Guvåghytta dag 1 - Hellfjorden

 

Høsttur! Nå var det straks to år siden sist, og enda lenger siden høstturen gikk til Guvåghytta, så nå var det sannelig på tide. Tidspunktet klaffet særdeles bra på alle vis. Den var siste helgen før arbeidet starter på Bø-tunnelen og det blir alskens heft å komme seg til og fra Bø, det var en av de siste helgene man kunne booke hele hytta sånn at vi hadde den for oss selv, og så været da. Sjekk det været! Bygevær!  

Jeg var ikke riktig like begeistret for temperaturen, kan sies. Men jeg hadde skiftet til vinterdekk, så det var heller ikke krise. Helgen startet ikke så bra, jeg var helt felgkjørt fredagen turen skulle starte, så jeg måtte sende de ferske turlederne av gårde i forveien. De klarte seg utmerket, i hvert fall har jeg ikke fått klager, på fredagskvelden. Lørdag kom jeg og noen flere etter.

Turen var nemlig lagt opp sånn at man kunne være med bare på land, bare på sjøen, eller begge deler, eller noe på land og noe på havet – ja, uansett hva som passet. Dermed ble vi nesten dobbelt så mange på havet som antallet som hadde overnattet fra fredag. Skikkelig artig at vi ble så mange, spesielt når været lå an til å bli skikkelig fotovær.

Ikke minst, artig at Ofoten-avdelinga vår ble representert, Marit og Jan Viggo tok turen helt derfra. Skikkelig trivelig å ha dem med hele helgen. 

Etter å ha møttes i Guvåg «sentrum» satte vi kursen østover.

Det ble en liten stopp ved Guvåghytta, noen skulle fylle varmt vann på en termos og da benyttet vi anledningen til et lite gruppebilde også. Den var litt i lengste laget unna den steinen jeg satte kamera på, men. 

Videre var planen å padle innover Hellfjorden. Jeg var spent på hvor langt innover vi ville komme før vi traff på is, men hvis vi ikke kom så langt var Melfjorden plan B. 

Bittelitt drag i sjøen fant vi ytterst i fjorden. 

Jeg synes det er litt småkjedelig å følge den nærmeste siden av fjorden innover. Det er mye artigere å følge holmene, og snirkle litt imellom underveis. Fred ledet an innover, og da ble det også en annen vei enn det jeg oftest gjør. Denne holmen var skikkelig kul på denne siden, viste det seg. Bratte berg!

God stemning så langt, dette er Hilde og Berit. 

Det er ikke lauv på trærne lenger, da kommer de andre fargene og formasjonene mer fram. Rognebær hang det imidlertid litt her og der.

Det er rett og slett litt annerledes innover her når det ikke er lauv på trærne. Men fint er det alltid, uansett. En av favorittfjordene, dette her. (Joda, jeg har egentlig mange.)

Men hva skuer våre øyne? Ser vi riktig der inne? Allerede?

Jada. Vi var ikke i nærheten av å komme oss inn til bunnen av fjorden, rett og slett. Vi møtte isen lenger ut enn jeg hadde trodd, og selv om vi nok hadde klart å brøyte oss et stykke innover, ville det nok ikke gått så veldig langt før isen ble i tjukkeste laget. 

Da var det bare å snu baugene våre utover igjen.

Vi satte kursen mot andre siden for å ikke padle akkurat det samme som vi nettopp hadde passert.

Ingelin stilte for øvrig i ny kajakk, den virka som et bra kjøp. 

Etter et lite stykke begynte noen av karene å snakke om fisk. Hæ? På isen? Isfiske? Nei? Det lå rett og slett en liten fisk på isen. Sikkert presset opp sammen med noe vann, på småmystisk vis.

Jeg tenkte lyr, for det har jeg fått her noen ganger, men fikk det ikke helt til å stemme. Flere mener det er hvitting, på grunn av den mørke flekken ved finnen på siden av den, og det hvite på tuppen av de øverste finnene. Hvitting vet jeg ikke at jeg har sett før, så det er jo litt artig.

Så fant vi ut at det kunne være greit med en beinstrekk, så vi tok turen i land. Her fant vi et sted i sola, der folk fylte på med litt snack og drikke. 

Men det var fortsatt tidlig på dagen, så etter litt skravling i sola padlet vi videre. Her er utsikt inover fjorden, med Pikstauren og Bornan langt der borte.

Her ser vi de fjellene til venstre, kort etter at vi har begynt å padle igjen. 

Men i alle dager, se der! Umulig å få bilde av, men flekken på det som er forstørret opp her var altså elg. Oppe på kanten sto det to stykker. Etter hva jeg klarte å se i kikkerten var det muligens ei ku med kalv. Selv om det ble langt borte, så vi det siden de sto så klart i profil mot himmelen. Artig innslag. Ikke så lenge etter, eller muligens var det litt før, så vi en ganske stor sel også. 

Vi padlet litt utover Hellfjorden før vi krysset over igjen, og satte kurs mot Melfjorden litt lenger bort. 

Nå kom det truende skyer, vi var spente på om de ville komme over oss, og hva de eventuelt ville innebære. Så langt hadde vi jo gått klar av det meste.  

Melfjord neste!

Like etter dette bildet kom det vind, og litt nedbør. Jeg sjekket værradaren og så at det var ikke snakk om væromslag, bare en ekstra stor eling. Den hadde god fart, så den burde være relativt snart over. 

Men nå var det uansett tid for lunsj snart, så vi valgte å gå i land istedenfor å padle et litt utsatt strekk videre. Det var jo en lavterskeltur, da skal vi ikke slite folk fullstendig ut. Gjerne må det være høvelig koselig også. Litt steinete sted å gå i land, men ellers fint – og utsikt ut Vesterålsfjorden. 

Etter lunsj fant vi det like greit å droppe Melfjorden. Vi ville komme på land før det begynte å bli mørkt, uten stress.

Også nå la vi ruta imellom holmer og skjær, og fant nye veier. Det er jo av det fine med kajakk, at vi kommer til nesten overalt.

Andre siden av Eidsfjorden i bakgrunnen. 

Vi fikk ganske flott lys også mot slutten av turen. 

Snirkling og enda mer snirkling. 

Ei siste sløyfe før vi runder bort til Guvåg igjen. 

Et lite tips til de som måtte dra til området nå fremover. Like bortenfor hytta, mot selve Guvåg, er det store mengder slangestjerner på bunnen. Så mye at noen syntes det minnet om skrekkfilm. Det så i grunnen ut som de lå på bunnen og holdt hender, at det liksom var et helt teppe som ville løfte seg hvis man løftet én av dem. Det var imidlertid for dypt der til å prøve. Men ganske stilig. Det fins en del forskjellige slangestjerner så jeg vet ikke akkurat hva det var slags, men det minnet veldig om svartstjerne som jeg har påtruffet før – dog i langt mindre mengder. Vi syntes det var ganske spooky, men det er visst ikke så uvanlig at de oppdrer stedvis i større mengder som dette

Kjempefin dag på havet! Tusen takk for turen til både medturledere Wenche og Fred, Eirik og Ingelin, Hilde og Per, Jan Viggo, Marit, Leif og Berit. 

Fred, Wenche, Jan Viggo, Marit og jeg fortsatte høstturen på Guvåghytta, mer i neste innlegg.