Bålmiddag på Kjeøya

Flotte dager ga mer turlyst!Jeg la turen til yttersida av Hadseløya en ettermiddag, og middagen skulle tilberedes på bål. Det er nemlig blitt høst og markens grøde blir rullet ut i butikkene, så jeg gikk litt amok for å fylle kjøleskapet som for tiden var ganske så glissent.

Vi satte ut fra Taen, og planen var å sette kursen rett ut til Kjeøya for å fyre i gang bålet. Jeg hadde allerede rukket å bli sulten, så vi planla nokså stø kurs. 

Rett ut her – utsikten underveis var ikke akkurat feil. I hvert fall hvis man ikke snur seg til venstre der den enorme havfarmen ligger.

Franck hadde nylig investert i diverse utstyr, derav hjelmen på flatt vann. Den sto jo fint i stil med øvrig stæsj.  

Vi gjorde som planlagt, padlet rett ut til øya og fyrte i gang bålet. Det gikk aldeles strålende, vi ble nesten litt imponerte sjøl. Veden var nok skikkelig tørr. Dermed var det nokså risikofritt å padle rundt øya mens bålet brant og laget oss fine glør til middagslagingen. Det var ingen fare for at det skulle slokke.

På vei over stranda kom vi forbi dette her. Litt feil årstid nå, så lurer på hvor lenge det har fått ligge i fred. Oppdaget etterpå at en kjenning hadde vært her få dager før, men han bedyret at han kom over det på samme måte som oss. Men sånt er nå litt artig uansett om man kjenner «kunstneren» eller ikke.

Bare enda en titt utover her først, siden det var så fint…

Underskiltet så ut til å ha falt ned her. Det er naturreservat her med ilandstigningsforbud, men det gjelder heldigvis bare i hekketiden. På denne tiden bryr ikke fuglene seg nevneverdig om at vi trasker rundt her. 

Det var ganske nært fjære sjø, og dermed mye som stakk opp hist og pist. Dessverre var det litt for overskyet til at vi så skikkelig godt ned i sjøen, men lyset var heldigvis fint over vann om ikke annet.

Med Hadselfjorden i bakgrunnen. Hadseløya til venstre, Austvågøya til høyre. 

Her har vi rundet øya, og har kurs rett inn mot stranda. Fjellene inne på Hadseløya ruver i bakgrunnen. 

Jeg har ikke vært lenger ut enn dette i år, faktisk. Eller «faktisk» blir kanskje ikke helt riktig – det er jo (den dårlige) formen som er årsaken. Jeg padler ikke så langt ut eller særlig på yttersia når jeg ikke har særlig å gå på, rett og slett. Derfor har jeg verken vært ute hos havsulene, på Våje eller Gaukværøya i år. Men med så mye flott «nærpadling» som vi har i området, så går det høvelig greit. 

Det var ikke bare jeg som knipset i dag. Men jeg tok forbausende få bilder tatt i betraktning hvor flott ettermiddag dette var. Men noen ganger blir det sånn, og det tror jeg egentlig er bra. Den dagen jeg setter bildene fremfor selve turopplevelsen så tror jeg at jeg også går glipp av mer.

 

Franck har vært flinkere enn meg når det gjelder farge på fjellduken. Gyselig – og dermed synlig. Første gang man tar den i bruk tar det akkurat lang nok tid til å få både hodet og armene ut gjennom riktige åpninger til at jeg rekker å ta artig bilde… 

Maten ja, vi var rimelig kjappe med å få den på bålet da vi kom tilbake og det hadde blitt godt med glør i mellomtiden. Jeg satte formene rett på glørne først, men da hørtes det ut for at det ble i heftigste laget. Så vi ommøblerte litt og la steiner sånn at vi fikk et høvelig flatt område på den ene halvparten. Da fikk vi liksom to kokeområder med forskjellig varme, på en måte.

Det gikk aldeles utmerket! Jeg hadde riktignok glemt å ta med rømme til fisken og grønnsakene, men med Summer Red epler med kanel og litt sukker grillet til dessert så ble det ganske bra likevel. Mens vi satt der kom mørket sigende, uten at vi brydde oss nevneverdig. Bål blir jo bare enda finere da. Etter hvert måtte vi lete fram lysene, og ta fatt på returen. Nordlyset manglet, men vi fikk såvidt litt morild på vei tilbake. Akkurat nok til at det definitivt var morild, ikke innbilning… Kjekt å få frisket opp mørkepadlinga, vi var ikke helt der vi trodde hele tiden – men kom til slutt ganske så spot on til der bilene sto.

På land var det flott stjernehimmel da vi hadde fått sjaua ferdig utstyret. Det er lite lysstøy på denne siden av øya, så stjernene kommer merkbart bedre fram enn de gjør hjemme. Heldigvis er det begrenset hvor lenge man kan stå og kikke opp før nakken protesterer, sånn at jeg kom meg hjem…

Det er ikke antall kilometer som avgjør om en tur blir en høydare, det er helt sikkert.