Surf'n'fun på Delp 2023

Surfing på Delp starter ofte med en lang bæring/sleping, men det er det som regel verdt. Dette er lørdag på Surf'n'fun 2023. Men det er jo surfebølger som lokker lenger ut, så vi gidder likevel. Video fra dagen ligger for øvrig mot slutten av innlegget. Ble ikke allverdens med filming, men.

I år var Jan Viggo med, tror det var første gangen. I hvert fall var han ikke med året før, så det er nok litt skrekkblandet fryd her på tur utover. 

Det var veldig lite tungsjø denne gangen, men likevel var det litt aktivitet helt ute på raet. Dessverre var det for lite til å få action inne på sandbankene, der jeg synes det er så fint å finpusse teknikk og varme opp. Men nå var det kun her ute det foregikk noe, fordelen er da at bølgene er så pass små at alle kan tørre å prøve seg her ute.

 

Det ble imidlertid også en del venting, siden alle da samles her ute. Da får man litt kø. I år var vi ikke kjempemange, men det var i grunnen evig nok når alle skal surfe samme sted.

Min tur, venter på bølge. Den der? Eller? Ofte foretrekker jeg bølge nummer to eller tre.

Følgelig fikk den første gå, selv om jeg begynner å bevege meg...

Spoing! Dessverre varte det ikke evig, men i det minste kom det gjerne en ny like bak, når den man satt på ebbet ut. 

Tessa og Frode på vei innover raet. 

Renate, også på vei innover.

Får prøve en til, selv om jeg ikke helt synes at jeg har funnet ut hvordan jeg får surfet best med denne Pilgrimen. Den er ikke helt sånn som Valleyene synes jeg, på å fange surf.

Gasse på – nei, kommer jeg skjevt ut? Svarte… 

Det ordner seg til slutt!

Dessverre ble det stadig mindre forhold, og dermed også vanskeligere å treffe. Her har Jan Viggo egentlig en grei plan ser det ut for, men så havner han akkurat utenfor den delen av bølgen som er krapp nok til å få fres på. Helt typisk når det begynner å dø litt ned.

Ikke så ulikt det jeg opplever her. Padler og padler, men bølgen tar liksom aldri helt av. 

Det er bare å gi seg til slutt. Etter hvert gadd jeg ikke mer, når innsatsen ikke gir særlig uttelling. Når også de som ellers ser ut til å ha magiske evner og treffer bestandig også begynner å bomme, da gidder jeg ikke prøve en gang. 

Eilif hadde vært hjemme i et særdeles nødvendig ærend, så mens de andre tok pause og lunsj på land, så satte han ut inne ved bilene. Her ser vi ham tørr (!) og fin i kajakken og klar for padling, he he. Uten mer røpet om det. Jeg var ikke så interessert i pause for jeg syntes vi hadde satt ut så nettopp, og padlet heller inn og holdt ham med selskap på tur utover til de andre. Da ble det noen minutter ekstra med padling på meg, og så fikk jeg i tillegg sjekket om det var forhold inne på sandbankene.

Det var det overhodet ikke, det var peise flatt der nå også. Så da de andre var ferdige med pausen sin delte vi opp i to grupper, en for turpadling og en for straumpadling. Det siste passet meg ypperlig – jeg satt jo i feil kajakk for turpadling, nordkappen sto på biltaket.

Øystein ble med innover for straumpadling, han som meg. Jeg har bare såvidt padlet straum her før, og i tillegg var det nå kjempelenge siden jeg hadde fått straumpadlet skikkelig overhodet. Årevis, rett og slett, så det hadde jeg veldig behov for å få frisket opp. Det ble for lite på Vinterpadletreffet til å friske opp noe som helst, så det var jeg veldig klar for nå.

Turgruppa satte kursen langs land bortover mot Laukvika, for å se om de også kunne finne noe å leke på underveis. Forsto det sånn i ettertid at det fant de litt av, så det ble en fin tur. 

Vi satte kursen mot denne kule skyen, og brua gjennom moloen som krysser fjorden. 

