Sail away - værfast i Eidsfjorden

Planen om å seile fra Straumsnes innover Eidsfjorden helt til Bjørndalsfjorden skulle settes i verk, da det meldte litt sørvest. Jeg satte ut fra Straumsnes, men det var i minste laget seilvind foreløpig. Jeg kom meg sent av gårde, så jeg var litt usikker på hvor første natten skulle tilbringes – men det var ferie, så jeg bare skulle ta alt som det kom etter hvert, var planen.

Det første jeg gjorde var å stikke innom multeplassen min. Der var det godt med store multer i år, men det var ikke så mange som var modne ennå. Jeg tok de jeg fant i farten, veldig gode var de i hvert fall. Årets første multesmak – perfekt start.

Jeg tok også turen innom Finnøya, for å samle 10 på skjæret-posten her. Da var den i boks, supert.

Da jeg skulle krysse Jørnfjorden var det i minste laget seilvind i perioder, men også god hjelp i perioder. Attpåtil ringte telefonen akkurat da jeg hadde mest dreis, og den måtte jeg jo bare svare for å få det stille. Hva jeg holder på med her, er jeg mer usikker på. Men det ser ut for at jeg er midt utpå – det er vel blitt helt vindstille da, må jeg kanskje tippe. Da pleier jo mine kryssinger å stoppe «en smule» opp…

Da jeg kom over på andre siden og skulle inn mot Guvåghytta (den er jo en 10 på skjæret-post) bygget det seg opp bittelitt bølger, så selv om det var lite vind kunne jeg nyttiggjøre meg bittelitt av bølgene. Her må man bare ta det man får. 

Det var blitt ganske sent, så jeg funderte på om jeg skulle legge meg ved Guvåghytta, dra litt innover Hellfjorden, eller krysse over mot Melfjorden og campe der. Hm, ikke godt å si. Jeg hadde med både hammock og telt, og lysten var naturligvis størst for hammock sånn i utgangspunktet. Men det var litt fare for regn og jeg var jo foreløpig fri for tarp (klarte å miste Hillebergtarpen på Senja, ja, borte vekk) så da måtte det bli ved Guvåghytta.

Der var det imidlertid folk, og det følte jeg ikke helt for. Så jeg bare dokumenterte for 10 på skjæret at jeg har vært innom (nokså unødvendig siden vi har overnattingstur hit i oktober, men just in case) og så padlet jeg videre.

Jeg var først på vei videre til Melfjorden, men plutselig ombestemte jeg meg og svingte inn Hellfjorden istedenfor. Jeg så meg ut en holme som så lovende ut med tanke på multebær. Det eneste var at det ikke var noe spesiell gunstig ilandstigning med lastet kajakk nå på fjære sjø… 

Det ble nok noen nye riper, men nå var det blitt så sent at teltet måtte opp. Øya er bare 25 meter høy, men det var sannelig tungt nok å traske oppover i myk lyng og med Ikeaposer fylt med alskens. Men nå var jo turen også litt testing av form før Arctic Sea Kayak Race (ASKR), jeg hadde ennå ikke bestemt meg for kort eller lang ramble nemlig. 

Men jeg måtte sette det opp ganske høyt, for man vil jo ha utsikt – selv når det har meldt en del vind dagen etter. Sånn er det bare. Her ser vi rett ut Hellfjorden, jeg ligger på Reinøya sånn høvelig halvveis inn. Fjellene lengst bort blir på andre siden av Eidsfjorden.

Her er eksakt rute, tracket fra GPS'n. Her fremgår det greit både hvor hen telefonen ringte på vei over Jørnfjord, og hvor jeg ombestemte meg på vei forbi Hellfjorden. Ser ut til å ha skjedd ganske plutselig. Det tror jeg egentlig stemmer bra.

 

Dette er kanskje litt vanskeligere å se, men jeg har lagt inn flagg for start, mulige 10 på skjæret-poster underveis, og planlagt avslutningssted på turen. Jeg hadde ikke bestemt meg for hvilke jeg skulle samle, men det var altså gode muligheter for en del poster disse dagene.

Men foreløpig sto teltet altså halvveis inn i Hellfjorden, for nå var klokka passert midnatt og vel så det, så det var på tide å sove. «Heldigvis» var det ikke ei eneste multe å se (men masse planter uten kart/bær), så jeg ble ikke heftet med bærplukking heller.

Utsikt litt mer innover fjorden. Jeg hadde vel egentlig ikke bestemt meg for å padle videre inn, men når man først er kommet halvveis, blir det jo fort til at man bare fortsetter. Vel, det ville nok komme litt an på været dagen etter, også. 

Nei, nå er det best å ta kveld, tenker jeg. Teltet burde stå bra selv om det blåser litt opp. Tenkte jeg.

Jeg knertet en pakke Pringles også før jeg la meg, de små boksene passer perfekt oppi en sånn emaljekopp. (Som jeg egentlig kun har brukt til å ha Pringles-bokser oppi, så hva jeg egentlig gjør med den kan jeg jo lure mer på.)

