Steigen 2017 - 3 - Trolløykalven - Engeløya

Dag 3 i Steigen (Dag 1 HER og dag 2 HER), jeg våkner opp på Trolløykalven vest for Engeløya, helt ut mot Vestfjorden. Vi skimter Lofotveggen på andre siden. (Eneste aberet, Lofotveggen er i veien for horisonten.)

Jeg trivdes godt her ute, og hadde sånn sett ikke noe stress med å komme meg av gårde i dette været. Men nå var jeg ærlig talt begynt å bli litt bekymret for hva jeg kunne tørre å spise av maten jeg hadde med. Grønnsakene jeg hadde skjært opp for å grille i foliepakke luktet rart... Planen nå var maks 1 natt til før hjemreise.

Multene jeg spiste til kvelds ble plukket på Trolløya ved siden av, så jeg hadde en del som sto klare rundt teltet her på Trolløykalven, for å plukkes til frokost.

Det ble selvfølgelig gjort, og frokosten var knallgod. Gratis pålegg, ferskere enn noe av det jeg hadde med selv, man kan vel ikke få det så mye bedre tror jeg. Det så det ut for at de som dro til samme strand som meg dagen før også tenkte (uten at jeg vet om de også hadde multer), for teltet deres sto oppe enda lenger enn mitt.

Jeg visste forresten om ei som var på seilferie i området. Da jeg padlet fra Nordskott var hun nord for meg, og kvelden før var hun i været sør for meg. Men nå hadde det blitt litt vind, så jeg tenkte kanskje de hadde heist seil og satt kursen sørover. Kanskje det var henne jeg så med seil midt utpå Vestfjorden? Sørover skulle i hvert fall jeg også, kanskje til fyret? Jeg tok på meg tørrdrakt og hjelmen for å være forberedt på det meste, det skulle ikke stå på det i hvert fall.

Det ble litt kartkikking, for å finne den kuleste veien. Jeg så for øvrig ikke noe til ørneungen jeg hadde hørt kvelden før, men jeg så et par ørner som satt her og der. Men ellers var det lite fugl i dag også. Jeg skjønner det ikke, er vi i ei særstilling i Vesterålen? Jeg så ikke en eneste sel eller oter på turen heller. For meg virker det litt dødt, akkurat som det gjorde på Helgeland.

Det viste seg å ikke være mer vind enn jeg trodde, egentlig knallforhold. I varmeste laget, egentlig, men vinden kjøler jo litt så det gikk sånn akkurat. Bare å kjøle armene litt ned i havet når det ble for varmt.

Flatøy fyr ser vi her ute. Det var egentlig fint ut her også, det hadde høyst sannsynlig gått greit å padle ut hit og det var nå ikke særlig langt heller. Men jeg droppet det likevel, i tilfelle det skulle bli noe mer vind enn meldt, siden jeg var helt alene. Dessuten synes jeg det er greit å ha noe som lokker ved en senere anledning.

Dette så nesten ut som oljesøl som har stivnet på berget. Men jeg går ut fra at det er en eller annen type stein det svarte også? Tøff kombinasjon av farger var det i hvert fall.

Før jeg kom til ankringsplassen der jeg regnet med at seilbåten hadde ligget om natten så gikk jeg en tur på land. Det var tid for påfyll og sånt. Her var det veldig mye blomster og insekter! Denne lille blå kom jeg ikke på nærmere hold av.

Bitte liten, men ganske kul?

Denne planten tror jeg ikke vi har hjemme?

Jeg hadde ikke bare rett angående hvor seilbåten (m/kompiser) lå, men det viste seg jammen at de lå her ennå. Artig, da fikk jeg hilst på Anne Marie igjen for første gang på en god del år. Jeg husker henne best fra da hun leste høyt på et hageforumtreff en gang.

Etter en kort, men hyggelig prat med henne og hennes trivelige kar, dro seilbåtene videre i retningen jeg hadde kommet fra. Det gjorde for såvidt jeg også, men lenger inn - jeg gadd jo ikke padle samme vei i retur. Litt nytt måtte jeg se underveis.

Seilkolonne, Lofotveggen og Vestfjorden.

Da jeg kjente at nå var det på tide med en tur på land igjen for å spise og gjøre andre ærender, kom jeg tilfeldigvis forbi en fin strand uten kajakker på. Kjekt, her går vi i land.

På andre siden av gresset lå det en strand til.

