Skatvågen i vinterdrakt

Det gikk an å sette ut fra Øra da jeg tenkte å padle sist, det var jeg slett ikke sikker på før jeg dro hjemmefra. Brøyterne hadde lagt en haug med snø der jeg hadde sett for meg å dra kajakken lett bortover, men det gikk greit nok å bare få den over kanten og korteste vei ned istedenfor. Så lenge det gikk an både å parkere her og å komme seg ut uten å treffe på is, var jeg godt fornøyd. Da ble det tur!

For en tur det ble! Det til tross for at det faktisk var en heller grå dag. Jeg skulle krysse over fjorden her på det smaleste, og så følge den siden utover til Skatvågen for å samle en 10 på skjæret-post. Det blir på andre siden av det som baugen peker mot på bildet.

Jeg hadde husket å ta med kamera, men dessverre hadde jeg glemt å sette et minnekort i det først. Så jeg måtte ta bilder med telefonen, utover de som Goproen tar av seg selv underveis, sånn som dette. Det var litt ergelig, for det var skikkelig fint, så jeg skulle gjerne hatt litt bedre kvalitet på bildene – og sluppet å streve med en telefon som ikke skjønner at fingrene er fingre når de er fuktige og kalde… 

Vel, det gikk med varierende banning-mengde som regel til slutt. Her ser vi utover fjorden, jeg skal altså til høyre når jeg kommer forbi sundet midt i bildet. Her er det helt stille, men jeg hørte allerede at det var bevegelse på sjøen lenger ut. Yttersia-bruset var ikke til å ta feil av. 

Jeg fulgte land bortover av flere grunner – en av dem er at jeg tenkte det var størst sjans for å komme over en oter på den måten. Jeg så imidlertid ingen på vei utover.  

 

Derimot fløy det opp fem–seks ryper bare noen meter ovenfor tangbeltet, ikke så lenge før jeg tok dette bildet. Men det er jo ikke sjans å rekke å få tatt bilde av sånt, spesielt når man må ned i en boks etter telefonen, og så en masse plunder for å komme i kameramodus på den. 

Til tider var himmelen også veldig flott i dag, dette blir sett litt bakover mot venstre for retningen jeg for det meste padlet utover. Så jeg snudde meg en del underveis, så jeg fikk med meg dette.

En liten tur på land for å starte et Goprokamera til, sparte litt batterikapasitet frem til nå. Så fikk jeg tatt bilde av Pearly (Rockpool Tarantella) med det samme. Nå har jeg visst klart å venne meg til å padle kajakk med ror og pedaler, omsider. Så mye som jeg har padlet senkekjølkajakker de siste årene, så var det visst litt vanskelig. Men endelig kom jeg til det punktet at jeg satte meg i kajakken uten at det føltes unaturlig og en overgang i starten. Det kjentes helt vanlig ut, og jeg hadde til og med roret nede det aller meste av turen selv om det ikke var vind! Litt i håp om at jeg skulle treffe på en oter i fjæra et sted, og kunne styre-snike meg stille innpå den, men likevel. 

Og gjett hva jeg ser her! Ikke bare var det en oter, men den kom først springende over en bakketopp, og så suste den nedover bakken mot fjæra på skliende på magen! Skikkelig kult å se. Men så ble den søkk borte. 

Det skjedde litt til høyre for dette bildet. Skatvågen ligger rett over sletta her, men jeg ville i land og få tatt et førjulsbilde med kajakken på stranden. Det er ikke noen spesielt fine steder inne i selve vågen. Her var det forresten blitt mer brus fra tungsjøen. Den slo ikke veldig innover stranden, men det var så pass med tungsjø i partiet der jeg har plukket trøffeltang tidligere, at det var fullstendig utelukket å gjøre i dag, dessverre. Det hadde jeg egentlig planlagt. 

Nå var jo kameraet jeg skulle bruke uten kort, så det gikk ikke helt som tenkt. I tillegg var den ene lyslenka ødelagt siden i fjor, og den nye var det elendige lys på, så… Vel. Det er et bilde, i hvert fall. Kajakken er ikke så feit som den ser ut her, for å si det sånn. 

Det var ikke riktig så kaldt som det ser ut for, eller som jeg fryktet på forhånd. Jeg mistenker at det kan ha med å gjøre at storhavet kommer rett inn fjorden, som vi kan se på bildet. Så jeg får prøve å dra mer til yttersida på kalde dager, tenker jeg.

Her er tracket fra turen. 

Veldig synd jeg glemte kamera når det ble slike omgivelser på turen, men det var lite å gjøre med. 

Goproen som sto for seg sjøl på kajakken tok også bilder så jeg da jeg kom hjem, ettersom jeg hadde glemt å slå den av. 

Jeg padlet en liten sving inn her for å ha vært i selve Skatvågen, ikke bare på stranda utenfor. Ikke noe spennende her, så jeg ble snar. Det kunne jo også vært fordi jeg så hvor grunt det plutselig ble der jeg var, og jeg ikke vil ha så mye riper i kajakken, men heldigvis er jeg ikke like nøye på det lenger… Det er jo en brukskajakk og så videre… Så det… kan det jo umulig ha vært.

 

Jeg sneiet rundt Jennholmen før retur, siden der går an å padle imellom. Her er det tydelige rester etter bygg, så ett eller annet har det vært her tidligere. Jeg lurer hver gang jeg padler forbi. Denne gangen kom jeg på at jeg har et par bygdebøker i hus, så jeg kan slå det opp!

Dessverre er det ikke noen gamle bilder, foruten en gammel kar som står med småljå og slår fôr. Men, det står at store steindunger viser at jorda har vært ryddet og dyrket, og de tuftene jeg har sett fra kajakken er etter hus og fjøs og to nausttufter. Så står det at der er store steinhauger som kan være gravhauger, som kan være vitnemål om at området var boplass i forhistorisk tid. Hele gården ble visst øde etter Svartedauen. 

Det er litt hopping frem og tilbake i boka mellom både steder og tid, men det var i hvert fall husmannsplass på Jennøya ifølge ei folketelling i 1875. I folketellinga i 1900 skal det ha bodd to familier på øya. Den siste som bodde der fikk auksjonsskjøte i 1938, men hvor lenge han var der finner jeg ikke. Jaja, det er langt mer enn jeg har funnet før, i hvert fall. 

Det var fint på returen også, men nå begynte det å bli mørkt. Dagene er blitt veldig korte nå, ikke så mange dagene til solsnu. Snart går det rette veien igjen. 

Plutselig ser jeg den igjen – oteren! Eller, dette var sikkert fruen til den andre, kanskje. Den kommer rett mot meg! Jeg slutter å padle, sitter helt i ro, og dette er jo grunnen til at jeg padler med roret nede – jeg holder den kursen jeg vil. Videre fremover, den svømte imot meg. Jeg ventet i spenning på snusinga og fnyset, og det forbausede ansiktet som alltid kommer før de dykker og blir borte. Til min store forbauselse, og fryd, det skjedde ikke. Den svømte helt motsatt retning av meg, og passerte på et par meters avstand, og fortsatte videre med den største selvfølgelighet. 

– Hvor dårlig ser du egentlig, slengte jeg etter den, men litt mindre overraskende fikk jeg ikke noe svar i retur.

Dette skjedde like før jeg skulle krysse over sundet tilbake til bilen. En flott avslutning på turen!