Telttur på haugen

Jeg ville jo teste det nye teltet på vinteren, men nå truet det lille av snø som la seg i år med å forlate før jeg hadde fått gjort det. Jeg begynte å pakke, men kjente snart at jeg ikke var i form til å komme meg av gårde. 

Det meldte ikke så bra vær for fredag, men hvem kunne vite om det da kom til å bli flere anledninger? Ikke jeg, så dagen etter at jeg hadde pakket det meste så dro jeg likevel. Det er altså ikke bare et illustrasjonsbilde – det ble leir.

Planen var å gå et kort stykke, slå leir, og gå en tur videre bare med ski videre oppover mot Ingemannhytta. Legge bagasjen igjen ganske langt nede, rett og slett. Jeg var spent på snøforholdene, men det så ikke ut som at det skulle bli noe problem å finne en plass. Jeg måtte bare finne en plass som var litt unna løypa, siden parkeringsplassen var peise full og vel så det. 

Her hadde en annen spasert på tvers av skisporet. Dessverre litt for lenge før jeg kom, jeg så ingenting til den. Jaja, jeg hadde med kikkert så da fikk jeg sette meg til i teltåpningen med utsiskt nedover og speide, sånn at jeg fikk se den på retur. Bra plan, tenkte jeg.

Fine skiforhold, som vi ser. Det var lett å gå med pulk oppover myra.

Jeg var litt i tvil om hvor hen jeg skulle slå leir. Jeg stakk bort hit siden jeg liker furuer, men det var veldig mye spor etter folk. Så det fristet ikke så veldig lenger når jeg kom bort hit. 

Men det er notert som mulig sted for hengekøyetur med kort vei å gå. Hadde jeg hatt den med så hadde jeg nok endt opp her tross mye spor etter folk. 

Furuklyngen er lenger bort i dette bildet, men jeg valgte å gå tilbake hit for å slå opp teltet. Det ante meg for såvidt på forhånd, så jeg hadde latt pulken vente her for å spare på kreftene.

Det er ikke akkurat langt fra bilen, men ellers var det jo lite å si på plassen. Utsikten var fin, det eneste var at sola istedenfor å akkurat holde seg over fjellene, akkurat gikk bak et par øyeblikk etter at teltet var kommet opp. Jaja, jeg kom ikke hit for å sole meg heller, akkurat. 

Løypa opp til Ingemannhytta gikk så pass langt nedenfor haugen, at det ble ikke påtrengende at folk gikk forbi. Ja, det passerte til og med kjentfolk uten at jeg ante noe om det, så da er det absolutt godkjent. 

Der forlater sola… Det var i grunnen ganske illustrerende for dagen at den akkurat holdt seg bak fjelltoppene. Det samme da jeg skulle starte GPSn, da mistet jeg batteriene i snøen. Da jeg satte fra meg bilen og gikk på ski tilbake til pulken, hadde jeg glemt fellene ved pulken så det var maks baglatt… 

Alt var stang ut i dag, det er litt sånn det er for tiden. Hodet har ikke begynt å fungere normalt ennå, etter den heftige behandlinga. Men derfor er det jo også viktig å være i aktivitet, som samtidig ikke krever for mye. Så jeg resignerte ikke og dro hjem heller, selv om det et par øyeblikk kunne være fristende.

En liten fotorunde etter at teltet kom opp, ga jo noen fine bilder av det nye teltet. Men å holde på med kamera uten votter på det gir jo ganske kalde fingre. Som igjen etter hvert gir ganske kald kropp. 

Man skal ikke så langt unna teltet før det blir lite sett mot omgivelsene.

Nå var jeg blitt så kald at jeg trakk inn i teltet, la meg i soveposen og sov meg varm, rett og slett. Var nok blitt litt sliten også. Det ble ikke noe av å speide etter elg, hare og denslags nei. 

Jeg så forresten ei rype da jeg gikk opp, men bare ei enkel ei. Og enda kulere, to lavtflygende jagere! Det var skikkelig kult, de kom susende inn Godfjorden, og videre ut Hognfjorden. Men jeg rakk ikke å ta bilde av noen av dem.

Da jeg våknet igjen var det naturligvis blitt mørkt. Men om ikke annet så var jeg blitt skikkelig varm også. 

Men det skulle lite til for å bli kald på fingrene igjen, sånn som vannflaska var jo nesten helt frosset allerede. Væromslaget lot nemlig vente på seg. Det begynte smått å blåse litt, men det var fortsatt minusgrader. Så da tok jeg fram disse varmegreiene som jeg uansett hadde tenkt å teste. Et par inni vottene, så kunne jeg i hvert fall varme fingrene innimellom at jeg holdt på med ting.

