Litt motvindspadling til Stamnes

 

Straks en måned siden sist jeg padlet. Det er en av fordelene med månedsrulling, det er et halvt spark bak for å komme seg i kajakken, hvis det har blitt lenge siden. I dag fikk jeg også hjelp av Berit og Leif-Hermann, som meldet om at de skulle utpå. Jeg var egentlig sein, men rakk dem sånn høvelig likevel. De skulle padle ut hjemmefra.

Franck var også med, han hadde hatt enda lenger padlepause enn meg faktisk. Så det var på tide, og da passet det jo fint at det var litt vind, sånn at han fikk feelingen på plass med en gang, liksom. Tenker jeg. 

Bukta der vi starter er ganske skjermet på denne vindretninga, men samtidig kommer det litt vind innover. Vi fulgte land sånn høvelig først, for å ta det litt gradvis. 

Etter hvert fikk vi mer og mer bølger og det samme med vinden. 

På vei over bukta kunne vi se ganske godt at det gikk nokså hvitt utpå sundet, men her var det ikke så verst ennå. Jeg var litt spent på hvordan dagen ville bli i pilgrimen – jeg hadde egentlig tenkt å ta nordkappen, men i siste liten fant jeg ut at det var fint å teste pilgrimen i slike forhold når jeg var sammen med noen. Fortsatt spent, altså. 

Vi gikk i land på innsiden av den første odden, her legger vi videre slagplan for padlinga. 

Berit benyttet anledningen til litt strandrydding også. 

God stemning, og vi var fortsatt innstilt på å padle videre utover mot Stamnes, der var blant annet en naustvegg som fristet. 

Den splætter jo litt denne pilgrimen, men jeg hadde strengt tatt ikke problemer med å henge med. Så det var innafor, og jeg har vel i dag satt ny rekord for «strekning padlet sammenhengende før forbannelse» i den. Jippi. For øvrig - Gavltinden rett fram her, Gavlfjorden til venstre for den. 

Det ble litt dreis imot, ja. Det var så lenge siden jeg hadde padlet nå at jeg begynte å kjenne det i armene – det er jo feil plass. Så her var det bare å øve på teknikken. Mhm. Det ble bedre, kan røpes. 

Selv om det var lenge siden sist holdt han god dreis. Ikke verst å ha sånn kontroll på denne rorkajakken med roret oppe, heller. 

Naustveggen var en flott levegg, akkurat som vi regnet med. Mens vi satt her virket det som vinden løyet også, vi så jo bare medvinden vi ville ha på returen forsvinne i det fjerne. Skulle vi bli lurt for den nok en gang? 

Foto: Leif-Hermann

Neida, det blåste opp igjen også. Ved lykta fant vi ut at det var nok, nå var det greit å snu for å beholde lys på returen også. Vi hadde jo lys på kajakkene, men det er nå greit å se bølgene også.

Det ble altså vind i ryggen på vei tilbake likevel! Juhu! Ikke digre bølger, men veldig passelig for å få frisket opp, øvd, og god dreis. 

Jeg regnet jo med å kjede meg fordervet på returen med denne kajakken, for da jeg på første testtur hadde lignende forhold, var den skikkelig gørr. Fikk ikke til surf eller noe. Så jeg var litt spent! 

Det varierte litt med vind og bølger bortover, litt ujevnt i dag. 

Berit og jeg dannet baktroppen. Om det er jeg som har begynt å venne meg til kajakken eller det er den som har begynt å skjønne alvoret, eller det kanskje var forholdene som passet den bedre i dag, det har jeg ikke helt konkludert på ennå. 

Her har jeg akkurat fått novemberrulla i boks. Jeg lot som at jeg veltet midt i en surf sånn at jeg måtte sette opp under vann, det gikk faktisk utmerket – bortsett fra at han som skulle filme mislyktes. Men jeg har jo vitne, og vet det selv. 

Foto: Leif-Hermann

Jeg har tenkt en stund på at jeg skulle øvd litt på kameratredning, for det har jeg gjort lite i år. Franck pleier å melde seg frivillig til sånt, og jammen stilte han opp denne gangen også. Jeg synes det gikk veldig greit, det var jo tross alt lenge siden sist for begge to. 

Leif-Hermann ville også få novemberrulla krysset av for. 

Turpadling med Pilgrim, en hel tur uten at jeg ble lynings. Det kommer seg.