Til Stamnes med Pearly i bygevær

Det var vindstille og fint hjemme, men nå har jeg padlet hjemmefra to ganger på kort tid, så jeg ville likevel dra et annet sted for å ikke bli helt lei. Så jeg kjørte til Hinnøya for å padle en tur til Roksøya, der var det nå en stund siden jeg hade vært. Som vi ser var det ikke riktig like vindstille der.

Men la oss ta det fra starten av. Det er litt vanskelig å finne parkering nå som det er blitt så mye snø, og veldig lett for at man ender opp med å kjøre bomtur. Men en kjenning som pleier å gå tur langs veien ut mot Stamnes mente at denne parkeringen nok var brøytet, og det stemte. .

Den er riktignok et stykke fra havet, men det var jo snø så jeg kunne bare dra kajakken bortover langs veien. Plutselig var det sol også, så da var det jo bare fryd og gammen.

Verre var det å gå nedover her, fra veien til havet… For det første var det lenger enn jeg husket at det var, for det andre var snøen sånn at jeg tråkket godt nedi, for så å gå gjennom og lenger nedi… Her har jeg rett og slett pause, og angrer sånn passelig på valget… 

Vel, bare man ikke gir seg så kommer man jo alltids fram til slutt. Her står jeg og funderer på hvordan i $%&%% jeg skal få kajakken uskadd ned fra snøen til havet, siden det var nokså fjære sjø og jeg allerede hadde pakket kajakken, så den var nokså tung… Det var en strek i regningen jeg ikke hadde tenkt på da jeg pakket.

Heldigvis er jeg ikke ekstremredd for nye riper i nykajakken lenger (den er jo nå blitt over et år gammel faktisk), så jeg fikk det nå til på et vis, uten å måtte tømme den først. Men den metoden hadde nok ikke skjedd for et år siden da den var flunke ny, for å si det sånn. Anyhow, det var litt vind her ute, i motsetning til hjemme. Det stemte ellers bra, for det var nemlig i den retningen vinden kom fra, så hjemme bor jeg rett og slett i le for sånn vind. 

Jeg satte først kursen rett ut hjemover egentlig, for å varme opp med litt motvindspadling, mens jeg vurderte planen. Den var jo å følge land ut mot Stamnes for å padle videre innom Roksøya, men den var på ingen måte spikret. 

Valget for retningen var rett og slett dette her, to staker ved noen skjær. Jeg ville rett og slett se litt nærmere på skjærene nå som det var så lav vannstand. Da jeg kom hit var jeg også kommet så pass langt ut at det var tydelig at det i tillegg til vind fra vest-sørvest kom tungsjø fra nord. 

Det hadde også blitt veldig tydelig at det var bygevær, og medfølgende vinder alt etter hvor de passerte forbi. Dette bildet er tatt nordover, med byge i Gavlfjorden, og Stamnes så vidt kan skimtes som hvit stripe til høyre. 

Etter rundting ved stakene satte jeg kursen dit, for det ville bli sånn passelig medsjø litt fra siden, sånn aktenfor tvers. Det anså jeg fin øving på med denne kajakken, det var jo litt småubehagelig i sommer. 

Nå var det pussig nok ikke det minste ubehagelig, med langt mindre last. Da har jeg vel padlet den skikkelig inn da, får vi tro. Slike endringer pleier jo å ligge hos skipperen, ikke båten, det gjelder vel denne gangen også, tenker jeg.  

Jeg var litt usikker på om jeg skulle padle videre til Roksøya eller snu ved Stamnes-lykta. Siden jeg hadde medvind måtte jeg jo regne med motvind på returen – og hvis det samtidig var vind fra en eling, så ville det kunne bli seigt. I tillegg var det jo ikke lenger direkte pålandsvind, men mer fralandsvind, og det pleier jeg jo å unngå spesielt på vinteren. I tillegg var det lavvann og en god del trøkk i tungsjøen viste det seg, så jeg valgte som vi ser å snu her. Hadde det i tillegg blitt dårlig sikt på en retur her, så kunne man fort gått på en smell, for bølgen som bygde seg opp mot land startet til tider veldig langt ute.

Nei, så jeg holdt meg heller på den sikrere siden, og padlet tilbake. Til tider var det godt med vind, så det var artig nok. Allverdens med bølger rakk det ikke å bygge seg opp, men helt flatt var det nå heller ikke.

Jeg vurderte også å padle videre bort mot Reinsnesøya  istedenfor, men der var det ikke lenge siden sist jeg hadde vært. Så det gadd jeg ikke. Cirka her et sted traff jeg forresten på ett av de største selhodene jeg noengang har sett. Det må ha vært en havert, og den må ha vært stor til havert å være også. Det var nesten litt skummelt, så stort var det hodet.

Men jeg padlet litt utover igjen, for å kunne surfe inn mot stranda i den store bukta ved «pause-naustveggen». 

Det ble til tider veldig fint lys også, så hele turen var i grunnen veldig fin i dag.

Etter en liten rekognosering på land, for å se om det kunne være lurere å avslutte turen der, tok jeg meg en liten tur ut mot stakene igjen. Det var litt for tidlig å avslute turen da, syntes jeg.

Lyset ble etter hvert helt magisk, selv om jeg nå savnet hjelmen for skygge mot sola. 

Bremmen på vindtett-lua er ikke i nærheten av like god skygge, dessverre. Men jeg fikk surfet litt på vei inn igjen. Jeg får ikke Tarantellaen til å ta av på småsjø sånn som Valleyene, usikker på om det er brattere eller bare større bølger den vil ha. Men jeg fikk nå litt fart på den innimellom, likevel. 

Siste tur på vei inn mot stranden. Jeg fant ut at det ble kortere grynning i snø dersom jeg stoppet der, så selv om det var lengre strekning på vei ville jeg komme bedre ut totalt sett med det. 

Så det ble til at jeg heller gikk i land her. Dette er naustet vi gjerne pauser i le av, når vi er her i området og vil ha pause. Når jeg er alene blir det ikke så mye pause på land, jeg synes jo det er kalde greier og unngår det som regel. 

Men fint? Både kajakk og omgivelser, spør du meg.

GPSn var ikke med i dag, men her er sånn cirka tegnet inn ruta. Det ble altså ikke særlig langt i dag, men med grynning og kajakksleping i snø og en del motvindspadling så tenker jeg det ble ei grei økt til å være vinter, likevel. 

Ja, jeg sa grynning i snø? Oteren hadde lagt igjen et spor etter seg, så jeg fant i grunnen den korteste og greieste veien opp, tror jeg.

Flott tur, og nå virker det som jeg har akklimatisert meg litt til vinter også. Frøs ikke fordervet på fingrene selv om termometeret på land mente at det var 3–4 minusgrader. Skikkelig bra.