Snorklipping i Stokmarknes

Det blir lite padling for tiden, ettersom det er svinkaldt. Men nå var det i ferd med å bli for lenge siden sist, jeg hadde dessuten ærender i Stokmarknes, samtidig som det var ønsket at noen skulle komme padlende når de klippet snora til den nye kaia. Der er det nemlig lagt ut ei lita kajakkbrygge  også, etter initiativ fra ett av styremedlemmene mine. Kudos, både til initiativtaker og ikke minst havna der borte, som reagerte raskt på forslaget. Så da tok jeg og nestlederen turen bortover, tidspunktet klaffet rimelig bra med det flotte lyset vi har om dagene – fargetiden er i gang!

Jeg hadde heldigvis en isbryter i front. Vedkommende som sjekket hadde konkludert med at det bare var slush, så det skulle gå lett å komme seg ut. Litt mindre med i beregninga var at det ble litt fastere utover, så det ble en litt tyngre manøver en planlagt. Men det gikk, tror ikke det gikk hardt ut over utstyret heller, så da er det greit nok. (I alle fall når man kommer bakerst, he he.)

Så snart vi var kommet ut av den harde «slushen» var det imidlertid silkeføre! Rett og slett skikkelig fint på havet, selv om det var litt kjølig. 

Foto: Wenche Edvardsen

Midt i bildet, på andre siden av sundet skulle vi på snorklipping. 

Men vi var ute i god tid, så vi padlet innom skulpturen «Dager og netter» på Børøya. Den kledde i grunnen snøen ganske godt, må jeg innrømme. Jeg er jo ellers ikke så glad i snø.

Museum, skulptur, nisse og fargetidpyntet kajakk i samme bilde. Full pott, med andre ord. 

Foto: Wenche Edvardsen

Bilde tatt motsatt vei.

Så padlet vi over til brygga som skulle «åpnes», her ser vi snora har kommet opp. Kajakkbrygga er den lille fjerten på siden av betongen her, som hang litt over vannet. Til stede var både havnestyre og havnesjef og journalist, og muligens flere. Vi fikk spilt inn et ønske om litt beskyttelse på de skarpe metallkantene i nærheten av der man eventuelt skal opp med kajakk, så det får vi se nærmere på til våren. Nå var det rett og slett for kaldt til at jeg vurderte å teste den i praktisk bruk. Man holder greit varmen så lenge man sitter i kajakken (med totredobbelt liggeunderlag i cockpit og masse ull!), men så snart man kommer ut - grøss. Best å være på havet ja.

Etter markeringa padlet vi litt videre bortover mot Hurtigrutemuseet. 

Men der snudde vi. 

Foto: Wenche Edvardsen

Det begynte å bli på kanten lite lys til å ta bilder, men når det ble høvelig skarpt så ble det jo fint da.

Vi sneiet innom skulpturen på returen også, vi fulgte nemlig Børøya bortover.

Her ser vi ganske tydelig en eling i bakgrunnen. Vi var kjempeheldige sånn, det gikk elinger på begge sidene av oss, mens vi ikke bare hadde oppholdsvær, men også litt klar himmel over Hadseløya det meste av turen. Skikkelig flaks.

Foto: Chipo Tendeland

Da vi nærmet oss båthavna igjen dro vi kjensel på noen som kom gående. Det var Chipo som hadde observert oss, og kom med telefonen klar for å ta bilder. 

Foto: Chipo Tendeland

Ekstra artig å få noen bilder fra land også, det er det jo alltid.

Foto: Chipo Tendeland

Synkronforsøk på å komme i land. Litt mer plunder opp enn ut med sånn tjukk seigslush i fjæra. Men det gikk, helt uten skader. Så da var det kun den ene lyslenka mi vi gikk i minus på denne turen. Den holdt i flere år, så det var allerede over forventning.

Etter turen fikk Chipo oss med inn i varmen, og sørget for at vi fikk både varm drikke og mat. Det ble jo rene luksusturen, dette her! Avslutta med å dra fra besøk til klatring, så var det hjem for å jobbe. Litt bakvendt på en måte, men da fikk jeg utnytta lyset på dagen. Det var visst det som måtte til for å få meg ut på tur igjen i kulda, rett og slett.