Det var god fart på straumen da vi kom inn, så her skulle jeg få frisket opp så mye jeg bare ønsket. Jeg synes på mange måter at det er kjekt med litt fart, for da kjenner jeg hva som faktisk skjer, men det er jo samtidig større sjanse for å gå rundt. Og det var overraskende uryddige straumskiller her, synes jeg.   

Foto: Frode Winger

Susann padlet surfski denne gangen.  

Det er nå i grunnen ganske fint der, selv om betongbrua alene ikke er så vakker. Her er dete vel Runar og Göran som er i aksjon. 

Jeg kom på at det var blitt september for lenge siden, så jeg rullet like gjerne i straumen når jeg skulle øve. Da «må» man liksom få den til så det ikke skal bli masse styr, og den ekstra stressfaktoren er kjekk å ha. Den følelsen er nok litt den samme hvis man en dag får skikkelig bruk for den, tenker jeg.

Foto: Frode Winger

Det var så lenge siden straumpadling at jeg følte det ble like mye grubling som padling, nesten. Men grubling hjelper lite på å få frisket opp, det er det i grunnen bare praksis som gjør.

Så det var bare å padle, padle, padle, inn og ut, hit og dit, teste litt forskjellig, forhåpentligvis ville feelingen komme tilbake etter hvert. Følte ikke helt at den hadde kommet tilbake da vi sa oss ferdige, men det var i hvert fall blitt nok til å hjelpe på.

Dag to

Her ser vi bedre hvor utrolig langgrunt det er i Grunnførfjorden – ja, for du ser vel de to med kajakk som er på vei utover i bildet til høyre? Da skjønner du hvor langt det er tilbake til bilene. Tror jeg bar min i tre omganger, minst. Det var laaangt i dag, ut til vannet.

Men ellers var det fint! Det ble til og med ganske varmt, til å være midten av september.  

Lite vind, men litt drag i havet. Med litt senere flo samtidig som vi var litt tidligere ute, så fikk vi bra forhold da vi kom ut til raet.

Her er Boyd og jeg nesten innerst, og sjekker hvordan det er der, jeg ville ikke surfe meg på noe stein. Foreløpig så jeg ingen. 

Denne dagen glemte jeg litt av å ta bilder etter at jeg kom i gang, så pass bra surfeforhold var det. Her er det Renate som får bra treff, jeg tror det er dagens høyeste gledeshyl jeg har foreviget her. Det var god fart på den der.

Her tror jeg det er Petra som suser innover. Dessverre ble det litt hektisk da vi kjørte fra bygdehuset på Hadselsand, så begge goprokameraene ble liggende igjen i bilen min på grunn av endringer i logistikken. Derfor ble det lite bilder fra surfingen.

Selv fikk jeg et par veldig bra surfer. På filmen lenger ned i innlegget slutter det ene klippet med «Oy, den sku æ jo ha hatt», og en bølge som tårner seg skikkelig opp lenger ut enn noen andre jeg hadde sett i nærheten av.

Opptaket slutter der, for mens jeg hørte meg si det bestemte jeg meg for å prøve å komme meg på den. Det klarte jeg faktisk også! Så jeg surfet på den en stund, så begynte jeg å skjene litt ut. Det kunne nok gått fint å rette opp, men jeg hadde fått for meg at jeg ikke skulle bytte side på åra (som ville vært enkelt, men jeg skulle jo øve på det som var vanskelig), samtidig som jeg ble litt distrahert av at det kom en kar utover i den retningen jeg var begynt å skjene mot. 

Da måtte jeg revurdere om jeg skulle bytte side likevel, for å sikre at jeg fikk gjort noe med det – og før jeg hadde rukket det så begynte jeg å lure på om jeg måtte velte istedenfor, for å ikke meie ham ned. Imens gjorde jeg ikke så fryktelig mye, så tanken var knapt tenkt før bølgen fikk meg rundt.