På gresset imellom strendene var det plassert ut et par benker og noe stæsj som så ut til å tilhøre et turselskap. De brukte det åpenbart ikke akkurat nå, så det gjorde jeg. Flott sted. Et par villsau gjemte seg i noe buskas på haugen ved siden av, så pass godt at jeg ikke fikk noe bra bilde av dem. Men jeg kunne høre de ruslet rundt der.

Også her var det mye blomster og insekter, i et enda mer spennende utvalg enn det forrige stedet. Denne fluen later litt som den er en humle, men den gikk jeg ikke på.

Flott sommerfugl som det var flere av. Men de satt ikke så veldig lenge i ro for fotografering.

Disse her synes jeg er kjempekule, og de var det mange av. Bloddråpesvermer. Her er de til og med flere på samme blomst, og noen gjør visst flere ting samtidig ser det ut for. Denne skal visstnok være giftig, og beskytter seg ved hjelp av skremmende flekker - og blåsyre. Dette er kanskje den seksflekkede, den skal være vanlig på holmer og sånt i disse tider.

Men hva er det jeg skuer her borte på fastlandet? Det har ikke tenke å komme skyer, vel?

Det ble en flott tur i dag også med mange strender, flott vær og det meste man kan ønske seg på tur.

Dette opplevdes som det skumleste på hele turen. Ikke egentlig så skummelt i seg selv, men når man stopper å padle mens man kikker på noe, og så sklir man plutselig rett på en stein med tang - da skvetter man godt. Det var ganske ekkelt et øyeblikk, før jeg skjønte hva som skjedde.

Stranda var like flott som i går - i dag var det i tillegg flere som badet her, og mye liv.

Det ble mer og mer lavvann, og jeg padlet nært land for å se hva som dukket fram.

Blant annet denne her.

Synes fjellet var ganske kult fra denne vinkelen, med den tynne spissen.

Jeg var begynt å se meg etter teltplass. Hadde lyst til å telte på et svaberg, siden jeg nå har omtrent selvstående telt. Men det var ikke bare bare å finne et som passet. Her er jeg kommet til vika med den flotte stranda innerst (til venstre for bildet), fjellet var ganske kult i sol. Her var det skygge sist, bare ei svart flate.

Jeg var i land ett sted og fant en nesten ok plass å telte, men det var håpløst å få opp kajakken. Det ble jo langt, nå som det var så lav vannstand. Laaaangt opp til trygg grunn. Jeg ga det prosjektet litt opp, og padlet vider imellom holmene for å finne et mer egnet sted.

Ett sted jeg var i land og kikket så bra ut, men havnet i skyggen. Men da jeg padlet videre, fant jeg alle disse her på bunnen! Jeg hadde jo mistet den ene jeg fant da jeg padlet andre veien, så dette var stor lykke å finne.

Solen var i ferd med å ta kveld, her er det ikke midnattsol lenger nå. Jeg ville jo gjerne ta bilder, så det begynte å haste med å finne et sted. Jeg trodde jeg hadde en klar plan, men så oppdaget jeg et skilt, på en øy ved siden av denne. Det skiltet kjente jeg tydelig igjen - naturreservat. Sikkert ilandstigningsforbud. Skitt. Men det var ikke noe merket av på GPS-kartet? Merkelig. Sjekket med papirkartet - det hadde jeg faktisk padlet meg helt ut av. Jaja, da følger man forbudet som man tror er her, så jeg padlet innover heller.

Det var en veldig fin kveld, rett og slett. Men nå ble liksom ett eller annet i veien overalt, når jeg ikke kunne padle ut til de ytterste. Æsj.

Jeg satte kursen mot selve Engeløya igjen, for jeg hadde jo padlet forbi noen fine steder der dagen før.

Her var et flott sted! Men sola gikk ned, da kunne det nesten være det samme. Det var jo fint ved bilen også... Der kunne jeg også tømme kajakken helt før jeg bærer den opp... Jo, det blir tilbake til bilen heller. Enklere, og like fint.

På stranda fant jeg en blå brennmanet som nok har sett bedre ut, men jeg synes den var litt fin likevel.

Det var ganske så langt å bære kajakken opp, men når den var tom så gikk det høvelig greit selv om jeg hadde padlet fire mil denne dagen ifølge GPSn. Litt lengre enn jeg hadde planlagt, men jeg var i utmerket form bortsett fra vond i hælene, faktisk.

Jeg slo opp teltet der andre hadde stått da jeg padlet ut, for der var både gresset flatt og det var ferdig rydda for saueskit. Perfekt.