Dagen etter var langt mer grå. Det var også blitt en del vind. Jeg måtte fundere litt på videre plan før jeg satte meg i kajakken, merket jeg. 

Oppdateringen av Facebook på morgenen lød som følger:

«Vanndråper inni teltet og en liten bardunkollaps, pissregn og mulig for mye vind. Hvorfor dro jeg på tur i denne værmeldingen? (I know, sail away. Med sydvesten kommer ofte regn.) Bare å minne seg på at jeg fant det på sjøl, og det er helt etter planen. Nesten. Vinden bedret seg også straks jeg fiksa bardunen.»

Vinden kom litt i rosser, og teltet var passe utsatt oppå øya. Men det var ikke så mye at jeg ble bekymret, måtte bare passe på å ta det ned imellom et par rosser, tenkte jeg.

Men altså, teltet var ikke helt tett! Det var kommet litt vann inn i løpet av natten uten at det egentlig regnet så mye. Det var ikke bra. Det må jeg sjekke nærmere, kom på nå at det har jeg glemt av.

Jeg endte med å seile videre inn Hellfjorden, her er jeg ved 10 på skjæret-posten nesten helt innerst. 

Det var en del vind, så jeg fikk den geniale men kanskje litt skjebnesvangre for turen ideen at her måtte det jo være finfint å øve på å krysse opp mot vinden. Det er jo en smal fjord, så det ville liksom ikke skje allverdens om det gikk høvelig til helvete. Så jeg satte i gang. 

Krysse, krysse, krysse. Til tider fikk jeg god dreis, det hadde tydelig hjulpet å stramme opp tauene som holder masta. Men disse rossene som kom var tidvis veldig sterke.

Jeg sa veldig sterke! Helsike altså! Nå veier jeg vel ikke allverdens, men likevel – selv når jeg la all vekta så mye jeg klarte mot vinden, var det helt på grensa til at vinden vippa meg motsatt. Rimelig ubehagelig, må jeg innrømme. 

Her padler jeg så pass rett mot vinden at seilet bare blafrer. Hvorfor står det ikke stramt imot liksom, sånn som Lofoten-karenes seil gjør? Hva må strammes liksom?

De rossene kunne komme litt i overkant plutselig også. Jeg skjønner i ettertid ikke helt hvordan jeg klarte å unngå å velte, så sterk var vinden til tider. Når den da får rimelig plutselig tak i seilet – veldig god øving, for å si det sånn. 

Etter hvert ble jeg ganske god på å bare sitte på den ene siden og padle, men det er jo litt vrient å få tak i havet på den andre siden skikkelig da, ha ha! Bra jeg hadde den lengste åra. 

Nei nå var det nok, nå måtte jeg få noe merkbar fremdrift her, så jeg klappet ned seilet og satte kurs for Melfjorden. 

Den er nemlig ganske fin, den også. Imellom fjordene var det så mye sjø at jeg tror jeg droppet helt å seile, jeg anså risikoen for stor. Jeg var jo også litt sliten og etter hvert sulten.

Men innover selve Melfjorden var det fin seilvind, som jeg benyttet meg av. En del rosser her også, men ikke riktig like sterke og fra siden. Så det gikk noen hakk bedre. Dessuten hadde jeg jo nå øvd en god del allerede.

Jeg gikk i land for lunsj på holmen som er 10 på skjæret-dokumentasjon, nesten helt innerst i fjorden. Der synes jeg det er litt fint.

Etter hvert ble rossene sterkere her også, så jeg måtte tenke meg litt om igjen, angående planen min. Var det kanskje for mye vind til å dra videre? Skulle jeg slå meg til i Melfjorden? Yr mente at det skulle roe seg om et par timer, så jeg tok meg god tid til lunsj – så ville vel problemet løse seg sjøl, på en måte. 

Det kunne jeg tro ja, vi skal komme tilbake til Yr, for å si det sånn. Ikeaposen her markerer lunsjplassen – jeg fant meg en krok litt i le. Det var lurt, så pass sterk var vinden. Jeg husker ikke helt hva jeg målte, men det var mye – og langt mer enn meldinga.

Men etter lunsj var det i grunnen samme sak. Jeg padlet først til et skjermet sted ytterst i fjorden og sjekket værmeldinga der – den sa fortsatt det samme. (Bare litt forskjøvet i tid nå.) 

Så padlet jeg hit for å se an forholdene, om de var like ille som jeg innbilte meg. Det var verre.

Jeg så et granfelt fra holmen, og padlet dit, som vi ser var det god dreis bakfra. 

Foreløpig var det bare såvidt yr, så jeg tenkte at det måtte gå fint å ligge i et tett granfelt i hengekøye uten tarp. Så fikk jeg slappet av mens jeg ventet på at det skulle løye, var tanken. Grei teori.