Som om ikke det var nok at jeg helt frivillig hadde gått all in på den største bølgen jeg hadde sett der den dagen, så tenkte jeg ikke en gang «fanken der får jeg hodet fullt av vann» – jeg la faktisk ikke merke til det, en gang. Jeg bare posisjonerte meg for rulle, ventet til jeg lå rolig – rullet opp, konstaterte at padleren på vei utover nå var utenfor kræsjfare, og så surfet jeg videre på sikkert neste bølge.

Det skal egentlig ikke gå an, men det er nesten så man skulle tro jeg har drept vannskrekken. Men det ser dere også på filmen, at jeg padlet mye med neseklype på i straumen, i tilfelle velting, så det har jeg nok ikke.

Øystein i bygevær

Etter en stund la jeg merke til at de fleste surfet på innersiden av raet. Bedre plass på yttersiden, da blir det mindre venting tenkte jeg, og fant raskt en bølge innover. Da jeg kom et stykke inn suste jeg forbi en stein som stakk opp av vannet, så det var fine greier at jeg ikke veltet der, kan man si… Holdt meg på innsiden av raet etter det, ja. Men etter hvert berget jeg meg fra en stein med et nødskrik der også (ikke på surf, men på vei ut fra «suppa» innerst), så da folk i tillegg begynte å velte ut av kajakkene til stadighet så gadd jeg ikke mer.

Noen på vei ut, andre på vei inn. Fine forhold i dag, passe for alle å prøve seg i, selv om noen nok ville likt at noen bølger var større.

Noen av oss gikk lei litt før resten, og padlet innover for å heller leke i straumen. Jeg følte at jeg hadde mer behov for det, Odd og Eilif ble også med innover. Her var det egentlig kjempestilig med bygeværet rundt fjellene inne i fjorden,, men det kommer dessverre ikke like godt fram på bildet.

Odd var veldig gira på å padle gjennom ett av rørene som går gjennom veifyllinga, for det skulle gå an på rett vannstand. Jeg rakk såvidt å få med meg at han forsvant her. Et øyeblikk etter hørtes et helsikes rabalder, så jeg kikket inn for å se hvordan det hadde gått med ham. Mannen var borte, og i enden av røret var det en stor stein, så jeg skjønte hva rabalderet hadde kommet av, for å si det sånn. Med plastkajakk er jo ikke sånt så farlig, men det var nokså uaktuelt for meg å følge etter i glassfiberkajakk.

Filmsnutt fra helgen. 

Etter hvert kom resten padlende etter innover til straumen, som det var minst like god dreis på i dag. Nå følte jeg også at jeg fikk bra dreis på det, selv om jeg kun fikk ferginga til sånn som jeg hadde planlagt, fra den ene siden til den andre – ikke motsatt vei. Men så har jeg jo en god og en dårligere side på disse styretakene ennå, så det er vel ikke så merkelig. I hvert fall fikk jeg padlet nok til at når straumen tok tak i kajakken, så koblet kroppen straks hvilken side jeg skulle kompensere til, det begynte å gå mer på refleks. Så da var i grunnen målet med helgen nådd.

I tillegg er det jo alltid ei kjempetrivelig samling med mange av de aller beste folkene både til lands og til vanns, så selv om vi denne gangen måtte ligge i telt hele bunten og det førte til lite og dårlig søvn for min del, så var det absolutt ei knallbra helg.

PS

Noen lurte på om det kanskje var tiårsjubileum for arrangementet, det fikk jeg ikke til å kunne stemme så jeg sjekket det opp. Det var ikke det for selve surfe-arrangementet, men det stemte at det nå var ti år siden jeg for første gang møtte Lofoten-karene, Karin og Hartmut her da en tur til Svellingan ble avlyst, og de antagelig leide lokalet for første gang.

Deretter ble det snakket, snakket og snakket om ei sånn padling. I mars 2016 var jeg lei av snakk så vi arrangerte Surf'n'Play. Høsten samme år hadde Lofoten-klubben snakket seg ferdig, og har arrangert Surf'n'Fun årlig (sett bort fra pandemi) siden. Enda noen år til ordentlig jubileum, altså.