Det skulle blåse sørvest. Jeg var i passe humør for å padle motvind, men usikker på formen etter den hersens Covid'n. Etter motvind kan det komme medvind, hvis man snur (før det løyer). Jeg manglet 10 på skjæret-posten Djupfjorden, som jeg ikke samlet i fjor. Jeg dro til Dalsand ved Sigerfjorden, satte seilet på kajakken og satte ut.
Det var fint lys da jeg kom til Dalsand, fint bygevær som gir variasjon selv om det er til tider grått. Passet meg ypperlig.
Jeg fikk litt motvind, men nokså lite i forhold til hva jeg hadde håpet, det varte ikke så lenge.
Vinden som hadde vært i den første bygen hadde bygget litt skvalp om ikke annet, så her fulgte jeg land bare på skøy.
Kjedelig lite fres her men. Fortsatt fint lys.
Jeg regnet med at det kunne komme (ulogisk nok, litt spesielt der) vind ut av Djupfjorden, og det stemte, så ved utløpet kom bølgene litt fra forskjellige kanter, så det spratt litt her og der. I tillegg var det nok en del straum, så det ble litt morsomt.
Nå hadde jeg padlet et stykke, og formen var ikke allverdens, så jeg svingte inn etter brua og la meg i fjæra for å tenke meg om. Jeg var i utgangspunktet innstilt på å padle under fjellet inn for det er kulest og jeg hadde det litt travelt – men det ante meg at den vinden kunne komme i perioder og bli til tider sterk.
Jeg hadde knapt rukket å ane det, før det kom susende ei kraftig rosse. Jaja. Det var nå ikke storm heller, så det fikk så være, konkluderte jeg.
Men jeg fulgte land innover, så jeg slapp å padle med den aller verste vinden midt i fleisen – ikke nødvendig for det var ikke så lange perioder det var kraftig, men det var som sagt uansett kulest å padle under fjellet.
Dette bildet ble ikke helt som tenkt, men motivet er altså den busken som klatrer på berget, som om den var en slyngplante. Tøffing.
Kraftverk-greier, det må vel være Strielva kraftverk vil jeg tro?
Framme ved Djupfjordbotn, der elva fra Litlevatnet kommer ned. Det var bra vannføring i elva nå, virket det som. Jeg fikk til litt straumpadling i utløpet, det var kult. Ikke at det var kjempeutfordring, men det var veldig grunt og bare akkurat plass til å komme inn her – men jeg klarte det uten å være borti noe som helst.
Så satte jeg kursen utover igjen – men hva er dette? Hvit brennmanet? HVIT brennmanet???
Ja, så sannelig var det en hvit brennmanet! Det er bare det kuleste – på denne turen i hvert fall, he he. Jo, den var skikkelig kul. Rød er jo vanlig, blå har det også dukket opp en del av de siste årene. Men hvit har jeg ikke sett før.
Jeg måtte så klart finne ut av dette, jeg vet jo andre fugler og dyr kan ha leukisme, men er maneter også sånn? Jeg sendte mail til noen på Havforskningsinstituttet med peiling, og kortversjonen av svaret er at det er kun to arter vi har – rød og blå. Så dette er en variasjon, men om det er en «rød» eller «blå» må man altså telle tentaklene for å finne ut, og det hadde jeg ikke akkurat anledning til. Men den var stor, noe som tydet på rød, og jeg syntes også at den lignet mest under. Det er jo også den vi har flest av, så jeg tenker det var nok en hvit rød en, for å si det sånn.
Det blir stadig tidligere mørkt, så etter det spennende funnet var det bare å kjappe seg i retur for å rekke tilbake til bilen mens det var høvelig lyst.
Det klarte jeg, selv om det ble lite medvind. Som vanlig, når jeg har seilet montert på kajakken... (Vindrossene i Djupfjorden teller ikke, for det første var de imot, for det andre var de så pass plutselig og sterke at de var skumle med tanke på seiling.)
Da jeg kjørte hjem hadde omsider vinden tatt seg opp... Da var det kjempeforhold, typisk nok. Men med hvit brennmanet var jo denne turen kul nok, selv om den manglet god seilvind. Formen viste seg å ikke være allverdens, men litt bedre enn fryktet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentar - ja takk! :)