Arctic Sea Kayak Race (ASKR) 2022 - Del 1

Arctic Sea Kayak Race, endelig full uke igjen og vanlig opplegg, tenkte vi. 

Så kom værvarslet, og runden rundt yttersida av Bø ble nokså tidlig utelukket. Første natt ble derfor felles camp for alle på Kråkberget. Fint vær her da, selv om det var vindfullt noen steder i området.

Dette er et arrangement mange kommer tilbake til. Her er det flere kjenninger som har vært med mange ganger, som har samlet seg imellom teltene. 

 

Roger (i blått) har også vært med en del år nå. Det er han som de siste årene har holdt grunnkurset, på den såkalte «campen» – de som holder til i Skipnes hele arrangementet, og både kurser og turpadler i løpet av uka.

Øystein (til venstre) har ledet kort ramble noen år nå, mens Karl-Christian skulle lede lang ramble for første gang. Foreløpig var vi altså samlet hele gjengen. Positive, men ennå litt småbetenkt over værvarslet som meldte noe grums lenger ut i uka. Her måtte man bruke kløkt når plan skulle velges, det var vel det eneste som var ganske sikkert foreløpig. Men er det noe crewet har erfaring med, så er det å gjøre mest mulig ut av de meldingene og forholdene man får, med sikkerhet i bunn. Så det blir nok bra i år også. 

Som sagt var det litt vind selv om det var sol og ellers fint, så Chipo fikk hjelp av både Trym og Julia til å sette opp teltet. Eller kanskje det var omvendt, for alt jeg vet.

Pressen stakk som vanlig også innom, her intervjuer Bladet Vesterålen Göran som også var med året før. 

Registrering og shopping, Merete og Petter har god kontroll på sjappa. 

Morten var også tilbake i år. 

Terje fikser. Crewet hadde nye vester fra NRS i år, og de har feste for kniv men jeg klarte ikke å få min helt på plass. Det fikset jo han lett – det medførte riktignok at det ble stuck på den vesten har det vist seg i ettertid, men det får så være.

En gjeng klubbmedlemmer hadde også rigget seg til mellom teltene.

Jeg forlot dem der og sov heller i seng hos foreldrene mine et par mil unna, for å få bedre søvn og slippe å pakke telt og sånt om morgenen. 

Dag 1 på tur

Da jeg kom tilbake til Kråkberget på morgenen etter var det full fart i leiren. Noen telt var allerede tatt ned, og folk var i sving med å pakke i kajakkene sine. Vinden hadde roet seg også.

Det tar sin tid når så mange skal på vannet samtidig, men det gikk egentlig ganske radig unna. Folk begynte tidlig, det kunne i grunnen virke som at alle var skikkelig ivrige for å komme seg på havet, kanskje ikke så rart når første natta ble tilbragt her. Nå skulle det endelig padles!

Heldigvis er det en ganske ok strand ved anlegget på Kråkberget, så det er i hvert fall greit å sette ut – selv med mange kajakker.

I år var denne familien fulltallig, her sammen med følgebåt-Geir. Trym skulle padle egen kajakk, mens Julia skulle padle dobling sammen med Fredrik. Det var første gang begge skulle sitte i kajakk på hele ramble (turpadling-dagene).

God stemning etter hvert som vi kommer på havet. Straks klare, Sissel og Fred poserer på beskjed fra fotografen.

Ferdig – gå! Neida, det er jo bare tur i dag, ikke konkurranse. Men nå er vi i gang! Susanna fra Finland er også med igjen, etter noen år med få utenlandske deltakere. 

Her kommer de andre – i hvert fall mange av dem. 

Første pause ble da vi kom over til Nærøya. Her ble det snack-pause ved havfrue-skulpturen. 

Ja, vi bør vel ta med selve skulpturen også… Det er jo en 10 på skjæret-post og alt. 

 

Omtrent her skjedde det noe med speilreflekskameraet mitt, som satte det ut av drift for resten av arrangementet. Jeg fryktet at jeg hadde fått saltvann inni det, men etter at jeg kom hjem og fikk tørket det skikkelig så fungerte det som normalt igjen. Det var jo i og for seg bra, men det første jo dessverre til at jeg ikke fikk helt de bildene fra arrangementet som jeg ønsket. Resten måtte tas med kompaktkamera og Gopro, det blir ikke helt det samme.

Men noen bilder fikk jeg likevel, her er vi i godt driv mot lunsjsted. 

Det blir nok noen bilder som ligner på hverandre, for jeg vil jo gjerne at de fleste skal kunne finne seg sjøl på ett eller annet bilde fra arrangementet. Hvis noen husker det spektakulære bildet fra redning i store bølger i fjor, så var det Geir til høyre her. Litt roligere farvann i dag, for å si det sånn.  

