Circumnavigation Skogsøya – endelig igjen

Det ble lite padling på yttersida i fjor, men nå var formen blitt så pass bra at det var på tide å ta den tilbake. Denne turen ble til veldig tilfeldig, men du verden for en flott tur det ble!

Wenche og jeg skulle egentlig teste formen med en hengekøyetur til Åserøya, og inviterte klubben med. Men ingen andre meldte seg (først) på, og så meldte hun seg av – da begynte jeg heller å vurdere en tur rundt Skogsøya. Mens jeg funderte på det tikket det plutseli inn en melding fra disse to om at de ville være med til Åserøya – men den hadde jo jeg nå avskrevet! De var desto lettere å få med seg rundt Skogsøya, heiv seg rundt tvert og pakket for dagstur, så her er vi i gang så fort som vi rakk det – godt utpå dagen.

Vi satte ut fra Smines, og satte kursen i første omgang mot Hjellsandøya. Der er det jo en 10 på skjæret-post vi vil ha med oss med det samme vi er i området. 

Nesten flatt hav gjør jo at både himmel og vi speiler oss i havet, så det kan bli litt kule bilder.

Berit og Leif-Hermann måtte tilbake i løpet av kvelden, men jeg testet jo formen så jeg hadde pakket med telt og annet overnattingsstæsj for sikkerhets skyld. Skulle jeg bli i tvil om formen så kunne jeg campe, de var jo to som kunne padle sammen tilbake til bilene. Jeg regnet med at jeg skulle komme meg til høvelig skjermet farvann uansett, før jeg eventuelt slo leir.

Sola ga forresten også god sikt ned i havet, for det var ganske klart ennå så langt ut på sommeren faktisk. 

Litt før Hjellsandøya lå det en båt og fisket. Det er uvisst hvor mye de eventuelt fikk, men det så i hvert fall ut for at måkene hadde god tro på fangst og medfølgende rester som slenges på havet. 

Da vi kom til Hjellsandøya gikk vi på land og innvilget oss en pause på stranda, før «storhavet» ventet på neste etappe. 

Stranda på Hjellsandøya er ganske fin når man er kommet dit, men den vises ikke veldig godt på avstand egentlig. Så man må nesten vite at den er der eller komme like forbi, for å finne den. Ekstra eksklusivt, med andre ord.

Neste etappe er det mest utsatte partiet på turen, men forholdene var jo aldeles ypperlige i dag. Noe tungsjø, men null andre bølger. 

Hurtigbåten holdt seg godt unna vår lei, eller var det omvendt kanskje. Det er heldigvis ikke så mye båttrafikk langs ruta vi skal på denne tiden av året.

Vi fortsatte videre rundt øya, det var en stund siden sist for min del, tror jeg. 

Lyset ble i grunnen bare finere og finere utover dagen. Her ser vi sørvestover, mot Tindstinden og Shetland. Ja, vi ser jo ikke Shetland for det er «litt» lenger dit, men det er nå sånn høvelig den retning det også. 

Foto: Leif-Hermann

Her passerer Berit og jeg lykta på vestsiden av øya. 

Jeg hadde jo sett litt på ruta videre da jeg var oppe på øya i pausen, så det var ikke veldig overraskende forhold som møtte oss. Ingen vindbølger, men noe tungsjø. 

Videre slagplan legges. Vi tok sikte på den vanlige veien bortover. 

Det bygget seg opp litt på den vanlige plassen, men det var ikke mer enn at det ble litt bevegelse. Om det bryter eller bare duver litt kommer jo an på blant annet vannstanden, og i dag var den helt passe sånn sett. Null problem, men fint å kjenne litt liv i havet. 

Mellom holmen med varde og odden nedenfor fjellet skal vi. Det er strengt tatt ikke mange gangene jeg har vært med der vi har måttet ta turen rundt. Det går som regel helt fint å padle på innsiden selv om det er et par skjær der. 

Det gjorde det i dag også. Men som vi kan se til høyre i bildet her, så kan man også få seg en liten overraskelse hvis man ikke er kjent. De største dønningene som kom laget en del bråk og skum rundt brottene – og selv om det lå nesten helt flatt lenge, inkludert da jeg passerte, var det mer action kort tid etterpå. 

Så var vi altså kommet til det beste på hele turen. Herfra og ei mils padling videre er det bare storhavet, fjellene – og oss. På en dag som dette er det ikke stort bedre å få det.  

Det var direkte deilig å være tilbake i disse omgivelsene. Det er ikke mange årene siden jeg begynte å padle, at jeg ikke har vært en eneste tur denne veien. 

Foto: Leif-Hermann

Men skal jeg padle på yttersida så skal jeg ha litt overkapasitet i tilfelle noe skjer, og i fjor var jeg ikke så trygg på hvor mye av det jeg hadde. Det varierte veldig med dagsform dessverre. Men i år! 