Og jada, jeg hadde kledd på meg skikkelig. For en gangs skyld faktisk både hadde jeg med og brukte varmekjeledressen. Men det skal altså så lite til før jeg fryser nå for tiden, at det er frykelig upraktisk. I termosen vi kan se på bildet var det til og med varm finnbiffgryte som jeg lempet innpå. 

Delt på to omganger spiste jeg faktisk alt sammen. En hel pose kjøtt, en pakke fløte, noe løk, gulrot, sopp, tyttebærsyltetøy og et par skiver brunost altså… Det skulle ikke stå på det heller.

Jeg hadde tatt med lesestoff, og det kom i hvert fall ut av vanntettposen sin. Men tror ikke det ble lest i likevel. For kaldt på fingrene å bla… 

Hvis du lurer på hva du ser her, så er det bestikk. Jeg gadd ikke snu da jeg ganske kjapt kom på at jeg hadde glemt å ta det med, for det går da an å spikke seg ting. Jeg har litt å gå på når det kommer til spikking, helt klart. 

Utover kvelden og natten økte det på med vinden, så på ett tidspunkt var jeg ute og hentet inn alle tingene, inkludert ski, truger og pulk. En ting var nå om det kunne blåse bort, men det er jo også upraktisk med ting som har snødd ned sånn at man ikke helt ser hvor de er. Så just inn case tok jeg alt inn i teltet. Til min store overraskelse gikk pulken kjempelett inn i det store forteltet, fra åpningen og svosj sto den inni uten å berøre duken noe sted. Kjempebonus, det kunne jeg jo visst men hadde ikke sjekket før nå.

Men siden jeg hadde ignorert værmeldinga litt så hadde jeg heller ikke måket snø oppetter teltet for å tette igjen, så det føyk jo litt inn da…

Det var bra med vind, sånn at det egentlig ble litt småubehagelig mye. Men på lesiden holdt den hjemmelagede teltpluggen helt fint! Ha ha!

Men jeg våknet altså en gang på natten av at teltveggen kom inn over meg, da hadde det lagt seg så mye snø der at det bulet kraftig innover. En annen gang våknet jeg og hadde teltduken over meg, hele veien. Jeg trodde hele teltet hadde kollapset, men det viste seg heldigvis at det bare var jeg som hadde dratt beddingen skikkelig over meg… Ingen fare, med andre ord. 

Det hadde ikke kommet en dråpe nedbør tror jeg, men den løse snøen som var fra før hadde blåst rundt hit og dit i løpet av natten. Verre var det ikke. Men det var en god peising med vind, så det tok sin tid på morgenen før jeg turte å begynne med å ta ned teltet. Jeg er ikke så vant med å holde på med det i vind så jeg ville ikke ta noen sjanser, men samtidig få øvd. 

Nå var jeg glad for at det ikke var så langt ned til bilen! Selv om det ikke ble noe av en lettere skitur etter leirslagning dagen før, så var jeg sliten nok merket jeg. Veldig lurt å ha kort vei ned, helt klart. 

En av årsakene til at det bråket og blafret litt mer enn ønskelig i teltduken om natta var nok denne her. Jeg var nemlig ute og justerte på bardunene sånn at de skulle være stramme nok, men denne her skjønte jeg meg rett og slett ikke på i mørket. Da gadd jeg ikke dille med den heller. 

Å ikke gidde noe som helst snøfiksing førte naturligvis til at det kom snø fykende inn i alle glipper. Her er vel den skavlen jeg måtte dytte bort i løpet av natten. Jeg har også lært at snø er liten nok til å komme gjennom myggnetting, det var litt interessant.

Litt utpå morgenen, noen ville kanskje kalt det formiddag til og med, så pakket jeg sammen. Det grønne på bildet er «beddingen», der har jeg altså liggeunderlag og sovepose liggende klart, og hele sulamitten liggende på toppen av pulken når jeg går. I grunnen et ganskje kjekt opplegg. Jeg lot bare hele greiene ligge i trekket når jeg brukte det også. Fuktigheten så da ut til å samle seg mellom yttertrekket på soveposen, og beddingen. Praktisk. Jeg hadde ikke akkurat fuktmåler å sjekke med da. Men der var det definitivt en del fukt.

I dag var det helt annerledes å gå. Dagen før lå det et akkurat passe lag med lett snø, nå var det helt hardt, fokksnø og lyng om hverandre. Det var ikke bare bare å finne løypa en gang, men jeg gikk meg på den etter hvert. Direkte vanskelig var det nå heller ikke.

Det hadde blåst av en del i løpet av natten, som vi ser. I ettertid har det også regnet, så dette var nok siste anledning for sånn tur her i området i hvert fall. Litt mer i høyden og lenger inn i landet går det vel bra en stund til. 

Kort tur, men det trenger ikke være lang ekspedisjon for at det skal være fint!