Tessa er fersk i padlemiljøet i Vesterålen, ASKR er jo en fin måte å bli kjent med en del av regionen på. Første tur sammen med henne, men ikke den siste.

Selv om Terje har vært her mange ganger etter hvert, følger han likevel med på kartet når vi padler. Det er ikke så mange som gjør det, vi har jo guider og alt, men det er slett ikke dumt. For hver gang man drar frem kartet får man enda litt bedre inntrykk av terrenget vi padler i. Jeg er etter hvert blitt litt sløv (igjen) selv, men tar ofte frem kartet når jeg padler steder jeg ikke er hvert eneste år,  i hvert fall. Ikke minst så hjelper det på å holde kaliberinga med målestokken, hvordan fremstår ting på kartet i forhold til virkeligheten. Det er for seint når man kommer et nytt sted og sitter og lurer. Så det skal jeg skjerpe meg litt på i år, tror jeg. Det får bli ett av årets mål.

Ketil skrev jeg om det året han var rookie på ASKR. I år var han tilbake, og padlet dobling med selskap sittende fremst. Jeg mistenker at vi her nærmer oss enden på Dyrøya, og straks skal over til Sandholmen. Men er ikke sikker, det er jo blitt en stund siden.

Her tror jeg i hvert fall det, for det må være Saltberget vi ser til høyre i bildet, og Skogsøya som kommer frem lenger bort. 

Følgebåten lå utenfor Sandholmen og ventet. De er flinke til å være i nærheten, men samtidig plassere seg sånn at vi merker minst mulig til dem. 

Første etappe er over, og vi går i land for en fortjent lunsj. Sandholmen er fin, utsikten likeså!

Det var fortsatt god stemning, selv om sola ikke skinte fra skyfri himmel. Det var likevel fint sommervær foreløpig. 

Vi var litt spente på hvilken vei værmeldinga gikk spesielt med tanke på vinden. I løpet av lunsjen måtte vi bestemme oss for videre plan. Etter relativt kort rådslagning ble det enighet om å padle videre til kanskje den fineste campen vi har – Sørsand på vestsiden av Skogsøya. 

Junioravdelinga hang fortsatt greit med, tror det var voksne som var minst like slitne – dog med «noen» flere kilo bagasje med seg. Men likevel, det er sannelig imponerende at det ikke blir mer syt og bæs når de må henge rundt på havet med en gjeng gamlinger på dagevis. Ekte utefolk! Da tenker jeg også inkludert Petter og Amandus. Veldig stas å ha med disse unge også.

Enda flere kjenninger, her er det Morten, Petra og Nils-Jakob som kuler'n litt. Når det ikke er delt opp i kort og lang ramble blir det fort litt venting innimellom. I vær som dette gjør det ikke allverdens.

Merete har akkurat samlet Hjellsandøya som 10 på skjæret-post. Dermed hadde vi i boks den andre for dagen.

Når hele feltet er samlet igjen runder vi enden av Hjellsandøya. Havet ligger fortsatt flatt, og nå er litt av drømmen faktisk i vente. 

Her runder vi Hjellsandøya og er straks med storhavet rett ut.

Mulig dette bildet ikke er helt på rett sted, men like artig er det. Fredrik måtte padle alene en stund, mens datteren tok en vel fortjent hvil. 

Da vi skulle padle gjennom passasjen på innsiden av Kyllholmen ble det plutselig endring i planene. Følgebåten lå nemlig på utsiden, og meldte spennende nyheter på radioen. Starukvalen var på besøk! De lå rett og slett der ute og så på spekkhoggere!

Altså, seriøst? Dønn seriøst! Vi så dem. Ikke så veldig nært for vår del, selv om vi dreide utover, men likevel. Vi hadde sett dem. Det er alltid stort, uansett avstand. De er så rå.

 

Etter hvert var de så langt borte at vi ga litt opp at de skulle komme nærmere, så vi kom oss videre. Vi hadde jo tross alt et mål for ettermiddagen, skulle slå opp telt og få oss middag, og ikke minst kose oss rundt leirbålet utover. Skulle vi få gjort det måtte vi videre til Sørsand.

For de som ikke har vært der før og lurer på om de skal på ASKR i år, kan vi jo fortelle at padlinga ut dit går i slike omgivelser. 

Yttersida av Skogsøya er bare helt rå, jeg blir aldri lei av den. Aldri. Aldri!

Dere skjønner hva jeg mener? 