Jeg er glad det ikke var steiksol, men et passe skylag som ga fin temperatur for padling i dag. 

Snart framme ved post nummer to, Våje. Vi vurderte en tur inn til Sørsand først, men siden vi skulle rundt hele øya og vi startet ganske sent på dagen, så droppet vi det. Noen hadde en avtale neste dag, så det var ikke aktuelt å overnatte eller komme alt for seint tilbake til bilene.

Våje, 10 på skjæret-post nummer to på denne turen. 

Vi padlet sånn delvis innaskjærs bortover, det gikk fint an i dag. Merket at det var en stund siden jeg har vært her, for jeg husket ikke helt hvilke skjær som var hvor lenger. 

 

Det passet fint med en pause på land og litt mer mat nå, så vi padlet inn den nærmeste støa på Våje. 

Fint blomsterflor rundt hytta på denne tiden. Plattingen utenfor hytta var pill råtten siden sist jeg var i land her, der som jeg har pleid å sitte i matpausen før. Den står jo veldig utsatt til her, så det er kanskje ikke så rart. Eierne har også vært og fikset på døra i front siden sist, den var kjempegodt sikra nå.

Klare for neste etappe. Nå skal vi videre rundt nordspissen, og så sørover langs østsiden av øya. Nordsanden er første bebyggelse med ferieboliger, noen kilometer dit – eksponert og kanonfint. 

Foto: Leif-Hermann

På vei ut hovedleia fra Våje.

Siden vi kom så sent i gang i dag droppet vi å gå bort til lykta på Våje, men vi padlet jo forbi om ikke annet. Jeg synes den gamle var kulere, men det spørs om den ikke ville vært tatt av været nå uansett, om den ikke hadde blitt byttet ut med en ny. 

Sa jeg fint? Ja, det er skikkelig fint her ute. Nordvestspissen er vel det råeste partiet på hele øya sånn padlemessig, men heller ikke det området var noe utfordring i dag, med flatt hav bortsett fra dønningene. Perfekte forhold, rett og slett.

Foto: Leif-Hermann

Logisk nok, god stemning.

Videre bortover mot Nordsand begynte kveldslyset å gjøre sitt inntog.

Det passet fint, for bruset fra havdønningene ble stadig svakere etter hvert som vi padlet inn mot mer skjermet farvann. Så fikk det flotte lyset på en måte veie opp litt for det. 

Ja, det ble nesten litt magisk etter hvert. Vi droppet for øvrig å svinge inn til Nordsand, og tok mer korteste vei. Vi så jo fint inn dit, og innover dalen, litt lenger ut også.

Blankstille i skjermet farvann. 

Det fine med at det var litt overskyet var at østsiden av øya ikke kom i så sterkt motlys som jeg har sett den i tidligere. Det var nesten litt som nytt terreng, fordi konturene av det kuperte terrenget kom så mye bedre frem. 

For eksempel sånn som her. Før har jeg liksom bare sett profilen øverst, og så flatt mørke nedenfor, på en måte. Nå kom det grønne, frodige terreget så mye bedre frem. En skikkelig opptur, jeg har tidligere syntes innersiden av øya har vært så kjedelig – nå skjønte jeg litt bedre hvorfor – og derme hvordan jeg kan unngå det, og få sett den fra sin beste side. 

Her ser vi innover mot Sommarøya, så det vinkes til kjenning som bor innpå der. Hei hei, Eirik! Neste gang er du med?

Ja, for dette var virkelig turen sin. Selv den «kjedelige» transportetappen til bilen det siste stykket ble jo aldeles fin. 

Lyset på noen av fjellene satte jo en flott, ekstra spiss på det hele mot slutten av turen. 

Her begynner vi å nærme oss sørenden av øya, og vi må bestemme oss for rute tilbake fra Skogsøya til Smines der vi har bilene parkert. 

Vi bestemte oss for å følge øya helt til Øksnes, for jeg skulle hatt et bilde av hurtigbåtkaia der, som jeg glemte å ta sist jeg passerte. Her kommer vi forbi et lite, grunt område som er litt kult. Der er det mye artig på bunnen som man får sett på når det er lavvann. 

Øksnes, her får jeg tatt bildet jeg skal ha. 

På Smines går vi i land litt før det vanlige stedet, det ble kortest til bilene. Det var ikke allverdens lurt, for kanten opp til parkeringsplassen hadde nok sjøen begynt å vaske ut, så der var det kronglete. Men det ble litt mindre risky akkurat i steinfjæra.

Jeg hadde padlet med halvt lastet kajakk, 2,5 mil på en dag, og det hadde gått helt utmerket. Yttersida var planmessig tatt tilbake, og jeg var nå klinke klar for Arctic Sea Kayak Race som det ikke var så lenge til. Bring it on, med andre ord.