I tilfelle mer regn tok jeg stormcagen (vanntett) utenpå soveposen, siden den er dun og jeg (jaaada, i know) ikke hadde med syntet-trekket jeg har utenpå i fuktig vær (egentlig). Det gikk sånn passe… Jeg sovnet, og da jeg våknet var det naturligvis blitt mer regn, og fotenden hadde sneket seg ut av stormcagen. Men jeg var ikke våt, bare fuktig. Takk og pris.

«Fasiten på "Det blir opphold de neste 90 minutter" ifølge Yr. (Sammenhengende nedbør og tildels pissregn i 90 minutter – vindmeldinga var omtrent like pålitelig.)»

Nå var jeg imidlertid kommet i et område uten dekning, så jeg måtte gå en tur for å få sjekket oppdatert værmelding (som om det var så lurt). Jeg gikk langs fjæra og opp på en haug, da fikk jeg litt dekning.

Vinden var blitt sterkere. Fortsatt sterkere enn meldt – og den skulle fortsatt løye om like lenge, bare forskjøvet med akkurat tiden som var gått siden forrige gang jeg sjekket… Nå begynte jeg å bli direkte irritert på denne værmeldings"tjenesten". Hadde ikke akkurat gjort meg noen tjenester så langt i dag, for å si det sånn. På ett tidspunkt så irritert at jeg tenkte da får det bare i %&%$%&%$&%V $# det samme, da gir jeg f*** og padler videre. 

Men relativt kjapt kom jeg på at det ville jo være helt idiotisk å havne i elendighet fordi værmeldinga ikke er til å stole på, det har jeg jo års erfaring med. Så det er jo kun jeg som er idiot når jeg faktisk tror på det som meldes. Hvorfor skulle det plutselig stemme? Nei, så det ble nok en retrett. Og så bestemte jeg meg rett og slett for å prøve å padle i retur, istedenfor. Seiling var uansett utelukket, det var for mye vind for meg nå, helt alene.

Disse bildene er vel muligens fra forsøket med å padle tilbake. Jeg hadde et par forsøk der jeg tenkte «hm», og padlet i le igjen. For nå skjønte jeg jo at jeg hadde padlet så lenge og mye at selv med hengekøyepausen var jeg nok mer sliten enn jeg burde være for å padle i for ille forhold. Men hvor ille. Hvor lenge skulle det være så ille. Og hvor kunne jeg finne plass til å få satt opp telt i samme været? Hm. 

Tenke, tenke, tenke. Nei se der, jammen løyer det litt? Ja? Let's go!

Det var bare mellom den ene og den andre vindrossa ja, så pass. Helsike.

Det satt langt inne, men når man har gått i land og revurdert så mange ganger, så er man rett og slett i tvil. Og er man i tvil, så er det ikke tvil. Det var bare å krangle kajakken opp på trygg grunn for natta, og slå opp teltet selv om her egentlig ikke var teltplass. Men vinden kommer fra venstre i bildet, så det var med andre ord godt med le der det står.

Det var dog det eneste. Det er nemlig ei steinur det er satt opp i – bare med litt mose oppå steinen her øverst. Det var ikke spesielt behagelig av den grunn, for å si det sånn. Steinene stakk godt opp i ryggen selv om det var mose på dem. Så vond natt har jeg aldri hatt i telt før.

Det var jo litt fint da, på sin sære måte, sånn bildemessig. Eller det heter kanskje mer "sært"?

Litt spesielt track denne dagen. Rød og grønn trekant er punkter jeg var i land flere ganger, tilhørede flagg med samme farge tilfeldig plassert for å få teksten leselig når kartet er zooma ut. Elendig funksjon på den kartgreia. Ser enda teitere ut hvis man zoomer inn, det skal jeg spare dere for. «Nå har det vel løya litt – nei det har det ikk. Nå har det vel løya litt? NEI det har det ikke. Repeat, he he.

Men – det kunne vært langt verre. Jeg kunne sittet hjemme i sofaen og kjedet meg. Kjedet meg hadde jeg i hvert fall ikke gjort, denne dagen.

Dagen etter har jeg tydeligvis vært nokså mentalt ferdig med turen, for jeg har nesten ikke tatt bilder da jeg padlet til Guvåg. Resten av strekninga har jeg padlet så mange ganger at den gadd jeg ikke, Guvåg var første plass jeg kunne bli hentet med bil. Så da ble det nytt sluttsted for turen. Men jeg traff på flere ender med maaange unger på heng, sånn som disse her. Koselig syn.

Havet hadde roet seg veldig, det hadde vinden også. Jeg kunne selvfølgelig padlet andre veien og fortsatt turen dit jeg opprinnelig hadde tenkt, men jeg hadde ikke fått brukt seilet – og det var jo hovedmålet med turen.

Litt kult å sitte værfast også, da, det er vel egentlig ikke så ofte. Hadde det stått om hadde det helst gått bra uansett hva jeg valgte, men når man begynner å bli sliten (enten man merker det eller ikke) så er det nå greit å sikre seg at marginene er på rett side.