Sørsand i sikte. Nå er det bare siste innspurt, Julia har våknet og tatt åra fatt igjen hun også ser vi her til venstre. Snart er det mat! (Jeg var blitt sulten, ja.) Samtidig hadde jeg ikke kjempelyst til å gå i land, når forholdene er sånn her ute på denne siden, så har jeg alltid mest lyst til å bare padle rundt langs bergene, se og nyte så lenge som det overhodet er mulig. Men jeg var jo sulten, så det var godt jeg var sammen med andre og måtte gå i land, tenker jeg.

Det ble en strålende ettermiddag og kveld på Sørsand. Her med utsikt sørvestover der vi kom fra, og skal tilbake dagen etter. 

Men først skal vi kose oss her. Gressvollen bak stranda har to etasjer. Renate, Tessa, Morten og Olav sitter på øverste platå og koser seg. Litt typisk for et sånt treff – de holder til fire ulike steder til vanlig, men har funnet sammen her. Jeg trives jo sjøl godt med å padle både alene og noen få sammen, men akkurat dette setter jeg også pris på, sånn som her på ASKR, det å treffe mange fra andre padlemiljø også.

Det er heller ikke uvanlig at man er en liten gjeng kjente som drar sammen på et sånt arrangement, det er heller ingen hinder for nye beskjentskaper. Nesten bare dobbelt så sosialt, på en måte. 

  

Mer fra teltleiren. Etter hvert samles vi rundt felles, stort leirbål, men foreløpig slappes det mest av og lades litt i slike små grupper rundt i leiren.

Eller man erter båra, som Trym og Julia her. 

Vi tok oss også en liten tur opp på en fin knaus, som ga ekstra utsikt utover sjøen. En liten mini-ekspedisjon, rett og slett. 

– Full oversikt over leirområdet. Her er det nærmest ubegrenset med plass, og siden Sørsanden ligger på en øy uten snev av veiforbindelse eller båtrute, så får man i tillegg ha den stort sett helt i fred.

Full oversikt var en bitte, bitte liten overdrivelse, ikke hundre prosent av leiren var med. Karl-Christian hadde nemlig ordnet seg hengende soveplass! Urettferdig! Mulig det blir siste gang ever at jeg drar på tur uten å ha hengekøye med just in case… Jeg var passelig misunnelig, i hvert fall, så pass kan vi slå fast.

Fiskeboller på rekke og rad, noen er veldig sultne, eller?

Crewet lager mat, Vesteraalens as har nemlig sponset masse fiskeboller. Det kokes og kokes, for det skal bli en smak til alle deltakerne også! Seriøst!

Godt ble det også!

Etter hvert trakk folk ned til leirbålet, og som vanlig fungerer vedsekkene som stoler en stund, før en og en legges på bålet. Praktisk for oss som bare har tatt med et lite sitteunderlag, eller knapt det.

Dette med avtrede i naturen er jo en problemstilling som blir mer og mer aktuell etter hvert som områder tas stadig mer i bruk, og man i større og større grad må regne med at det kommer andre kort tid etter. Dette året testet vi en ny patent som jeg var spent på. Å grave et hull er vel åpenbart, men hvordan merke området som opptatt, hindre innsyn osv. 

Denne patenten var rett og slett å smække noen stokker ned i bakken, med en presenning som man hektet på og hadde som vegger og dør. Så var det bare å henge et klesplagg lett synlig på stokken, da ble det opptatt - og siden man gjerne har behov for det klesplagget, så husket folk i ganske stor grad å ta det med seg også, sånn at det ble ledig når det faktisk var ledig. Det man har måket opp for å lage hullet kan jo da slenges nedi i passe porsjoner når hver og en er ferdig, så ser det også ok ut til neste som kommer. Jeg synes det funket bra, uten at jeg så hvor mye arbeid det var med å sette det opp – det vet jeg rett og slett ikke. Men jeg antar at det var verdt det.

Etter hvert blir det færre rundt bålet utover kvelden, det er også helt normalt. Folk er i forskjellig grad slitne etter timene på havet og mange nye inntrykk. Man kan nesten bli litt overveldet av en så flott natur som vi har padlet i denne dagen, faktisk.

Når sola ikke veldig langt unna midnatt begynner å skinne på fjellene på dette viset, er det jo rett og slett vanskelig å legge seg.  

Noen av oss er imidlertid nødt til å ta vare på helsa, så jeg tar kveld mens det ennå sitter en del igjen rundt bålet. Lyset ble visstnok enda råere etter at jeg gikk og la meg. Men det får så være, det kommer en dag i morgen også. Den kommer jeg tilbake til.