Så nei, det er ikke teit å gå med skjørt i marka. 

Hurra! Endelig tilbake ved elva! Da har vi tilbakelagt 2/3 av dagens tur, men ikke minst 5/6 av hele turen! (Og litt mer, hvis vi regner inn delen med bare småsekker på.) Den som ser godt på bildet kan se en fisker på odden til venstre, og to telt rett over elva for ham. Det hadde vi ikke lagt merke til dagen før, at det var et fint sted der borte, var noen benker og bålplass også, så det ut for. Men vi satte oss ved brua og den hule trestammen, der vi hadde hvilt dagen før.

Her tok jeg et bilde og la ut følgende tekst på Facebook: 

«Hvem skulle tro at vi traff kjentfolk her, men joda, de fire fiskemennene vi snakket med i går har jammen teltet her som vi skulle fylle vann. Fisk hadde de også fått. 5/6 av hele turen er nå ca unnagjort, den siste 1/6 blir tung selv om terrenget kanskje er lettest. Nå er det straks lettere å si hvor det ikke gjør vondt hen, enn vondt. Siste kommentar fra Wenche - "Æ skjønne ikkje koffør æ går med på alt du spør mæ om". Men turen er fin, og om noen dager husker vi sikkert bare det kuleste.»

Ja, for det viste seg mens vi satt der at fyren som fisket på odden var han som snakket mest med oss dagen før. Han hadde fått fisk, og det hadde noen av de andre karene også gjort, så nå skulle de lage mat. Wenche antydet at vi kanskje burde være litt snurt som ikke ble invitert med bort på mat hos dem, mens jeg var mer sjeleglad for at vi ikke ble det, sånn at vi slapp å gå bortover der og late som at det ikke gjorde dritvondt å gå…

Men det morsomste! Jeg hadde gjort et lite poeng av at vi traff «kjentfolk» på turen. Så begynner vi å gå videre, så skjer dette! Etter hundre meter ligger det en kar vi sånn på ordentlig kjenner!

Jan Viggo visste at vi var på tur og hvor hen, så han stakk rett og slett innom og gikk turen videre ned sammen med oss. Skikkelig trivelig og artig overraskelse, og kanskje akkurat den vitamininnsprøytinga vi trengte mot slutten. Og kanskje aller mest, Wenche gikk bak meg og skvatt skikkelig da hun lurte på hvorfor i alle dager jeg hadde stoppet akkurat der, og så det lå folk der. 

Her kommet over den første forskrekkelsen. 

Resten av turen var det ikke så mye å rapportere fra. Vi avsluttet med å spise middag på restaurant (Real turmat fristet seriøst ikke etter endt tur!!!), og det måtte så klart bli svenske kjøttbullar. De var skikkelig gode også, og det smakte til og med kjøtt av dem.

Det ble ei god avslutning på en bra tur. I etterkant kan vi også oppsummere at vi fikk forbausende lite gangsperre dagene som kom, så dette gikk over all forventning på alle måter. Det var mye artig å se underveis, vi gjennomførte etter plan A hele veien, hadde bare hyggelige og morsomme møter med andre som dukket opp på vår vei (jeg er jo egentlig ikke spesielt glad i å møte på folk i marka), fikk oss en utenlandstur (rakk akkurat harryhandel til og med!) og fikk hyggelig overraskelse på slutten – for ikke å snakke om transport fra stien bort til parkeringsplassen med bilen! Den spaserturen langs veien ville ikke blitt spesielt trivelig, så tusen all verdens hjertelig takk for den turen, Jan Viggo. Der tror jeg du berget verden fra en hel dose bannskap og svor.

Og tusen takk for turen Wenche! Denne kunne vel knapt blitt noe bedre.